Soyasaus er en gammel råvare i Norge. Det nederlandske ostindiske kompaniet begynte å importere soyasaus fra japan til Europa alt på 1600-tallet. Faktisk var japansk soyasaus en av kostelighetene som ble spist ved solkongens hoff. Etter hvert begynte man også å importer fra Kina.
I Norge tok det noe lengre tid, men sausen var i alle fall i salg og bruk på 1700-tallet. Gjennom 1800-tallet nevnes soyasaus i de fleste kokebøker. Vanligvis ble den ble brukt til å smaks- og fargesette sauser, stuinger og gryteretter.
I første halvdel av 1900-tallet falt soyasausen delvis ut av bruk – helt til den plutselig ble allemannseie rundt 2000.
Lokalprodusert mat
På starten av 1800-tallet ønska mange å importere så lite utenlandske varer som mulig. Dels fordi man frykta at all importen ville føre penger ut av landet – men også fordi de mente at enhver nasjon var utstyrt med det den trengte for å klare seg og dermed også burde klare seg med det.
Som del av dette begynte man å lage norske varianter av populære importvarer. En av matvarene man prøvde å kopiere var nettopp soyasausen. Det handla så klart like mye om privatøkonomi som ideologi. Importert soya var en kostbar luksusvare – men det fulgte også en strømning i tida. Det lokale var trendy.
I boka “Den lille Tarif: Et Forsøg paa at bevise Skadeligheden ved Indførselen av adskillige fremmede Varer i Norge” påstås det at soyasausen smaker vondt, og dermed ikke trenger å erstattes. En drøy påstand som neppe overbeviste soyasausentusiastene. Noen foreslo at man kunne lage soya av norskdyrka bønner. Det vanligste ble likevel å lage soyasaus av skogssopp.
Les også: Kristianias siste offentlige henrettelse
Soppsoyaen kommer
Alt på 1700-tallet ble det utvikla lokal soyasauserstatning av sopp. Den svenske kokebokforfatteren Cajsa Warg hadde en soyasausoppskrift som hun mente hadde “samma smak som den Utländska.”
Soya lagd på sopp, aller helst sjampinjonger, ble en gjenganger i nordiske kokebøker. Oppskriftene har til felles at man legger soppen i salt slik at den slipper ut saft – og at denne safta deretter kokes inn. Utover dette er oppskriftene ganske forskjellige. Noen inneholder bare salt soppsaft med krydder. Andre har ganske mye brent sukker og vin eller sherry. Noen bruker løk og andre grønnsaker, andre ikke.
I begynnelsen imiterte man etter beste evne japansk og kinesisk soyasaus, sannsynligvis den tykke, søte typen, men etter hvert ser oppskriftene ut til å ha fått et eget liv, hvor viktigste ikke lenger var å herme etter originalen men å lage noe man likte smaken på, og som passa til norsk matlaging.
Mange typer soya
I kokebøkene som kom utover på 1800-tallet er det tydelig at ordet “soya” har endra betydning. Nå handler det ikke først og fremst om importert soyasaus, men heller om ulike smaksforsterkere som man kan bruke til å krydre maten med enten når de spiste den eller når man lagde den.
Hanna Winsnes, en av de mest kjente kokebokforfatterne på 1800-tallet, har oppskrift på soyasauser lagd av mange forskjellige råvarer: I tillegg til soppsoyaen har hun soya av grønnsakskrell og restegrønt. Hun lagde fiskesoya kokt på kolje, kjøttsoya og til og med soya lagt på salt kjøttlake.
Men den gjeveste av de hjemmelagde soyaene var fortsatt den som var lagd på sopp.
Les også: Kampen mot blodige skjorter i skolen
Soyasaus på sopp i dag
I dag er sopp-soya en lokal lekkerbisken. Omgir du deg med soppentusiaster har du sikkert hørt om alle dens gode kvaliteter. Om hvor godt den smaker, hvor tilfredsstillende den er å lage, hvor mye bedre den blir med skogssopp og om alt man kan bruke den til.
Men det er jo også morsomt at dette lokale, hjemmelagde produktet begynte sitt liv med å imitere en tidligere kostbar importvare – som i dag finnes i alle norske hjem.
Les også: Har du hørt om Kristianiakrakket i 1899?
Les også: Velkommen til et av byens eldste hus
Les også: Blodig nyttårsaften 1944 (+)
---
KILDER
Soyinfocenter: soy from a historcal perspective.
Leting i eldre kokebøker og dagspresse via nettbiblioteket.no
---
