Nyheter

Leilendings- og husmannsvesenet avvikles

På begynnelsen av 1900-tallet fikk leilendinger og husmenn mulighet til å kjøpe plassene familiene hadde bodd på i generasjoner.

Bilde 1 av 5

På 1700-tallet ble mange leilendinger selveiere, men flertallet av Aker-bøndene fortsatte å være leilendinger. At de ikke var så interessert i å kjøpe jorda de dreiv, kan ha sammenheng med tryggheten i det å være tilknytta et gods. Den gjensidige avhengigheten sikra både godseieren arbeidskraft, og leilendingen arbeid.

Men da rikspolitikerne på begynnelsen av 1900-tallet fikk øya opp for vilkåra mange leilendinger og husmenn levde under, ble det satt i verk tiltak for å gi dem økonomisk mulighet til å kjøpe jorda de dreiv. Den Norske Stats Arbeiderbruk- og Boligbank ble oppretta i 1903, og i 1928 ble «Lov om ordning av visse jordspørsmål», jordloven, vedtatt.

Paragrafen «Om ordning og avvikling av eldre husmanns-, bygsel- og leilendingsforhold» ga husmenn og leilendinger anledning til å få arbeidsplikt omgjort til pengeavgift, og til å få forlenget leieforholdet utover det som sto i kontrakten. Men det viktigste var at den fastslo at de hadde forkjøpsrett til gårdene og plassene de bodde på, og at de kunne kreve plassene ekspropriert, hvis godseieren nekta å selge.

Men det skulle ta sin tid når det gjaldt Nordmarka og Sørkedalen. Ifølge Løvenskiold-Vækerøs bedriftshistorie var Carl Otto Løvenskiold d.e. (1839–1916) «som alle de tidligere eierne av Nordmarksgodset, en patriark som våket over de ansattes ve og vel» og «En rekke leilendinger i skogene ble i hans tid tilbudt å bli selveiere på usedvanlig gunstige vilkår. Men de ønsket ingen forandring og takket nei».

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook

Holdningen blant brukerne endra seg etter 1. verdenskrig. De våkna da ordet leilending ble bytta ut med forpakter under en kontraktsrevisjon. Forpaktning var et reint leieforhold uten arbeidsplikt og falt ikke inn under jordloven. Leilendingene mente at endringen var ledd i en bevisst strategi for å frata dem muligheten til å bli selveiere.

Leilendingene hyra inn høyesterettsadvokat Folkvard Bugge, og 46 brukere i Sørkedalen og Nordmarka reiste sak mot godseieren. Stridens kjerne var hvorvidt kontraktsendringene gjorde at brukerne ikke var omfatta av jordloven, og det springende punktet var pliktarbeidet.

Godseierens advokat mente at arbeidet husmenn og leilendinger utførte for godseieren, ikke var pliktarbeid, fordi det var til like stor fordel for brukerne som for godseieren, og ingen var noensinne blitt tvunget til å arbeide hvis han hadde bedt seg fritatt. Unntaket var fløytinga i Sørkedalen, hvor det trengtes øvede folk for å unngå ulykker.

LES OGSÅ: Leilendinger med lua i hånda

Saksøkerne mente at de fortsatt hadde plikt til å utføre arbeid for godseieren, noe som også gjaldt hjemmeboende, arbeidsføre sønner. Det var forbudt å påta seg arbeid for andre, uten godseierens tillatelse. Godseieren kunne dessuten forlange gården fraflytta og ryddiggjort hvis leilendingen ikke utførte arbeidet. Saksøkerne framla også at alle kontraktene opprinnelig var reine leilendingskontrakter, at de fleste familiene hadde bodd på gårdene i flere generasjoner og at de var knytta til jorda både økonomisk og følelsesmessig.

Den 30. juni 1948 fastslo Høyesterett at 35 av saksøkerne var husmenn og leilendinger i lovens forstand. De hadde dermed rett til å kjøpe plassene sine, enten ved frivillig avtale med godseieren eller ved statlig ekspropriasjon. Saksøkerne som ikke fikk medhold, hadde kontrakter inngått i nyere tid.

Dommen førte til et rush i frikjøp av gårder. Advokat Folkvard Bugge bisto i prosessen. Han «var leilendingenes advokat, og han kjempet deres sak. For domstolen prosederte han så temperamentsfullt og aggressivt at han fikk økenavnet ’Folkevond Bugge’», skriver Berit Ruud Retzer i boka «Jens Evensen: Makten, myten og mennesket».

Bugge fikk assistanse av den seinere så kjente politikeren Jens Evensen. Om ham skriver Ruud Retzer at han var ung og sprek og lett til beins: «Han oppsøkte husmannsplassene, fløy på ski og gikk til fots og snakket med folkene om hvordan de skulle forholde seg. Husmennene viste ham tillit. Nå skulle de bli selveiende bønder, og den mindreverdige lagdelingen ute på bondelandet skulle avvikles. Fra nå av skulle husmenn få slippe å stå med lua i hånden.

LES OGSÅ: Dynastiet som arva halve kongeriket