Dette er første artikkel i en serie om oppvekst i Oslo. Dagsavisens Sissel Hoffengh har lagt sin erindring til året 1969.
Det var den vinteren som «Fru Johnsen» med Inger Lise Andersen gikk som en farsott over landet. Jeg var akkurat fylt 11 år og min begeistring baserte seg ikke på noen dypere analyse enn at det låt så uendelig tøft. I motsetning til sanger som «Oj oj oj så glad jeg skal bli» og «Boom Bang-A-Bang» ruvet «Fru Johnsen» som den eneste poplåten som evnet å gjøre voksne folk forbanna. Akkurat som gutter med langt hår gjorde overlæreren på Møllergata skole forbanna. Det var jo også ganske tøft. Og mørke, svartkledde Inger Lise Andersen? Hun var så tøff at det var vanskelig å beskrive.
Fram til denne vinteren hadde vi jentene lekt med bamser, dukker og papirdukker. Sydd Barbie-klær av stoffrester i sterke farger som vi fikk av sydama på hjørnet at av Deichmannsgata og Wilses gate. Hver dag hele sommeren, når vi svingte til høyre ut av skolegården så vi rett inn i atelieret hennes. Den lille trappa opp til systua er der ennå, selvom døra for lengst er borte. Denne døra var nesten alltid åpen slik at vi fikk komme inn å snoke før vi tok fatt på den bratte trappa i enden av gata. Men etter «Fru Johnsen» var det slutt for meg. Den vinteren la jeg fra meg Barbie for godt.
Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!
Isteden gredde jeg håret i midtskill, og maste om svart høyhalser, slengbukser og miniskjørt som hang lavt på hoftene. Mamma syntes jeg var altfor ung og insisterte på stramme fletter og foldeskjørt. Men jeg visste råd. Ikke før hadde jeg rundet gatehjørnet om morgenen før flettene ble gredd ut, og foldeskjørtet heist opp og rullet ned i livet. Så gikk jeg stolt nedover Ullevålsveien med en skjørtekant som nærmet seg faretruende himmelen til Inger Lise Andersen.
Jeg trivdes blant voksne. Å sitte og tegne mens mamma og søstrene hennes skravlet. Da sto ørene på stilk. Med unntak av en og annen sjelden onkel var familien fri for menn, og praten gikk for det meste om klær, interiør og selvfølgelig mye deilig sladder. Matlaging og husmorting – not so much. Stilen var fortsatt konservativ. Mamma kledde seg som damene i «Mad Men». Det gikk i høyt hår, høye hæler og filtersigaretter. Menn hadde hatt og frakk, til og med i demonstrasjonstog, og jeg mistenker at de få mannfolka som kom over dørstokken hjemme hos oss shoppet utelukkende hos Mehren herrekvipering i Grensen.
Duften av røyk, parfyme og hårlakk var synonymt med en sofistikert livsstil. Derfor var jeg kjempestolt da jeg fikk være brudepike og gå med høyt hår og stor tyllkjole. Kjolen, en lilla sak med digert strutteskjørt og paljetter var lånegods fra en kusine på Veitvet. Hun var norgesmester i selskapsdans, hadde eget rom og der hang tyllkjolene i taket, det var bare å velge. Paradis for snørrunge med musefletter, fregner og skrubbsår på knærne.
Les også: Marka er for alle, men ordføreren går helst alene
Harriet, mammas eldste søster, ble enke tidlig. For å spe på budsjettet vasket hun hos en fyr som het Dag Ringestad. Han hadde et fancy klesagentur som lå i Keysers gate, og hver dag etter jobb kom Harriet hjem til oss i Nordahl Brun på nykokt kaffe og gul Curaçao. Da spilte vi plater og slukte Harriets detaljerte beskrivelser av feminine motemenn, syltynne modeller som aldri spiste noe, og crimplenekjoler av merket Shubette of London som visstnok var en Ringestad-spesial. Var jeg ekstra heldig fikk jeg også et glass likør, og bunker av glossy motebilder som Harriet hadde plukket med seg, slik at «jentungen skulle ha noe å tegne etter».
De dyrebare bildene ble studert til minste detalj. Sminke og hår, klær og sko ble gjengitt på tegneblokka. Og selvfølgelig selve statusplagget: pels. Jeg var faktisk en jævel til å tegne pels. Persianer, mink, rev og bisam buk. Av og til en leopard. Da sukket Harriet og mamma ekstra høyt og henført. For alle fine damer hadde pels i 1969. Ekte. Sånn var det bare.