---
Hvem: Marianne Lange Krogh
Hva: Leder av Utdanningsforbundet Oslo
Aktuell: Denne uka la Utdanningsetaten fram en rapport som viste en markant økning av vold og trusler mot ansatte i Osloskolen.
---
Hva synes du om utviklingen av volds- og trusselsaker mot ansatte som jobber i Osloskolen?
– Utviklingen er svært alvorlig, men ikke uventet. Vi har hatt et rapporteringssystem som har vært vanskelig å tolke og å finne fram i. Bare det å skulle skjønne hvor skjemaet ligger på intranett, og om det er det riktige skjemaet man har funnet fram til, har vært vanskelig. Etter at Osloskolen startet et mer systematisk arbeid med å rapportere hendelser, har antallet rapporterte hendelser gått opp. Det skal rulles ut et mer tilgjengelig rapporteringssystem, som jeg håper ansatte i Osloskolen opplever som mer intuitivt og tilgjengelig, og jeg tror derfor tallene vil gå ytterligere opp, dessverre – men det viktigste er at alle reelle tilfeller blir rapportert, slik at man kan sette inn tiltak der det trengs.
Har volden og truslene som skoleansatte opplever i dag blitt mer alvorlig over tid? På hvilken måte i så fall?
– Det er nok ikke volden og truslene som er blitt mer alvorlige, men antallet hendelser har blitt mange flere. Og dette er svært bekymringsfullt – for enhver hendelse er én for mye. I 2023 var det 652 «svært alvorlige» hendelser i Osloskolen. Dette antallet er urovekkende, fordi den mest alvorlige volden og de mest alvorlige truslene blir utført av flere elever enn tidligere. Men vi vet allikevel at de fleste rapporterte episoder blir utført av én til tre elever på en ordinær skole.
Kjenner du til noen episoder som skiller seg litt ut?
– Alle saker har sin egen årsak og sitt eget forløp. De fleste lærere er nok uforberedt på et fysisk angrep, og har lite eller manglende opplæring i hvordan man skal forsvare seg. I tillegg er mange lærere usikre på om og hvordan de kan gripe inn i hendelser. Jeg kjenner til lærere som har blitt sykemeldte i etterkant av voldshendelser, og alle slike meldinger er vonde å høre. For alle lærere som er utsatt for en vold eller trusselhendelse, sitter det nok igjen hos vedkommende på en eller annen måte. Vi jobber i et yrke med til dels store emosjonelle belastninger. Jeg vil tenke at det er bekymringsfullt at kun 28 av alle rapporterte hendelser, som til sammen er over 5.600, er blitt politianmeldt.
Hva er grunnen til at det har blitt sånn?
– Jeg tror grunnen som sagt er at rapporteringssystemet er blitt bedre, slik at man er nærmere å få rapportert det reelle antallet hendelser, men at grunnen til at hendelser oppstår er at vi ikke får nok tid til å forebygge i samarbeid med eleven. Osloskolen har mange store klasser, og for en lærer er det viktigste å få tid til å bli kjent med hver og en av dem, slik at opplæringen kan foregå i trygge omgivelser for alle i klasserommene.
Les også: Bruker du mye penger i matbutikken? Eksperten har råd: – Slik kan du spare 60.000 kroner i året
Hvordan er det egentlig å være lærer i Osloskolen nå?
– Det er godt når lærere får tid til å være i klasserommet sammen med elevene sine, og at rammene rundt elevene er gode nok. Det er givende å få se utviklingen til hver og en av elevene, men slitsomt når rammene ikke er på plass. Så for en del lærere mener jeg at det er todelt – det er godt å være i klasserommet med elevene når det fungerer, men slitsomt og frustrerende når man ikke får tilført nok ressurser og satt inn hjelp der det trengs. Og vi vet hvor det trengs, men da må det ekstra ressurser til.
På hvilke måter skiller Osloskolen seg ut når det kommer til vold og trusler, sammenlignet med andre steder i Norge?
– Det spørsmålet er det vanskelig å svare på. Andre steder i landet rapporterer man på helt andre måter, og etter helt andre parametere. Så lenge rapporteringen ikke er lik, vil vi ikke kunne sammenligne. Det rapporteres om mange volds og trusselhendelser fra resten av landet også, så det er umulig å sammenligne.
Hva bør gjøres for å snu den negative trenden?
– Aller først må hele problemet avdekkes, så må antallet elever i klassene ned, og antallet lærerutdannede lærere opp. Vi tror at to lærere i førsteklasse kan være et bra sted å starte. Da vil man kunne forebygge blant de yngste, og sikre en god og trygg overgang til skolehverdagen for alle elver. Da vil vi også raskt få kartlagt hvilke elever som trenger ekstra oppfølging. Og i andre enden av utdanningssystemet – på videregående skole, bør man ikke ha opp til 36 elever i klassene. Da har man som lærer absolutt ikke tid til den enkelte – og det er det vi trenger, både for førsteklassingen og elevene i videregående. Da trengs det politisk vilje til å bevilge mer penger.
Har for mye av ansvaret for å løse dette problemet blitt lagt over til lærere og andre skoleansatte?
– Realiteten er at lærere og andre skoleansatte er de som føler problemet på kroppen, og jeg opplever nok at Utdanningsetaten legger vel mye av ansvaret for å løse problemet på at klasseledelsen må bli bedre, eller at begreper som «fellesskapende didaktikk», der man jobber på skolene for å se på hvordan man kan jobbe med klassemiljø og undervisning som skaper trygge fellesskap, holdes litt for mye opp, når jeg tenker at det vel så mye handler om ressurser og lovreguleringer for å sikre lærernes rettsvern.
Les også: Trumps eksrådgiver til Dagsavisen: Han har en lang «fiende-liste» (+)
Hvilken bok har betydd mest for deg?
– Det er nok «Markens Grøde» av Knut Hamsun. Jeg husker at den gjorde et veldig dypt inntrykk, og at det nok var det rå og naturnære, samt den språklige kvaliteten, som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg sent i ungdomsårene. Og at jeg arvet Hamsuns samlede verker noen år etter, var ingen ulempe.
Hva gjør deg lykkelig?
– Endorfinene jeg får når jeg trener, og når jeg lekesloss med guttene mine på ni og elleve år. Å få lov å være fysisk aktiv gjør meg lykkelig – samt nok søvn; minst åtte timer.
Hvem var din barndomshelt?
– Det var nok skiftende, alt fra flyvertinner i pen uniform til barnehagelæreren min. Modesty Blaise var en helt etter hvert. Men den største helten jeg har hatt, er nok Johann Olav Koss i 1994, men da var jeg jo ikke barn lengre.
Hva misliker du mest ved deg selv?
– At jeg ikke alltid er til stede der jeg er, for jeg er god til å planlegge litt fram i tid samtidig som jeg er et annet sted. Men jeg jobber med saken.
Les også: Mímir Kristjánsson: – Vi kan ikke fortsette å styre litt søvngjengeraktig mot stupet
Hva gjør du når du skeier ut?
– Massasje! Jeg er superglad i massasje, og ville gjerne hatt minst en time til dette hver uke, men det blir det ikke tid – eller råd – til, dessverre.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot eller for?
– Oj! Det er mye. De som kjenner meg, vet at jeg allerede har vært i mange demonstrasjoner, men «fred» er nok det som står øverst på agendaen i disse urolige tider.
Er det noe du angrer på?
– Hm. Det er det nok, men siden jeg er blitt over femti år, så lærer man jo at det ikke er noen vits i å angre for mye, og så glemmer man jo ganske mye etter hvert også.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Noen jeg kunne fått pratet skikkelig godt med over lengre tid. Anine Kierulf har jeg hørt snakke ved flere anledninger, og rettferdighetssansen og kompetansen hennes har jeg sans for – så kanskje henne?
Les også: Byrådet i Oslo varsler nye grep etter rekordmye vold i Osloskolen
