Nyheter

Minneord til Lemmy: Den dagen rocken døde

Lemmy Kilmister, rockens fremste ikon, har gått bort 70 år gammel. Mot alle odds, det også.

1 av 6

Rocken er død. Sparesset er kastet, potten er cashet inn og dansen er djevelens. Nå gråter kjellerrottene og bassen runger fra godt voksne gutterom. Og jenterom. Lemmy favnet oss alle, og vi er mange som forbanner at vi valgte bort Motörhead i Oslo Spektrum for bare tre uker siden. Vi visste selvsagt at det var siste gangen Motörhead spilte på norsk jord, men ingen av oss trodde på tanken at det var Lemmy som skulle ryke først, selv om klokkene har ringt mange ganger. Han var kakerlakken. Han var Keith Richards. Han var den som skulle stå igjen når alt annet raste. Så var det likevel han som skulle ryke først. Han fikk den siste dødsdommen så sent som andre juledag, og med han er rockens hovedsikring gått. Ian «Lemmy» Fraser Kilmister fra Burslem i Stoke-on-Trent, den eneste ved siden av forfatteren Arnold Bennet som har satt industribyen på kartet. Bennet skrev lyrisk om byens mange keramikkverksteder, Lemmy knuste alt som kom i hans vei før familien flyttet til Wales og guttungen fikk kallenavnet Lemmy allerede som liten. Selv hevdet han at han ikke ante hvor det kom fra, men alle som har hørt han synge vet det instinktivt. Lemmy. Bare smak på navnet.

LES OGSÅ: Motörhead-legende død etter kort kreftkamp

Motörhead ble bandet som definerte rocken, og Lemmy ble den ulttimate rockeren. De dannet broen mellom punkrocken, hardrocken, heavyrocken og den kommersielle musikkbransjens ytterste utpost, men Lemmy selv holdt hardnakket på at de var et rockeband, verken mer eller mindre. Men de var også et band som låt som ingen andre, et band som var Lemmy Kilmister uavhengig av hvem som spilte sammen med han. Det eneste som kanskje var sterkere enn livet han levde var spriten han skylte det ned med. Slik ble han klisjeen som ikke var en klisje, en inn til margen naturlig sjel, en notorisk levemann, en mann å le med og av, en rockens gudfar og samtidig en ironiker som kunne gjemme Jack Daniels-flasken under lokket mens han flirende ga fingeren til de han serverte. Og det var gjerne da han overrasket, det var da rebellen sto fram som en tenker, en filosof som som i intervjuer og ved bardisken mer enn gjerne flagget sitt syn på dataalderens forbannelse, religionens ødeleggende dogmatikk, forakten for autoriteter eller menneskets forkvaklede ondskap. Alltid reflektert, alltid blid som en lerke, høy på livet og sta som et esel. Noe av det fikk også utløp i musikken, som i «Eat The Rich» eller sangen «Don’t Let Daddy Kiss Me», en av de mest kontante og direkte sangene om barnemishandling og pedofili som er skrevet, en sang Lemmy ga til Joan Jett, men som han endte opp med å spille inn selv til albumet «Bastards».

Han var «Born To Raise Hell» og la ikke fingerne mellom, ikke i tekstene, ikke i musikken og heller ikke i bassgangene, som er like ikoniske som stemmebåndene. Det eneste han om mulig skrudde høyere enn lyden var mikrofonstativet, og med det er bildet av Lemmy for alltid festet på netthinnen. Håret bakover, hatten i panna, haka opp, mikrofonen høyt og bassen i gitarmodus: «You know I’m born to lose, and gambling’s for fools/But that’s the way I like it baby/I don’t wanna live for ever/And don’t forget the joker!»

Motörheads «Ace Of Spades» ble en signaturlåt, og selv om gitaristen Phil Campbell og trommisen Mikkey Dee holdt ut med Lemmy siden 2005, var det «Fast» Eddie Clarke og Phil «Philthy Animal» Taylor – som døde knappe to måneder før Lemmy – som sammen med Kilmister dannet den ultimate besetningen i Motörhead, det beste argumentet for at trioen som format trumfer det meste innen rocken. Noen av oss har til og med dratt til Hammersmith bare fordi Motörheads første livealbum var «No Sleep ’Til Hammersmith», gikk til nummer en på den britiske albumlisten og åpnet med «Ace Of Spades». For Lemmy Kilmister var det lenger til datidens mest etterlengtede konsertarena – Hammersmith – enn det var for Åge Aleksandersen til Royal Albert Hall. Han var løvetannbarnet fra utposten som ble nummer en i England mot alle odds, forlatt av faren som liten, noe han selv mente var årsaken til at han ikke bare hadde et utpreget morskompleks, men også en dragning mot kvinner som selv i rockehistorien må kalles enestående.

Lemmy var mye mer enn bare Motörhead. Han var ikke minst bassisten i det toneangivende psykedeliabandet Hawkwind før han fikk sparken i 1975 da han ble ble arrestert på grensen til Canada på grunn av narkotikabesittelse, en vane han bragte med seg fra hans legendariske LSD-dager som roadie for Jimi Hendrix og for Keith Emerson. ELP-keybordisten var for øvrig en av de første Lemmy foret med sin store lidenskap for uniformer, nazimemorablia og andre effekter fra annen verdenskrig, en interesse sporet av hans store apetitt på historiske fortellinger og detaljer. Lemmy var sammensatt, og aldri forutsigbar eller enkel, selv når det kom til hans velkjente forhold til kunstige stimuli. Han var for legalisering av narkotika, men hatet intens heroin på grunn av at hans store kjærlighet Susan Bennett døde etter å ha tatt stoffet. Det snakket han selv åpent om i selvbiografien «White Line fever», om et liv han selv betraktet som ganske uinteressant, men svært underholdende. Hans uttalelser om amfetaminbruk under de første turneene med Motörhead ga sammen med bandnavnet i seg selv musikken et navn, «amfetaminrock». Djevelen skal vite at det gikk fort.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Motörhead var Lemmys reaksjon på fyken fra Hawkwind, og først ville han kalle det Bastards. Navnet gjør seg bedre som albumtittel enn som bandnavn, men musikken låt likevel som «bastards», og tungt misbruk, sukkersyke, pacemaker og alvorlige kreftdiagnoser stoppet han ikke fra å spille inn over 20 album og dra ut på en evig turné med treminutters høyoktane rockeepos presset inn på halvminuttet, bassen like løpsk som en roadie under pisken. Motörhead og Lemmys hese og bitende vokal skulle bli allemannseie. Han skulle gi stafettpinnen videre til andre, og ikke bare fansen som ikler seg bandets evige symbol, tennerflekkende som Lemmy selv. Metallica for eksempel, ville etter deres eget utsagn ikke eksistert om det ikke var for påvirkningen fra Motörhead, men på gode dager er Lemmys versjon av «Enter Sandman» selvsagt bedre enn Metallicas original. Slik kvitterte Lemmy for æren, slik han selv fant drivstoffet etter å ha hørt Jerry Lee Lewis på 1950-tallet.

Juleaften fylte Lemmy 70 år. 50 av dem ga han til rocken, til fansen og til den evige magien som bor i tre minutters pur rock 'n' roll. Nå er han borte, sangene «Killed By Death» og «Dancing On Your Grave» har fått ny mening og verden er brått blitt et mindre morsommere sted. Når det er verdt en feiring i seg selv er det helt og holdent i Lemmys ånd.

Mode Steinkjer

Kulturredaktør i Dagsavisen