Nok vann til byen

Av Johanne Bergkvist

Akerselva var Kristianias første vannkilde. Fallene gjorde at vannet kunne føres gjennom hule trestokker til åpne vannposter på plasser og gatehjørner rundt om i byen. Vannet fra Akerselva ved Nedre Vøien gård ble ført i fire forgreininger ut i byen: Festningsleden i 1624, Gammelværket i 1680, Mellomværket i 1720 og Nyværket i 1833 (Moland, Nok vann til byen. Vannforbruket i Oslo 1886-2015). Vannet var gratis og vannpostene sosiale møteplasser, men veien var lang for den som måtte hente vann i bøtter sommer som vinter. Rent vann var luksus og folk sparte både på kroppsvask og gulvvask.

Velstående gårdeiere betalte for å få vann til egen gårdsplass, og i 1858 fantes 335 slike private vannledninger. I forstedene kunne det være langt til nærmeste vannkilde. Enerhaugen hadde nærmeste vannpost på Galgeberg, og folk fra Grünerløkka måtte krysse Møllergata for å få vann. Som nødløsning ble Akerselva brukt til både vask og matlaging, til tross for forurensinga fra kloakk og industri (Noraker, Tobias 2+3/2007).

Da vannledningene ble lagt var det liten konkurranse om vannet, men så ble sagbruk og møller langs Akerselva byttet ut med energikrevende industri på 1840-tallet som trengte stabil vanntilførsel hele året. Kommunen bygde derfor en dam ved utløpet av Maridalsvannet for å regulere vannføringa, som trengtes til husbruk, industri, offentlige bad og brannslukking. En plan for økt vannforsyning ble vedtatt i bystyret i 1858, like etter at byen var rammet av brann som hadde vist hvor sårbart det gamle trerørsnettet var.

Trerørene ble byttet ut med støpejern, noe som bedret trykket. Men sagflis fra industrien tettet de nye rørene, og vanninntaket ble derfor flyttet fra Vøien til Maridalsvannet i 1867. Maridalsvannet var igjen avhengig av vann fra Nordmarka som skogeierne i Brukseierforeningen kontrollerte. Kampen om vannet endte med en avtale i 1885 der kommunen kunne ta ut 310 liter per sekund for store summer. Fra 1886 ble derfor vannforbruket målt nøye, og jakten på «ukontroleret Husbrug og Vandspild» ble en viktig oppgave for Vannverket.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Ny teknologi førte vannet opp i etasjene, og fra midten av 1800-tallet fikk stadig flere bygårder installert tappekraner med utslagsvask. Men trangboddhet og mangel på vann gjorde de offentlige badeanstaltene til et nødvendig tiltak for å bedre befolkningens helse. Den første badeanstalten «Christiania Vadske- og Badeanstalt» ble bygget i 1861 i Torggata av byens rikeste mann, Thorvald Meyer som ønsket en «Forbedring af de arbeidende Klassers sociale og fysiske stilling». To år etter at det sto ferdig ga Meyer badet til kommunen. Badet hadde 30.000 besøkende i året, og pågangen var særlig stor lørdager og høytider. Kapasiteten ble snart sprengt, og det ble bygget nye folkebad blant annet på Enerhaugen og Sagene. I tillegg satset kommunen på å installere bad- og sanitæranlegg på skolene. Bystyret vedtok obligatorisk dusj etter gymtimen for alle skolebarn.

På slutten av 1800-tallet fikk flere nye bygårder innlagt vann og vannklosetter, men først fra 1910 økte vannforbruket kraftig. Teknologi, levestandard og holdninger til hygiene hadde endret seg dramatisk, og med det vannforbruket. Mellom 1910 til 1940 gikk befolkningen fra 240.000 til 275.000, mens vannproduksjonen per person per døgn økte fra 130 til 380 liter. Det tok likevel generasjoner før alle i Oslo fikk bad og vannklosett i leilighetene sine. I 1900 hadde 106 leiligheter vannklosett, i 1940 var tallet vannklosetter på 75.000, men fortsatt hadde bare to av tre leiligheter på Oslo øst bad. På 1930-tallet kom en ny boligstandardnorm som førte til at alle nye bygninger ble installert med bad og vannklosett, men på slutten av 1950-tallet var fortsatt en av fire boliger i Oslo uten innlagt vann.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv