Nyheter

Hun er glad hun fikk sluttpakke

Annette Groth har hatt sin siste arbeidsdag i NRK. Det var bare ikke så gøy der lenger. Og er det noe hun vil, så er det å ha det gøy.

– Jeg aner ikke hvordan den kaffeautomaten funker, jeg, sier Annette Groth (63) ubekymret, og gjør mine til å gå videre for å finne seg et bord i NRK-kantina. Det har gått 38 år siden hun først kom inn her på Marienlyst, det var visst en sommerdag i 1977. Siden har hun vært i Østlandssendingen, P2, vært mektig sjef i Dagsnytt og Dagsrevyen, utenriksreporter, utenrikskorrespondent på De britiske øyer og i USA, samt profilert programleder i Urix. Men ennå har hun altså ikke funnet ut hvordan kaffeautomaten fungerer. Og nå skal hun slutte og all ting. Men vent, der kommer hun tilbake for å hjelpe Dagsavisen som gjerne vil ha kaffe. Groth kikker kritisk på kaffeautomaten, de smale øynene blir enda smalere under luggen, før hun gir en av kaffeknappene et resolutt, myndig trykk.

– Så, der kommer kaffen! Nei, jeg skal ikke ha, jeg drikker ikke kaffe. Jeg er nok den eneste journalisten jeg kjenner som ikke drikker kaffe, sier Groth med sin karakteristiske, hese stemme.

Kan godt hende hun er født med den, men man kan også mistenke henne for å ha røyka den på seg i yngre år.

– Før røyka jeg virkelig for Norge, altså, innrømmer Groth.

– Jeg røyka med begge nevene. Men jeg slutta like før jeg ble sendt for å dekke tsunamien i Sørøst-Asia i 2004. «Åh, det der kommer aldri til å gå», sa vennene mine. «Slutte å røyke midt i den tsunamien? Glem det.» Men jeg greide det, jeg! Jeg var drittlei av å være avhengig, sier Groth, som altså heller ikke drikker kaffe.

Det er det lenge siden hun har gjort.

– Jeg drikker bare te med melk, jeg.

Sommeren 1967. Seksdagerskrigen i Midtøsten er nettopp over, det swinger i London, Beatles er ute med «Sgt. Pepper», det er hippietid og «summer of love», og legedatteren Annette Groth fra Ullern møter Storbritannia for første gang. Denne sommeren er hun 15 år og på språkreise i Brighton, og denne sommeren skjer minst to ting, ved siden av at hun sikkert plukker opp noen engelske gloser og kanskje en pint eller to: Hun innleder et livslangt kjærlighetsforhold til Storbritannia, og begynner å drikke te med melk i på britisk manér.

– Så kom jeg jo også fra en anglofil familie, sier Groth, som nå har fått satt seg ved et kantinebord.

Hun nikker og smiler til folk som sitter rundt oss, det virker som om hun kjenner nesten alle. Der borte sitter sjefene hennes i Utenriks, hennes siste stoppested i NRK. I et hjørne sitter Dagsrevyens ankermann Jon Gelius, som hun selv en gang var sjef for, og som også har vært sjef for henne.

– Du skjønner, faren min var lege for den britiske ambassaden, og av og til hadde han med seg engelske familier hjem til oss, forteller Groth videre om sin anglofile familie i Hoffsjef Løvenskiolds vei på Ullern, der hun bodde med foreldrene og to søsken.

– Da måtte jeg underholde de engelske barna. Jeg hatet jo det, naturligvis, men da fikk jeg i alle fall praktisert språket ganske tidlig. Et par ganger dro foreldrene mine på voksenturer til London, da handlet de på Harrods og sånn. Jeg kom til London først som 15-åring, og holdt egentlig til i Brighton den måneden jeg var der. Fin badeby, det, men det var London jeg falt for. Den stemningen i London på den tida, den var helt fantastisk! Jeg ville jo ikke hjem! Jeg har vel aldri vært så lykkelig som da jeg vandret ned Carnaby Street i 1967, sier Groth, som tror det var akkurat i denne perioden hun bestemte seg for å bli journalist.

I alle fall skriver en av hennes nye engelske venner dette i et brev til henne året etterpå: «Du får det helt sikkert som du vil. Du blir nok journalist.»

– Så jeg må jo ha fortalt ham at jeg ville bli det, resonnerer Annette Groth, som på den tida selvsagt ikke kunne ane at hun gang skulle tilbringe helt tiår som NRK-journalist i London.

– Så godt å se deg, skarrer plutselig Ole Torp fra «Aktuelt», og kommer bort til bordet for å gi Groth en klem.

Hun virker litt satt ut med en gang, men roper etter det hvithårede hodet:

– Ja ja, du, vi snakkes sikkert en eller annen gang!

I likhet med Annette Groth skal Torp også tas av lufta som profilert programleder, og byttes ut med yngre folk. Groth ble sammen med Christian Borch byttet ut i fjor, som programledere for «Urix».

Da hadde det gått fire år siden hun ble hentet hjem fra sin korrespondentstilling i Washington D.C. for å lede det nye utenriksmagasinet. De fleste fikk akkurat det med seg, for den januardagen i 2010 da første sending skulle på lufta, datt Annette Groth rett og slett på trappa på Marienlyst og brakk ankelen på tre steder. Historien kom for sikkerhets skyld over hele VGs forside: «Brakk beinet.»

– Jeg trodde kanskje det kom en notis eller noe sånt, etter den telefonsamtalen fra sykehuset, der jeg ble intervjuet i sterk morfinrus. Jeg hadde nettopp blitt operert og hadde kjempevondt. Det var jo egentlig veldig uetisk! Men det falt meg ikke inn at det ble førstesida. Det var en god historie, men ikke så god, flirer Groth, som det siste året har vært vanlig utenriksreporter.

– Jeg syns ikke arbeidsoppgavene jeg får nå er spennende nok. Det var rett og slett derfor jeg søkte om å få sluttpakke nå, og er så glad for at jeg fikk det. Det går i en retning her som jeg ikke synes noe om. Man skal kapre ungdom, «alle skal gjøre alt», journalister skal fotografere og fotografer skal redigere, man skal lage grafikk selv. Hva er det Viggo Johansen kaller det, «ingeniør-journalister»? Det er sikkert noen som syns dette er gøy, men det gjør ikke jeg. Jeg har hatt det så morsomt i dette huset her. Så det å gå rundt å ikke ha det morsomt her, det gidder jeg ikke. Da må jeg finne på noe annet.

– Du har uttalt at det er «befriende» å slutte i NRK?

– Dagbladet utelot noe viktig der. Det jeg sa, var: «Det er veldig vemodig, men også befriende å slutte.» Det er vemodig fordi jeg har vært her i 38 år. Ja, jeg regner med 38 år, selv om jeg ikke ble fast ansatt før i 1978, og så var jeg jo frilanser for NRK noen år på 90-tallet. Så jeg får vel ikke den klokka man får etter 25 år, gjør jeg vel, Knut Magnus? sier Groth til den ene av utenrikssjefene sine ved nabobordet, Knut Magnus Berge. Han bare smiler.

– Det er ikke så farlig, jeg kan kjøpe meg klokke selv ... ! Men med «befriende» mente jeg at det faktisk åpner seg noen fine muligheter for meg, sier Groth.

Ivrig forteller hun hva hun skal gjøre etter NRK.

1) Hun skal samarbeide med Temareiser, reise med folk til Dublin og Belfast, lage og være ansvarlig for det faglige opplegget der.

2) Hun er tatt opp i Flyktninghjelpens beredskapsstyrke, og vil gjerne ut på oppdrag for FN.

Og 3) Hun skal «lage noen podkaster», men vil ennå ikke si for hvem eller om hva.

– Jeg har bare én intensjon nå, og det er at alt jeg gjør skal være morsomt.

Dublin og Belfast bør jo passe Annette Groth godt. Da hun for 15 år siden kom hjem fra korrespondentstillingen i Storbritannia, hadde hun med seg et sterkt engasjement for konflikten i Nord-Irland, og for den irske historien. I sin tid skrev hun også to bøker om Irland og Nord-Irland. Fortsatt drar hun til Storbritannia så ofte hun kan, og fortsatt drikker hun altså te med melk. Vel, kanskje ikke akkurat nå, da, her i NRK-kantina.

– Her er «kaffen» min, sier hun, og peker på en flaske Cola Zero. På vei hit opp til kantina vekslet hun noen ord med en kollega om avskjeden som skal holdes for henne i NRK-kantina denne uka. «Håper ikke det blir sånne pompøse taler og greier», hører vi henne si. «Du vet, sånne der det høres ut som om jeg er død eller noe sånt.»

– Først ville jeg bare gå på en pub og si «kom etter, den som vil», liksom. Men så var en kamerat av meg som sluttet, og han sa det var ganske hyggelig med en sånn avskjedsstund. Så jeg har bedt om å få noen gode historier, og kanskje noen videoer der jeg driter meg ut.

– Eller gamle radioopptak, som da du fikk latteranfall på Østlandssendingen i 1977?

– Ja, for eksempel! Det der er jo morsomt nå, men den gangen hadde jeg det grusomt. Det kom jo i avisene og greier! Wenche Dager og jeg skulle lese noen alvorlige nyheter om et oljeflak som lå og fløt ett eller annet sted. Det var så komplisert formulert at vi skjønte at dette er det jo ingen som skjønner en dritt av! Da begynte vi begge å le, mens vi febrilsk trykka på «hosteknappen» innimellom. Vi greide bare ikke å stoppe. Så holdt jeg meg alvorlig gjennom en melding om et drap på en sjokoladefabrikk i Østfold. Men så kom det noe med Bondelaget og da begynte vi å le igjen. Til slutt hikstet Wenche, halvkvalt: «Og det var alt fra Østlandse-he-endingen i dag! Tilbake til riksnettet!»

«Vi aner ikke hva vi lo av!» sto det med fete typer i Dagbladet etterpå. På den tida var det ikke helt vanlig å le i NRKs nyhetssendinger. Nyheter på statskanalen var seriøse greier på 70-tallet, og tonen var formell og alvorlig.

– Dette var før Egil Teige begynte å le og ble flytta til Underholdningsavdelingen, vet du. Og Kari Sørbye og sånn. Jeg var faktisk oppriktig redd for å få sparken. Jeg var jo 25 år og helt ny og vikar i NRK, og hadde bak meg to vikariater i Aftenposten og Nationen som jeg ikke hadde fått forlenget (jeg aner fortsatt ikke hvorfor). Da jeg gikk fra jobb gjennom Frognerparken den ettermiddagen, jeg bodde på Frogner da, følte jeg at alle så på meg: «Der er hun, vettu! Hun som lo!» Enda dette var på radio, så ingen ante jo hvordan jeg så ut. Ja, dette var min entré i NRK. Inn med et brak!

Annette Groth må smile litt for seg selv.

– Som sagt var det grusomt da det sto på. Men da faren min døde i 1986, så rydda jeg etter ham. Da fant jeg alle de avisutklippa fra den saken. Han hadde tatt vare på dem. Jeg leste dem, og da var det jo blitt veldig morsomt, da!

Og Annette Groth fikk jo slett ikke sparken. Tvert imot. Tidlig på 1980-tallet var hun med på å bygge opp den da så nye kanalen P2, og siden ble hun en travel utenriksreporter, som blant annet dekket Sør-Afrika i det apartheidregimet var i ferd med å sprekke. I februar 1990 ble Nelson Mandela løslatt, og i august samme år kom han til Norge for å delta på den såkalte «Hatkonferansen». Som eneste norske journalist fikk Annette Groth tilbud om å intervjue Nelson Mandela mer inngående, og det tror hun skyldtes de gode kontaktene hun hadde opparbeidet seg i ANC på forhånd.

– Tidlig på morran, jeg tror klokka bare var halv seks, så fikk jeg en telefon. «Du kan få spise frokost med Madiba hvis du kommer nå med en gang.» Jeg fikk på meg klærne og skyndte meg til SAS-hotellet, der han bodde. Jeg glemmer aldri da han sto der i døra. Jeg hilste og presenterte meg, og så sa han tilbake: «Mandela.» Som om ikke jeg og alle visste hva han het! Det var rørende og sterkt å treffe en mann som ikke var bitter etter alt han hadde vært gjennom. Og så lo han så morsomt. Han hadde en veldig søt latter.

Året etter ble hun korrespondent for NRK i London. «En journalistisk godtepose» har hun kalt det å jobbe i Storbritannia de neste ti årene. Her fikk hun dekket ikke bare Nord-Irland og britisk politikk, som hun ble veldig opptatt av. Hun fikk også rapportere hjem om de kongelige, om popstjerner og såkalte «helt vanlige folk».

– Jeg intervjuet skuespilleren Pierce Brosnan to ganger, den første da han skulle bli den nye James Bond. Vi var mange journalister i kø, og hadde bare noen minutter hver. Det intervjuet gikk bare så dårlig, og så plutselig gikk brannalarmen. Det var bare en øvelse eller noe, men han reiste seg for å gå, og jeg grep ham hardt i armen og sa: «Gud, du må ikke gå!» Så jeg noe med «shaken, not stirred», og da kom vi i gang igjen. Da ble det morsomt likevel.

I 1995 kommenterte hun den internasjonale MGP-finalen, siden den fant sted i Irland, og også det syns hun var interessant. Ikke minst fordi Norge vant det året, med Secret Gardens «Nocturne».

– Men jeg mista jo stemmen nesten helt under sendinga, da. Du føler deg ikke så komfortabel når du skal kommentere og ikke har stemme, konstaterer hun.

I mai 1997 rapporterte hun om Tony Blair og New Labours triumferende inntog i britisk politikk, og en augustnatt den sommeren var hun på fest med de andre norske korrespondentene i London. Midt på natta fikk de sjokkmeldingen om at prinsesse Diana hadde forulykket i Paris.

– Da skal jeg si deg vi bråvåkna! Jeg ringte hjem og sa jeg måtte sove et par timer, så var jeg klar. Etter det gikk det i ett, i flere uker. Dianas død – det var virkelig en nyhetssak med alle ingredienser.

Da hun kom hjem til Norge i 2000, ble hun sjef i Dagsnytt. Etter bare ni måneder ble hun bedt om å ta over ledelsen av Dagsrevyen.

Hun ble veldig profilert i mediene, og måtte svare for nyhetsdekning og omstridte nyansettelser.

– Det var en del tøffe tak som leder. Det var mye møter, og en del konflikter. Det var også ganske morsomt, men ikke så morsomt som å være journalist, mener Groth.

Det ikke så mange fikk vite, var at hun mistet søsteren sin Elin mens hun var sjef i Dagsrevyen.

– Det var i 2002. Hun gikk på ski i Marka og falt plutselig om. Hun hadde hjernesvulst. Fra hun var helt frisk i mars gikk det ni måneder før hun døde. Å være sjef for Dagsrevyen samtidig som søstera di ligger og dør, det er ikke morsomt, og sykeleiet var ganske stygt. Men man kommer seg jo gjennom, livet må gå videre, sier Groth, som etter søsterens død fikk et nært forhold til sønnen hennes. Faren hans døde da han var 8, så nå hadde han mistet begge foreldrene sine.

– I dag bor han i barndomshjemmet vårt i Hoffsjef Løvenskioldsvei. Jeg har hatt to lange samboerforhold, men fikk jo ingen barn, så den gutten er nok det nærmeste jeg kommer en sønn. Eller, «gutt» og «gutt» – nå er han 36, kirurg på Ullevål og har kone og to barn!

Også Annette Groths bror er lege. Det samme var svogeren, og en bestefar. Selv kom hun aldri nærmere legeyrket enn at hun som liten besvarte telefoner for sin legepappa, som var spesialist på hjertesykdom.

– Når han hvilte middag, fikk jeg beskjed om å forhøre meg om pasienten kjente «smerter med spredning ut i venstre arm». Hvis ja, skulle han vekkes. Ellers ikke, forteller Groth muntert.

Selv fikk hun seg en støkk i 2012. Hun fikk konstatert brystkreft, som heldigvis ble oppdaget tidlig. Hun ble operert ganske raskt, og er full av lovord over den gode behandlingen på Ullevål.

– Jeg tror ikke jeg var borte fra jobben mer enn et par uker. Men jeg slapp cellegift, da, det er jo hele forskjellen. Stråling er jo nesten bare a piece of cake, det gjorde jeg før jeg kom på jobben om morran.

Faren hennes døde i 1986, like før hun ble utenriksreporter. Moren hennes døde i 2008, mens hun var NRK-korrespondent i Washington D.C., og dekket starten på Obama-epoken. I dag samles Groth-familien på foreldrenes sommersted i Brårvikkilen, som ligger midt mellom Tvedestrand og Arendal. De har et lite familietun med tre hytter, med svaberg og utsikt mot storhavet. Annette Groth var 11 år gammel da hun kom hit første gang, sommeren 1963. Fortsatt er hyttefeltet i Brårvikkilen Groth-familiens faste holdepunkt i alle ferier, over 50 år etter.

På veien ut av Marienlyst for å ta bilder spør vi henne om de aller første nyhetene hun husker i livet. Anekdotene hennes er korte og greie, fortalt i en slags hes, no-nonsense sagastil: «Jeg husker da Kennedy døde i 1963. Mamma så veldig sjokkert ut.» Og: «Jeg husker da kong Haakon døde. Da var jeg 5 år».

– Fortell om det!

– Jo, pappa var på vei ut med søpla. Da fortalte han meg at kongen var død.

Litt mer veltalende blir Annette Groth når vi kommer utenfor. Vi blir sittende på en benk mens vi betrakter det store hvite huset på Marienlyst. 38 år, liksom. Hvor ble de av?

– Du har villet bli journalist siden du var 15 år. Hvordan blir det å forlate den rollen?

– Jeg tror ikke jeg forlater den. Jeg kommer sikkert til å drive med journalistikk seinere også. Journalisten i meg er noe jeg aldri forlater. Det er jeg bare. Det er ikke bare en jobbtittel. Det er liv, sier Groth, som begynner å le litt for seg selv. Hun har fått øye på sin kollega Joar Hoel Larsen på parkeringsplassen, på vei inn i bilen sin. Han vinker og smiler til henne.

– Han bare går rundt og ler, han! sier Groth godmodig, og forteller at de to ble kjent den aller første dagen hennes i NRK. 13. juni 1977 begynte de på NRKs sommerkurs sammen. Han pleier å hevde at han den dagen allerede sto i foajeen da hun kom inn døra, noe som betyr at han har vært i NRK lengst. Nå kommer han uansett til å slå henne. Når hun går ut døra nå, blir han igjen.

5 favoritter

Musikk: Glad i norske visesangere, som for eksempel Ole Paus.

Film: «Gjøkeredet» med Jack Nicholson. Ennå ikke sett noe som overgår den.

Bok: Min avdøde venn Ola Bauers roman «Rosapenna», om Nord-Irland.

Mat: Fisk og skalldyr i alle fasonger. Særlig krabbe.

Sted: Hytta mi i Brårvikkilen på Sørlandet, og London, byen jeg aldri blir lei.

Mer fra Dagsavisen