Nyheter

Barnedrapet som rystet Oslo

I 1937 forsvant sju år gamle Mary Olsen fra sitt hjem i Cort Adlers gate 35 i Vika. Det utløste en klappjakt på en mulig morder.

Bilde 1 av 4

Det var en mørk og kald kveld i 1937, nærmere bestemt 9. januar. Gradestokken var krøpet ned på minus 20 og klokka 21.45 hadde 7 år gamle Mary Olsen ennå ikke kommet hjem. Hun var sist blitt observert da hun kjøpte godteri i en butikk i Ruseløkkveien, og etter det var hun sporløst borte. Ved 19.00-tida varslet hennes far, Oskar J. Olsen kriminalpolitiet og hun ble straks etterlyst gjennom Norsk Telegrambyrå. Hele lørdagskvelden ble savnetmeldingen lest opp på radio med jevne mellomrom.

Belastet strøk

På sitt kontor i Møllergata 19 satt kriminalsjef Reidar Sveen i tanker. Bernt Rougtvedt, som nettopp har gitt ut boka «Mordet på lille Mary» forteller at kriminalsjefen hadde hatt en dårlig følelse helt siden farens telefon. Boka, som baserer seg ene og alene på avisenes omtale av saken, forteller også historien om Pipervika som et belastet område, fullt av taskenspillere, løsgjengere, kvakksalvere, sedelighetsforbrytere og drikkfeldige tvilsomme typer. Og fattigfolk.

Etter som dagene gikk etter Marys forsvinning ble det klart at her var det enten skjedd en ulykke, eller så var jenta blitt utsatt for noe kriminelt. Saken vakte et enormt engasjement, ikke minst blant naboene i Pipervika og frivillige som meldte seg til å være med å søke etter den lille jenta. Og tipsene haglet inn fra folk som mente de hadde sett en liten jente som passet til signalementet på Mary Olsen: «rundt ansikt, lyst, kortklippet hår, grønn jumper, spettet kåpe med belte, brun fløyelslue med dusk og gule slagstøvler».

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Gudrunhulen

I avisene ble det spekulert i alt fra sadistiske lystmordere, til kåte menn med egen bil og skumle hensikter, omtalt som «den bilende sedelighetsforbryter», etter at en annen voldtektsmann var blitt ble tatt på fersken i å lure med seg jenter i bilen sin. Etterforskningsledelsen gikk til og med på å la to av datidens profilerte klarsynte forsøke å løse forsvinningsgåten, som ledet dem langt vekk fra det opprinnelig antatte åstedet, jentas nærmiljø.

Først da tidligere overbetjent på kriminalavdelingen, Redvald Larssen kom på banen og trakk paralleller til en mye eldre forbrytelse – den såkalte Gudrun-saken fra 1907 – gikk man nøyaktigere til verks i å søke i Pipervika. Gudrun Klaussens lik var blitt funnet i rør-labyrinten under Victoria terrasse, og hadde ført til rykter om at hun gikk igjen i labyrinten under Ruseløkkbasarene. Det ble søkt i bakgårder, kjellere og sjakter, og ett av de skumleste kapitlene i Roughtvedts bok beskriver stemningen da etterforskerne klatrer ned i labyrinten under Viktoria terrasse.

Funnet

23. mai ble levningene etter Mary Olsen funnet i en sekk i sjøen ved brygga på Tjuvholmen. Den lille jenta var blitt voldtatt og drept, og krimreportere overgikk hverandre i å utbrodere historiene som skapte gys hos leserne med virkemidler som i dag virker nesten komisk melodramatiske. Men voldtekten ble ikke omtalt.

– Om du sjekker artiklene fra Aftenposten og Dagbladet som omhandler obduksjonsrapporten er det ikke ett ord om at Mary Olsen var blitt voldtatt. Sedelighetsforbrytelser ble regnet som altfor hard kost for vanlige avislesere, og detaljer rundt denne typen forbrytelser ble aldri avslørt i mediene, selv om obduksjonsrapporten er tydelig på at hun var blitt seksuelt misbrukt, sier Bernt Roughtvedt.

Les også: Barnedrapet i kjelleren - skapte uhygge hos dem som husker skriket

Jakten

Klappjakten på Mary Olsens drapsmann brakte etterforskerne til en tidligere nabo. Ingvald Rudolf Hansen var eksmannen til en såkalt kvakksalverske i Pipervika. Han var ikke tidligere dømt for voldsforbrytelser, men hadde noen anmerkninger på rullebladet som fanget politiets interesse.

Åstedsgranskingen var ikke like utviklet som den er i dag og en blodflekk som var forsøkt fjernet fra trekket på sofaen i ekskonas leilighet i Ruseløkkveien ble ett av sporene som ble tillagt stor interesse. I februar 1938 ble han dømt til livsvarig fengsel. Etter at dommen falt var det lynsjepreget stemning, og Aftenposten forteller at Hansen måtte smugles ut bakveien fra rettssalen.

Men avisene var skeptiske: hadde de tatt riktig mann?

Mystisk vitne

Drapet på Mary Olsen er en av de mest gåtefulle og omtalte kriminalsakene i Norge. Helt fram til i dag har profilerte jusseksperter kjempet for gjenopptakelse av saken, fordi de mener Ingvald Rudolf Hansen ble utsatt for et justismord. «Kan det være noen grunn til å skrive om en mulig uriktig drapsdom i en alvorlig og opprørende draps- og sedelighetssak for 62 år siden?» Slik starter jussprofessor Anders Bratholm sitt innlegg på justismord.no. Bernt Roughtvedt vurderte lenge om han orket å gi seg i kast med å fortelle historien.

– Jeg traff Anders Bratholm for mange år siden og han snakket ivrig om Mary-saken. Han var overbevist om at Ingvald Hansen var blitt offer for et justismord. Nøkkelen skal ha vært et ikke navngitt vitne fra Askim eller Ski som kontaktet politiet mange år senere, en mor som ville lette sitt hjerte og tilsto at det var hennes sønn som var Marys riktige drapsmann. Hun må ha vært overbevisende for ikke lenge etter ble Ingvald Hansen løslatt. Besynderlig nok forsvant alt etterforskningsmateriale på mystisk vis fra kontoret til Ann Louse Beer, som satt med Hansens benådningssøknad i 1950. Det kan se ut som om politiet har forsøkt å dekke over at de i sin iver etter å løse saken dømte feil mann. Brathom skriver på justismord.no:

«Det er en forklaring man kvier seg for å tro på, men kanskje kan denne artikkelen føre til opplysninger om hvor saksdokumentene befinner seg?»

Les også: Ellens lille gutt

Mer fra Dagsavisen