Nyheter

Slaveøya i Oslofjorden

De lagde sprengstoff om dagen og solgte sex om natten. Slik var livet for tvangsarbeiderne på «Djeveløya».

Bilde 1 av 6

Så godt som ingenting er skrevet om kvinnene som jobbet som slaver på den livsfarlige sprengstoffabrikken på Håøya for hundre år siden. En historie om våpen, tvangsarbeid, klasseskiller, grov utnyttelse og fæle arbeidsulykker passer dårlig med vårt nasjonale selvbilde.

Små hender og lønninger

Sprengstoffabrikken på Håøya ble konstruert for å produsere mest mulig, uten store økonomiske tap. Den besto av mange små hus med tykke murvegger, vegger som tålte en eksplosjon eller flere. Små ruter i store vinduer kunne lett erstattes når produksjonen slo feil. Og det gjorde den, med jevne mellomrom. Ved å bygge mange mindre produksjonslokaler mistet man ikke så mye materialer, eller så mange produksjonsmedarbeidere hver gang ulykken var ute. Den 25. september i 1916 trykker Social-Demokraten, som Dagsavisen het den gangen, en stor artikkel om skandaløse arbeids- og boforhold etter at fabrikken var blitt anmeldt til fabrikktilsynet. Så jævlig er det som beskrives, at avisen bruker det navnet de synes passer best på Håøya: «Djævleøen».

Men hvem i all verden ville jobbe der, under slike forhold?

– Kvinner, sier høyskolelektor Kjartan Fønstelien. Han har i flere år jobbet med å fremme Håøyas historie sammen med Akademi for scenekunst på Høgskolen i Østfold. Under ledelse av professor Serge von Arx og Fønstelien har studentene drevet flere workshoper der de tar opp nettopp øyas glemte historie. Ambisjonen er å bruke scenografiske metoder til å vise de glemte individene fra øyas grusomme historie, både henrettelsene fra annen verdenskrig og slavearbeiderne på sprengstoffabrikken. Vi møter Fønstelien ute blant ruinene på øya som er det eneste som er igjen etter fabrikken og spør: Hvorfor var det nettopp kvinner som ble hentet til det livsfarlige arbeidet?

– Små hender og små lønninger, sier Fønstelien. Og forteller at ulykkesraten gjorde at kvinnene fra nærområdene i Frogn og Akershus snart betakket seg for å jobbe på øya.

Den perfekte løsningen

Ulykkesraten gjorde det raskt upopulært blant kvinnene i lokalmiljøet å jobbe på fabrikken. Men med økt etterspørsel etter sprengstoff i Europa var det enormt trykk på produksjonen og til slutt kom politimesteren i Christiania med et tilbud. Han visste om små, stødige hender som kunne arbeide helt gratis, hender som verken familie eller andre brydde seg om, og som ble sett på som et problem for samfunnet: prostituerte. Om dagen jobbet de i fabrikken og om nettene ble de sendt til Oscarsborgs festning for å tilfredsstille befal og soldater etter at arbeidsdagen på sprengstoffabrikken var over.

– Det kan godt hende de har fått en form for lønn. Og ryktene som har levd blant folk på Hurumlandet sier at mennene i området ble veldig flinke til å ro, og at det ble født barn der ute. Ble det født dødfødte barn så er de all sannsynlighet begravd der ute på øya. Nå er det så godt som umulig å finne bevis for det men det er uansett verdt å merke seg, sier Fønstelien.

Kritisk

«Vi vet at Dyno Nobel i sin tid på Håøya utsatte kvinner for ubegripelige og grusomme handlinger. Sannheten er at i årene 1916 til 1918 levde flere kvinner i det vi i dag ville sett på som et evigvarende mareritt. Dersom du som privatperson ønsker å undersøke disse grusomme handlingene må du lete dypt og lenge, da deres historie knapt er dokumentert», skriver Sandra Strand Hansen, Høgskolen i Østfold i en artikkel lagt ut på prostituertes interesseorganisasjon PIONs hjemmesider. For det er ikke mye dokumentasjon å finne om forholdene på fabrikken.

«I Kristianiafjorden sør for Drøbak produseres sikrit, et sprengstof som brukes til dels i håndgranater, dels underjordiske miner og patroner. Størstedelen av arbeiderne er unge piker fra 14-15-år og oppover», skriver Social-Demokraten.

Det meldes om en arbeidsstokk på rundt 75 personer der 60 er kvinner og 15 menn, men at fabrikken ved full drift kan sysselsette 200 arbeidere totalt. Journalisten skriver videre:

«Brakkene er i trenetting med puds på. I disse kolde rum bor pikene – 4 på hvert rum, i elendige brakker som av fabrikkens ledelse har fått det stolte navn Villabyen».

Jentene utseende beskrives i nøye ordelag, de aller fleste av dem er «angrepet av eksem, med hendene fulle av sår», og med en usunn gulfarge på hud, tenner og hår. «Det er ingen vaskemuligheter i spiseforretningen der arbeiderne kan kjøpe middag. Da det ikke er vaskemuligheter ba arbeiderne om å få skrelle poteter, for å slippe å berøre maten mer enn nødvendig med fingre mettet med giftig nitroglyserol.» Det var ikke uvanlig at en og annen jente svimte av i produksjonslokalene, mens andre falt om i kraftige krampeanfall. I avisen fortelles det at en av dem lå med krampe i 2 dager før lege ble tilkalt, og hun ble stuet inn i et skur på brygga der hum måtte ligge til legen kom. legen anbefalte øyeblikkelig innleggelse på Hurum sykehus, men da hun ble fraktet av gårde fulgte ingen fra fabrikkledelsen med den vettskremte jenta. Det avsløres også at nitroglyserol som etter forskriftene burde fraktes i gummispann av mangel på slike ble oppbevart og fraktet i blikkspann, og avisen konkluderer med at «arbeiderne drepes av profittbegjær».

Muntert

Etter det er det lite som blir skrevet om slavearbeiderne fram til styret i Norsk Sprængstofindustri A/S bestiller et jubileumsskrift i 1965. Der omtales slaveriet humoristisk:

«Som følge av krigskonjunkturene var der fullbeskjeftigelse overalt, og det var vanskelig å skaffe arbeidsfolk, både til anleggsdriften på Haaøen og til den utvidede produksjon på Engene. Det opplyses at politiet i Christiania samlet sammen flokker av gatepiker og ekspederte utover, menge kom direkte fra landsfengselet for kvinner. Det var ingen lett arbeidsstokk å holde styr på, men de var flinke til å arbeide, og det påstås at arbeidet aldri har gått muntrere for seg på sprengstoff-fabrikken».

Vil skape nytt

A/S Haaøen Fabrikers virksomhet på Håøya ble nedlagt i 1918 etter en eksplosjon i et laboratorium. Historien om kvinnene er så godt som glemt. men ikke av alle. Når Dagsavisen besøker øya ligger det små håndskulpturer spredt rundt i terrenget der fabrikken lå. De er en del av installasjonene som studentene har laget til minne om de som ingen vil huske.

– Vi har søkt Riksantikvaren om to millioner kroner i verdiskapningsmidler fordi vi ønsker at installasjonene skal bli permanente på øya. Vi tenker at dette både vil kunne gi arbeidsplasser og gi et viktig bidrag til norsk kunstliv og oslohistorien, sier Fønstelien og legger til de ønsker å invitere også Oslo kommune til et nært samarbeid om denne delen av byens arv.

– Minnesmerker over prostituerte finnes det ikke mange av, det er for kontroversielt, sier Fønstelien.

Mer fra Dagsavisen