Oslo øst sett fra Holmenkollen. Hellerud, Tveita, deler av Groruddalen, Sandaker. FOTO: Håkon Mosvold Larsen/NTB scanpix

Nei, Groruddalen er ikke himmelen. Det har den heller aldri vært.

KOMMENTAR: De intervjuede i den nye boka om livet som hvit lengst øst i hovedstaden oppleves som forfatterens nyttige idioter.

Oslo

«The only thing we have to fear is fear itself». Franklin D. Roosevelts ord i tiltredelsestalen som USAs president i 1933, klinger fortsatt. Hans Amerika sto foran store, og for mange tilsynelatende uoverstigelige, utfordringer. Det er langt fra Washington til Groruddalen, det er lenge siden 30-tallet, men Roosevelts formaning om framtidstro har absolutt gyldighet den dag i dag. For hvordan velger vi å se verden?

LES OGSÅ: Oslo, ikke så delt likevel

Debatten om Groruddalen dukker opp med jevne mellomrom. Hvit flukt, skolebytter og hvit fremmedgjøring. En ny bok har satt i gang en ny runde med diskusjoner. Forfatter Halvor Fosli maler gjennom 20 intervjuer et beksvart, dystopisk bilde. Anonymt får de egentlig «innfødte» slippe til med sine anekdoter om hvor vanskelig det er for de hvite i Groruddalen. Disse utgjør det Fossli kaller «den tause majoriteten», som ikke våger å si ifra. «Alexander» får sagt at «det er alltid muslimene som skaper misnøye, frykt, trøbbel, splittelse». «Lasse» sier «jeg er pessimist, jeg ser ikke noen lys framtid». «Kari» (80) mener «Groruddalen er totalt ødelagt». Fosli bedyrer at de er «kunnskapsrike og skikkelige mennesker». Men hvis de virkelig er den tause majoriteten som ikke tør si sin mening i frykt for på bli stemplet som rasister, hvorfor benyttet så få anledningen ved valget i september til å stemme på det mest tydelige antiinnvandringspartiet, Frp? Nå er riktignok oppslutninga om Frp noe høyere i de to mest innvandringstette bydelene Alna og Stovner enn for Oslo generelt, men 7,5 prosent i Alna for Carl I. Hagen & co. er ikke et uttrykk for at bydelen er på vei ned i et sluk av etniske motsetninger.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Gir 20 intervjuer et relevant bilde? Nei. Groruddalen er ikke helvete. Men den er heller ikke himmel. Og har heller aldri vært det. Er det bra at stemmene blir hørt og at diskusjonen tas? Ja, så absolutt. Som sosiologisk metode kan boka sikkert friskmeldes. Men den er likevel tvilsom. Det er ingen tvil om at det er forfatteren, som gjennom utvalgte, anonyme intervjuobjekter, selv som snakker i krigstyper. Et slags på «vegne av vanvittig mange». Det er hans holdninger til Groruddalen og innvandring som bekreftes i boka, signert en «bekymret borger i verdens beste land». De intervjuede oppleves som Foslis nyttige idioter.

LES OGSÅ: Kjetil André Aamodt og Lars Lillo-Stenberg om oppveksten på hver sin sida av den delte byen

Oslo har utfordringer. Byen vokser fort. Ulikhetene øker. Byen deles. Groruddalen har problemer, det er spenninger mellom grupper og konsentrasjon av fattigdom. Tendenser som årvåkent må motarbeides med politikk som løfter de svakeste og motvirker spenninger. Problemene er ingen tjent med å underslå eller skjønnmale, vi skal ikke være naive, men Foslis svart-hvitt framstilling er ikke konstruktiv. Innvandrerne er ikke én gruppe. I Alna bydel er det 150 nasjonaliteter. De kommer jo ganske godt overens. Det er inngått avtale om å forlenge den statlig-kommunale områdesatsingen fram mot 2027. Groruddalen er fortsatt i ethvert sammenlignende, internasjonalt perspektiv velfungerende og gir grunnlag for gode liv. Kriminaliteten der er lav. Norge er anerkjent som, verdens fjerde beste land på integrering. Dette kan gå bra, Fosli.

LES OGSÅ: Duellen om Groruddalen