Sesongen er over Oslo. Ikke fotballsesongen, som av en eller annen merkelig grunn ikke er avgjort til tross for at desember har rullet inn over kloden. Akkurat den må fotballforbundet forklare for deg.
Sesongen jeg sikter til er juletiden. Sesongen for manglende snøfall, rim og frosta ruter, og blodsmak i kjeften når du puster inn den friske lufta (seriøst NFF, er dette fotballvær for dere?). Høytiden for håp og drømmer, gjerne innenfor nærmeste fremtid.
Det hele blir svært så poetisk. Julens ånd har funnet veien til mitt sinn, der jeg med mine håp og drømmer for fremtiden daglig passerer byggeplassen der østkantens nye storstue bygges. Oslos Stolthets nye hjemmebane.
Perfekt plassert nedenfor Teisenkrysset, der E6 og Ring 3 møter hverandre. Min blå og røde juledrøm. Der har mine drømmer vært sentrert i lang tid. Glem Old Trafford i Manchester. Drømmenes teater bygges på Valle Hovin, på Oslos beste østkant.
Flomlyset lyser opp en nesten ferdigbygget hovedtribune. Supportertribunen på kortsiden nærmest Grenseveien reiser seg gradvis ut av fantasien og inn i virkeligheten. Denne tribunen blir mitt nye hjem. Om ca. ti måneder vil jeg stå der sammen med opptil 4.499 andre Vålerenga-supportere.
Hvordan vil det høres ut når vi alle synger «Vålerenga Kjerke» og Klubbsang nummer to her? Hvilke sportslige høydepunkter vil du og jeg oppleve fra vår tribuneplass?
Hvem blir den første spilleren som «klinern i krøsset» foran egne supportere? Vil vi oppleve at Moa og Sander Berge sammen løfter seriemester-trofeet på vårt eget kunstgress? Når får vi oppleve et ekte byderby der? Hvordan blir den aller første kampen på vårt eget stadion? Smaker leskedrikken bedre når det serveres på festplassen foran vårt eget hjem?
Ja, og hva skal vårt nye stadion hete? Det er jo ikke bestemt. La oss gjøre det enkelt nå og kalle det Vålerenga Stadion.
Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!
Dette er tingene jeg drømmer om under treet i år. De er en del av mitt eget Vålerenga-evangelie der jeg bytter ut krybba med en fotballmatte, Josef og Maria med Kjetil Rekdal og Ronny Deila, ungen i krybba med en blå fotballtrøye med røde detaljer, og ledestjerna med VIF-logoen. Kanskje vi også skal si at de Tre Vise Menn erstattes med fire grinebitere som skriver blogg?
Akkurat som i den litt mer klassiske historien bringer vi gaver og gode bud.
For det jeg ikke trenger å tilføre ønskelisten i år er sesongkort. Jeg har ordnet meg. Tidligere sesongkorteiere har allerede hatt muligheten til å sikre sine kort. Klubbens medlemmer og organiserte supportere likeså. For Kari og Ola Vålerengatilhenger åpnet det resterende sesongkortsalget i går. Den perfekte julegaven til deg selv. Har du familie og unger? Drit i Pokemon og Xbox. Sesongkort for barn får du fra kroner 500.
Tenk på det. Den eneste sikre måten å kunne være tilstede når Vålerenga Stadion åpner portene for første gang, er å skaffe deg sesongkortet ditt nå. Det finnes ikke en sjanse i havet for at jeg skal gå glipp av åpningskampen. Den eneste reelle muligheten er hvis jeg klarer å dø i mellomtiden. Kanskje det er derfor jeg nå har en jobb der jeg har tilgang til hjertestarter døgnet rundt. Ingenting overlates til tilfeldighetene. Dette er en unik opplevelse som skal oppleves.
Når vi snakker om unike opplevelser du aldri får igjen: Sjansene for å se Vålerenga Hockey spille kamp på Jordal Amfi, før det ærverdige bygget jevnes med jorden, svinner hen. Iskrigerne har kun fem kamper igjen å spille på sin gamle, forfalne hjemmebane. Spaden har strengt tatt gått i jorda allerede.
Neste kamp spilles i morgen kl. 16, mot overraskelseslaget Lillehammer. Siste mulighet for å oppleve Jordal er den 7. januar. Den kampen er snart utsolgt, så fort deg.
Jeg har allerede sikret meg min plass til den kampen også.
Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen og Trond Erik Sandgren skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.
