5
Der peppern gror
Fridtjof Nansens plass 7
Tlf: 40 00 74 70
Mat 5
Meny 5
Miljø 4
Service 4
Prisnivå 5
Ryktene har spredd seg om denne nytenkende indiske restauranten. Navnet bærer i seg selv bud om at dette er noe litt utenfor den tradisjonelle indiske løypa. Menyen og lokalet skulle vise seg å bekrefte det.
Eieren har valgt å invitere gjestene ikke bare inn over dørstokken i restauranten, men helt inn i livet sitt. På restaurantens nettside forteller Samir Sharma om hvordan familien på 1970-tallet kom til Norge fra Punjab som arbeidsinnvandrere. Brått sto de på Fornebu med to kofferter og skulle starte et nytt liv i et land de visste lite om. Der peppern gror tar mål av seg til å gå tilbake til røttene og introdusere vinterfrosne nordmenn for indisk gatemat og chicken curry «godkjent av svigermor». Eieren er selv til stede i lokalet og går rundt og snakker med folk.
LES OGSÅ: Dette er Oslos ti beste restauranter i 2015
– Hva synes du om lokalet? spør Løven.
– Hæ?
– Hva synes du om lokalet? roper Løven over bordet.
De grå betongveggene gir assosiasjoner til en fabrikk. Det lette interiøret skiller seg fra andre indiske restauranter, noe som for så vidt er forfriskende. Men støynivået er høyt. Stemmene i den så godt som fullsatte restauranten ljomer mellom veggene og fyller ørene, slik at det er vanskelig å høre både bordkavaler og servitør. Det må de faktisk få litt pepper for.
Også menyen viser nytenkning. I tillegg til et stort utvalg retter fra grill, gatemat og «homestyle cooking» til «restaurant curries», byr restauranten på noe såpass uvanlig i indisk-sammenheng som en tasting meny. Eller vi kan velge «personalmat», som ifølge menyen er det personalet selv spiser. Vi kunne også ha gått for kjøkkensjefens signaturrett eller «Mutterns hjørne», med underteksten «Mamma vet best. Spør oss om hun er på kjøkkenet i dag.» Vi føler oss innlemmet i en indisk storfamilie bare ved å lese menyen.
Byløvene velger å gå for smaksmenyen, der kokkene setter sammen et måltid for oss. Slik får vi smake på litt av hvert.
Aller først får vi en skål popkorn med tre dipper. Den ene dippen er laget av grønn chili og mynte, og de andre er to typer chutney. Popkorn er i vinden, og det siste året har vi spist den spretne maisen i både dessert og på kake, men popkorn med indisk dipp var nytt for oss. Det fungerer utmerket, selv om dyppeflaten er heller liten.
Ut og spise? Les flere restaurantanmeldelser her
Første rett ut er gol gappe, som er små semulinaboller fylt med kikerter og poteter. De serveres med granateplefrø på toppen og to glass med det servitøren omtaler som mynte- og tamarindblandevann. Sistnevnte skal helles oppi de små, åpne bollene.
– Ikke bit over, men putt hele i munnen, ellers søler dere utover hele dere, forklarer servitøren med illustrerende bevegelser over skjortebrystet.
Det er en spennende start på måltidet. Det småsterke blandevannet og de søte granateplekjernene gir semulinabollene en piff.
Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!
Neste runde inneholder tre retter. Vi får trekantede samosaer, som er fritert butterdeig fylt med krydrede poteter og erter. Så følger aloo tikki, det vil si potetkake blandet med friske urter og krydder, servert med en yoghurtblanding med tamarind og myntechutney. De er gode, begge to, men blir litt like. Det vi virkelig tar bølgen for, er de spretne tigerrekene, som har en rund, fantastisk grillsmak. De er måltidets soleklare høydepunkt.
Etter å svært motvillig ha måttet innse at rekene er spist opp, er vi over på hovedrettene: En gryterett av lam, kalt kadai gosht, og klassikeren butter chicken. Både lammet og kyllingen er usannsynlig mørt. Kjøttfibrene faller fra hverandre ved det letteste gaffelstrøk. Lammegryta har en deilig, sterk og smaksrik saus. Kyllingens saus er derimot tam og kjedelig – en regelrett skuffelse. Nanbrødet vi får ved siden av, er imidlertid helt på topp – mykt og sprøtt på samme tid.
Vi ber om å få vente litt før desserten. Rettene har kommet i høyt tempo, litt for høyt, og vi trenger en pustepause. Etter hvert får vi vinket til oss servitøren igjen, som tydeligvis var litt usikker på hvor lang en slik pause burde være. Det bekrefter inntrykket av servicen som litt urutinert, men stedet er da også helt nyoppstartet.
Til dessert får vi dampet yoghurt med safran og kardemomme. Det er en slags krydret pannacotta, men langt tørrere og uten pannacottaens fløyelsmykhet. Det er et spennende bekjentskap og en lett og god avslutning på måltidet. Ved siden av velger vi indisk te, som serveres med melk.
400 kroner er ingen upris for et måltid som dette. Snart får de også lunsj. Det er bare å ønske seg dit pepper’n gror.