Nyheter

Tivolistrøket i Oslo sentrum

En gang i tida lå det et helt underholdningsstrøk i området mellom Klingenberg kino og Rådhuset.

Bilde 1 av 5

Av Johanne Bergkvist

Området hadde navnet Christiana tivoli, og bød på restauranter, dansesaler og sirkus. Det hadde teater med scener ute og inne for varieté, revy, kabaret, opera og orkester. I dag er det ingenting igjen, men mellom Klingenberggata og Rådhusets borggård var det underholdningsscener med en hage rundt, hvor publikum ble underholdt med karusell, kjeglebane, skøyter, tombola og ulike kraftprøver.

På slutten av 1800-tallet ble det vanligere å dra ut på fritiden for alle byens sosiale sjikt, og i Tivoli møttes folk fra ulike grupper og klasser på en måte byen ikke hadde sett før. Mange følte tilhørighet til Tivoli. Her kunne sosialdemokrater, målfolk, konservative, bønder, avholdsfolk og religiøse foreninger leie salongene til både private og åpne samlinger. Her var det russetreff, basarer, marked, foreningsmøter og folkefester (Ida Pernille Dahl, «Forlystelsesstedet Christiania Tivoli i ‘fuldt Strud’ 1877-1898»).

Les også: «Omsorg» med nebbebad og pisking

Klingenberg hadde vært vertshus siden 1600-tallet, med et ganske dårlig rykte. På 1830-tallet forsøkte eierne å trekke et borgerlig publikum og bygget Klingenberg festsal, et hus som senere huset blant annet Chat Noir. I 1849 fikk stedet en karusell og hagen ble satt i stand. Likevel hang det dårlige ryktet ved (Erik Oluf Melvold, Oslo-patriot temahefte 30).

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Skuespiller Knut Tivander ble Klingenbergs redningsmann da han tok over i 1877. Stedet skulle «forandres fra et lidet tækkeligt forlystelsessted for de lavere klasser og hæves til rang av fashionabelt sted for værdige adspredelser, i hvilke alle for en billig penge kunde ta del». Navnet Klingenberg ble erstattet med Christiania Tivoli, etter inspirasjon fra København. Det ble bygget et nytt inngangsparti, dansesalen fiffet opp og den gamle festsalen fra 1830 ble bygget om til Tivoli Theater. Men Tivanders arrangementer ble for dyre og etter bare to års drift måtte han gi seg som en ruinert mann.

Ti år senere kjøpte Bernhard Jacobsen Tivoli og drev det fram til 1898. Denne perioden ble Tivolis storhetstid. I 1890 ble Tivoli åpnet opp med et nytt inngangsparti, og mot Stortingsgata var det nå en stor terrasse med uteservering, bare halvannen meter over gatenivå. Allerede i 1891 fikk Tivoli elektrisk lys, ett år før Kristiania fikk elektriske gatebelysning. Vittighetsbladet Tyrihans beskrev i 1894 det som kunne fortone seg som magisk kveld for Kristianias innbyggere for en pris av 50 øre: «Paa skumre høstaftener især, naar de talrige blus tændes, og gas og elektricitet i skjøn endrægtighed spreder et lyshav omkring sig, naar fyrværkeriet knalder og den lune vind rasler stilt i løvet - kan det være rigtig hyggeligt i Tivolihaven».

Saken fortsetter under bildet.

Friluftserveringen til restaurant Den Røde Mølle i Tivoli, ca. 1930.

Friluftserveringen til restaurant Den Røde Mølle i Tivoli, ca. 1930. Foto: Narve Skarpmoen/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Det andre praktbygget Jacobsen reiste var Sirkusbygningen fra 1895, på hjørnet av Klingenberggata og Bakkegata. Det var 32 meter fra manesje til kuppelens høyeste punkt og anlegget hadde 2.600 sitteplasser. Her var det sirkus, påkostede pantomimer og store konserter. Her skjedde også Nordens første filmvisning i 1896, og etter at filmen ble etablert ble sirkusbygningen brukt som kino under navnet «Sirkus Verdensteateter».

I 1920-åra åpnet danserestauranten Røde Mølle, med navn etter legendariske Moulin Rouge i Paris. Da var Tivoli allerede truet. I 1916 hadde Bystyret vedtatt at byens nye rådhus skulle bygges ved Pipervika og området mellom Filosofgangen, Stortingsgata og Klingenberggata omreguleres. Tivoli hadde sin siste ordinære sesong i 1934, men Chat Noir brukte det gamle teateret fram til 1937 da det også ble revet.

Les også: Bombebaron i nattskjorte

En viktig del av Oslos offentlige underholdning var nå over: «Igår begynte nedrivingen av Chat Noir, som lenge har stått som den eneste gjenværende av bebyggelsen på Tivolitomten. Og skånselsløst bryter håndverkerne inn på den lette kunsts enemerker. Hvor lettbente ballettpiker og hundre-kilos charmører muntret oss, er det bare morkent treverk tilbake. Og snart er det bare minnene» (Arbeiderbladet 15. oktober 1937).

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv

Mer fra Dagsavisen