Seter for byfolk

Her er det «seter i by`n». For her slipper Nordre Lindeberg gård ut noen av dyra sine på sommerbeite. Her går det geit, sau og kuer i skjønn forening. Og det er interessant å se hvordan de er sosiale med hverandre. Flekken blir tatt vel imot av kua Valborg.

Geitekillingen stryker seg innpå den varme mulen hennes.

Hun ser godmodig på, men hun er velvoksen og ikke så høy på livet som han. Hun vil heller la tunga ta tak i det lange gresset og slafse det i seg.

Kyr, sau og geit har sine ulike beiteteknikker, og de går løs på hver sine vekster. Kua kveiler den lange tunga si rundt gresset og river det opp. De tar gjerne det lengste. Sauene går mer systematisk til verks. De bruker tennene og beiter nedenfra. Geita derimot foretrekker urter, skudd og blader på treaktige planter som busker og trær.

Kulturbeiter

Geita er perfekt for å holde kulturlandskapet i hevd. Nå som det er lite beitedyr på Østlandet og det ikke drives slått, gror gamle ærverdige kulturlandskap fort igjen. Dagsavisen har tidligere skrevet at Regionskontor landbruk har søkt om å plassere ut geiter flere steder i Oslo-området. De ønsker å skjøtte landskapet med norsk kystgeit i Oslos skjærgård, på flere av øyene i Oslo og i kulturlandskap som Sørkedalen. Da slår man to fluer i en smekk. Kystgeita er utrydningstruet og de har et beitemønster som egner seg.

Dagsavisens utsendte setter seg ned i gresset, på seterenga. Flekken blir nærgående igjen. Han vil gjerne sette seg i fanget mitt å få kos. Her sitter jeg med en liten raggete bylt i armene, lar fingrene gli gjennom den tofargede pelsen.

Deilig!

Et øyeblikk glemmer jeg meg og bare nyter tilværelsen under bjørketreet. Engsoleie lyser gult i det grønne. De bitte små intensblå tveskjeggveronicaen har også gode forhold, her som dyra beiter ned det lengste gresset. Og den lilla storkenebben bøyer hodet sitt i vinden. Her er det godt å være.

Flekken har fått nok av min filosofering. Han stikker nesa opp i ansiktet mitt og vil ha mere kos. Jan Petter Pettersen og Marthe Lindseth fra Nordre Lindeberg besøksgård har tatt oss med til denne fredede plett i verden. Pettersen og co. driver besøksgård i Groruddalen. Han forteller at de blant annet tilrettelegger for om lag 12 heldige unger fra Oslo-skolen som får komme opp her og være «minibønder» i skoletida. Her får de drive med andre ting enn å slite buksene på en stol. Hver tirsdag og torsdag går det i praktiske sysler som spikking, karing av ull og toving. Og ikke minst tilsyn og stell av dyra.

Kuene Sølvi og Valborg napper opp hver sine gresstuster. Ikke vet de at de er ledd i en plan om å få mennesker og dyr nærmere hverandre. De vet ikke engang at på gården leveres det 32 tonn melk til Tine i året. De bare ser godmodig på oss. Og lar humla surre ...