Nyheter

«Nummer 19» – et navn fylt med historier

Oslos gamle hovedpolitistasjon og kretsfengsel i Møllergata 19 har vært åsted for tortur, forhør og fornedrelser, men også et velregissert kunstnerjippo.

Bilde 1 av 6

I år er det 150 år sida Christianias nye hovedpolitistasjon med fengsel og rettslokaler ble innvia på en del av tomta etter gamle Vaterlands kirkegård. Noen ga komplekset det staselige kallenavnet Justispalasset, men blant folk flest ble det hetende Nummer 19.

Flere berømtheter har tilbrakt noen lange timer eller døgn på Nummer 19. Blant annet måte Hans Jæger sone straffen for sine usedelige skrifter her. Men kunstnerjippoet var det Bjørnstjerne Bjørnson som sto for 17. mai 1888. Foranledninga var en ørefik maleren Frits Thaulow hadde tildelt Aftenpostens redaktør, Amandus Schibsted. Thaulow hevda at smekket var en berettiga reaksjon på en fornærmelse fra Schibsteds side, men ble likevel dømt til 64 dagers fengsel.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Synderens soningsforhold var ikke av de verste. Thaulow fikk ha både malersaker og egne møbler på cella, og gjester kunne komme og gå som de ville. Og ikke rent tilfeldig skulle han løslates rett etter guttetoget 17. mai. Schibsteds organ Aftenposten ga begivenheten fyldig omtale:

«Noe før kl. 11 kjørte tvende ekvipasjer med kusker i hvite kapper og høye hvite regnhatter frem foran Rådstuens hovedinngang, gjennom hvilken hr. Thaulow altså skulle forlate fengslet. Imidlertid var en annen vogn, hvori hr. Bjørnstjerne Bjørnson og sønner satt, kjørt igjennom Grubbegaten og inn ad fengselsporten på høyre side av Rådstuen. (...) neppe 10 minutter etter Bjørnsons ankomst åpnedes Rådhusets store fløydører og Hr. Frits Thaulow ledsaget av deputasjonen trådte ut på trappen, hvor konstabler sto en haie og viste en underdanig holdning. Umiddelbart etter prosesjonen fulgte en del høyere politifunksjonærer, der i ærbødig avstand ble stående på trappens øverste trinn, mens hr. Thaulow og deputasjonen langsomt og verdig skred nedover under hurrarop og jubel fra den utenfor forsamlede mengde. Da hr. Thaulow var kommet halvveis ned av trappen, blottede han hodet og hilste folket. Det var et gripende øyeblikk, og fremkalte en ny salve av rungende hurrarop. (...) Endelig steg dagens helt og deputasjonen inn i vognene, som derpå i langsom skrittgang kjørte bort, fulgt av den jublende mengde.»

Under krigen okkuperte nazistene fengselet og tok det i bruk til forvaring av politiske fanger. Motstandsmannen Carl Christian Lange satt her i to runder. I 1941 var ikke forholda så ille, ifølge Langes memoarer var betjentene jøssinger som villig smugla hemmelige beskjeder ut og inn. Til og med fengselspresten skal ha vært involvert og fått rekvirert både hummer, rhinskvin og sigarer.

Ifølge «Politiets hverdag» av Agnar Ulvedal ble politimannen Alf Tollef Pettersen trukket inn i motstandskampen da han fra pauserommet hørte en arrestant bli mishandla i bakgården. Han sneik seg til å titte ut av vinduet og fikk øyekontakt med offeret, som rakk å lire av seg en beskjed før han ble slept bort etter beina. Pettersen meldte seg umiddelbart sjuk og dro for å varsle impliserte. Med det redda han både arrestantens og andres liv.

Da Carl Christian Lange ble arrestert igjen i 1942, ble han satt på isolat uten annen kontakt med omverdenen enn at mora skulle vaske klærne hans. Men han laga seg ei nål av fiskebein, ripa tre ord på en ørliten papirlapp, trakk tråder ut av tøyet sitt og sydde lappen fast i sømmen på ei truse.

Les også: Redvald Larsen: vokter av byens lov og moral

Kort etter slapp ei pakke med kam og såpe gjennom kontrollen. Lange fant både blystifter, synåler og skosverte i gavene. Med disse redskapene klarte han blant annet å formidle at det var «besøkstid» utafor cellevinduet mot Grubbegata når gangvakta spiste middag. Via denne kanalen fikk han gitt nye beskjeder.

En annen «krigsforbryter» var Petter Moen, som satt fengsla i et halvt år før han ble sendt videre til Tyskland. Underveis gikk skipet på ei mine, og Moen omkom. Men en av de overlevende fra forliset fortalte seinere at Moen hadde etterlatt seg ei dagbok på Møllergata 19. Det viste seg at han hadde prikka ned tanker og opplevelser med møysommelig hølskrift på dopapir: «Donnerwetter holdt husundersøkelse! Han fant ikke min dagbok. Den henger pent på spikeren med toalettpapir. Han fant ikke min penn. Det er en stift i blendingsvinduet».

Papirflaka hadde Moen rulla sammen fem og fem, nummerert og stukket gjennom ei lufterist ved gølvet i cellene han satt på. Etter krigen er «Petter Moens dagbok» blitt utgitt flere ganger og er en førstehåndskilde til krigens pinsler og redsler.

Mer fra Dagsavisen