Alt hva mødrene har kjempa

Bla i bildeserien over!

Før kvinnfolka begynte å tale makta midt imot på 1800-tallet, var det norske (og europeiske) samfunnet styrt av menn aleine. Selv opplysningstidas banebrytere forfekta at kvinner var til for menns skyld: «Hele oppdragelsen av kvinnene bør innrettes med tanke på mennene. Behage dem, være nyttige for dem, bli elsket og æret av dem, oppdra dem i ungdommen, ta hånd om dem som voksne, trøste dem, gjøre livet behagelig og hyggelig for dem – det er kvinnenes plikter til alle tider og det er det man bør lære dem helt fra barndommen av.» (Utdrag fra boka Émile av Jean-Jacques Rousseau.)

Kvinnene var rett og slett umyndige. Ugifte kvinner var underlagt faren, gifte kvinner ektemannen. De hadde ikke rett til å inngå kontrakter eller råde over egen inntekt, eiendom, enn si kropp. Gifte menn bestemte over kona, også når det gjaldt sex. Barna var mannens eiendom, ved skilsmisse hadde han rett til å beholde dem. Fram til 1854 arva døtre halvparten av det sønner gjorde.

Bare enker var myndige og hadde en viss rett til å styre økonomien sin sjøl, men ifølge Store norske leksikon kun under en mannlig verge. Fra 1863 ble også ugifte kvinner myndige når de fylte 25 år. Gifte kvinner ble ikke myndige før i 1888. Full råderett over egen formue fikk ikke gifte kvinner før i 1927. Odelsrett fikk jenter i 1972.

Les også: De startet skole for å slippe «at giftes»

Fikk halvparten av lønna

Ugifte kvinner fra små kår kunne brødfø seg sjøl som tjenestejenter. Med industrialismen ble det konkurranse om arbeidskrafta deres, og kvinnene fikk flere valgmuligheter. Uforsørgede kvinner fra middelklassen kunne påta seg søm eller være guvernanter. Og etter hvert som mannfolka forsto at det var i deres interesse at disse kvinnene ikke lå fedrene, brødrene, sønnene eller det offentlige til last, ble forholda lagt til rette for flere inntekstkilder.

Fra 1839 kunne ugifte kvinner og enker over 40 år drive noe håndverk. Aldersgrensa ble senka og rettighetene utvida etappevis, og i 1866 fikk alle enker, skilte og ugifte kvinner over 21 år rett til å drive handel og håndverk på lik linje med menn. Gifte kvinners rett til det samme satt langt inne, for det innebar at ektemannen fikk mindre makt. Først i 1894 fikk også gifte kvinner næringsrett.

Kvinnene fra de øvre samfunnslag fikk først tilgang til yrker som krevde utdanning – i skole, helsevesen, handel og kontor. Men de fikk bare halvparten av sine mannlige kollegers lønn.

Les også: På denne skolen måtte jentene undertegne latterkontrakt

Kjempet for skolegang og utdanning

Den organiserte norske kvinnebevegelsen regnes for å ha oppstått på 1880-tallet. Men man kan si at den hadde sin spede begynnelse i misjons- og avholdsforeningene. Dette var legitime fora som ga kvinner anledning til å samordne seg og øve innflytelse i saker de brant for.

Norsk Kvinnesaksforening ble stifta i 1884. De viktigste kampområdene var skolegang og utdanning, arbeidsmuligheter og økonomi samt sosiale og politiske rettigheter. Sentral var også kampen for sedelighet og mot samfunnets dobbeltmoral, som tilsa at kvinner skulle være dydige og monogame, mens menn kunne ha flere seksualpartnere, også prostituerte.

Fra 1885 ble kampen for politisk deltakelse hovedsaken. Stortinget hadde allerede i 1833 vedtatt å gi enker stemmerett på samme grunnlag som menn, men loven ble ikke sanksjonert. Partiet Høyre var lenge mot kvinnelig stemmerett, men endra syn i takt med sosialistenes framgang – i håp om at kvinnestemmene skulle vei opp for arbeiderstemmene.

Fredrikke Qvam

Første delseier i stemmerettskampen ble innkassert i 1901 da kvinner som tjente over 300 kroner på landet og 400 kroner i byene, eller var gift med en mann som gjorde det, fikk stemmerett ved kommunevalg. I følge snl.no var det nå enighet om en gradvis innføring av allmenn stemmerett. Bare én representant fra Høyre argumenterte mot. Han mente at biologiske forhold gjorde kvinner ute av stand til å «danne seg oppfatninger om sosiale eller politiske spørsmål. De var ikke og ønsket ikke å være frie, men bundet til mannen, og denne avhengigheten utgjorde deres livslykke».

I 1913 sørga lederen for Landskvinnestemmerettsforeningen, Fredrikke Qvam, for å få fortgang i saken. Hun overbeviste Stortinget om at det ville gi Norge kredibilitet hvis man på en nært forestående kvinnekongress i Budapest kunne skryte av å være først ute med stemmerett for begge kjønn. Kort etter var vedtaket i boks. Nyheten ble mottatt med stormende jubel i Budapest.

Men stemmeretten var ikke allmenn i bokstavelig forstand. Blant annet var folk som havna på fattigkassa, unntatt. Kvinner var i flertall i denne gruppa. Først i 1919 ble bestemmelsen oppheva.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!