«Bettan» blir aldri lei av julekonserter

---

Hvem: Elisabeth «Bettan» Andreassen

Hva: Vokalist og julekonsert-veteran

Hvorfor: Holder julekonsertene «Bettan & Lotta – en jul tillsammans» i Oslo, Halden og Sverige sammen med Lotta Engberg i november og desember

---

Hei Elisabeth! Nå er det dags igjen, med julekonserter på løpende bånd – hele 17 i Sverige og to i Norge. Blir du aldri lei av julekonserter?

– Nei. Nå har jeg holdt på i rundt 25 år, og det har vært litt forskjellige produksjoner. «Stille natt» og noen på egen hånd, og noen sammen med Jan Werner. Og Are Hembre i Trondheim og Christer Sjögren. Jeg har fram til nå ikke gjort kirker i Sverige, så det gleder jeg meg til. Jeg elsker å synge i kirken og det har jeg gjort i mange år i Norge. Nå blir det 17 konserter i Sverige og to i Norge; Margaretakirken i Oslo som jeg gleder meg veldig til, for jeg kjenner presten og alle der, så det blir litt svensk julekonsert. Også blir det Immanuels kirke i Halden, der jeg har vært flere ganger med mange forskjellige artister. Det er spesielt mange unge norske prester og forsamlinger som funker veldig bra ute. Jeg har hatt mange fine egne både sommer- og vårkonserter hos fine folk.

Hvorfor har det ikke vært kirkekonserter i Sverige?

– Nei, der har jeg bare blitt tilbudt store konserthus med tre-fire artister, kor og dansere. Da blir det et show og et annet repertoar enn det folk kommer til kirken for å høre – som er mer tradisjonelle ting som er en del av deres juletradisjon. Å få se sine favorittartister fremføre dem i deres kirke betyr mye for dem. For min del er kirken folkets rom, vårt rom, som vi kan bruke når vi er glad eller i sorg, til trøst og fellesskap. Kirken er der for de som trenger noen. Nestekjærligheten er viktig, at man er der for noen, og kommer med sin egen glede og sorg – for julen er ikke bare hurra og glade ting. Det sitter mange på våre konserter som har tunge dager, som kanskje har mistet noen dette året eller hatt andre utfordringer.

Hvor mange julekonserter har du hatt opp gjennom?

– Si det, jeg har holdt på i 25 år og det har variert hvor mange konserter vi har hatt hvert år. I år er det 20 stykker. Jeg klarer 45 og 50 også, men 20 er en behagelig turné. Nå har ikke Lotta og jeg jobbet sammen på en stund, så det var spesielt hyggelig at det ble oss to på en juleturné.

Lotta Engberg er ikke et like kjent navn i Norge som i Sverige. Hvor kan nordmenn kjenne henne igjen fra?

– Lotta har vært programleder i 20 år på TV4 i Sverige, og er kjent fra Lotta på Liseberg og Bingolotto. Hun er en av våre mest kjente dansebandartister, med Lotta Engbergs danseband og har sunget dansemusikk i 30 år. Hun er en av de største sammen med Kikki Danielsson og Vikingarna og vant Melodi Grand Prix med sangen «Fyra Bugg & en Coca-Cola».

Den sangen husker til og med jeg! Hva er det beste med å jobbe sammen med Lotta?

– Vi møttes i 1983 på et stort revyparty på Kinateatret i Stockholm med Bosse Parnevik, Eva Rydberg og Lars Amble. Da var Lotta der med noen korjenter, og vi ble gode venner. Men så gikk det mange år før traff hverandre igjen her og der. Men så i 2001 var vi begge på en barnekreftgalla der Lotta ble bedt om å synge, og inviterte med seg Kikki Danielsson og meg. Det ble en kjempesuksess og de fikk telefoner og meldinger om at dette måtte de gjøre mer, for folk ville se mer av oss tre sammen. Senere samme kveld sitter vi allerede og planlegger middag og show på Rondo og Grand Prix! Det endte med at vi spilte på Rondo og Liseberg, og rundt 40 konserter på turné i to og et halvt år, og ble ordentlig gode venner.

[ Gros vei til toppen er underholdende og godt laget. Og godt jugd ]

Hva betyr Lotta for deg?

– Lotta og jeg har blitt så gode venner, hun er min beste venninne de siste årene vil jeg si. Så det er veldig fint å få gjøre dette sammen, det har vi gledet oss til! Da jeg mistet min mann og hun sto i en vond skilsmisse, dro vi på ferie sammen til Florida. Vi syklet sammen, pratet sammen, gråt sammen og lo sammen i fjorten dager. Vi har delt mye sorg og gleder. Så det betyr mye å ha henne med meg i kirken. Vi er også to ordentlige damer som styrer oss selv, og har egne businesser uten mange rundt oss. Det er befriende å gjøre ting selv, ikke ha så mange veskebærere og ikke ha så mange å forholde seg til. Der er vi veldig like. Vi driver våre egne liv fremover.

Men du, vi lurer veldig på to ting … bruker du noen gang rosa paljettjakke privat? Og har du holdt joiken ved like?

– Ja, til begge! Den jakken henger i klesskapet mitt. Jeg har endelig fått et sånt walk in closet, og den henger veldig synlig der. Alle som kommer på besøk skriker når de ser den jakken! «Er den fra NRK?» Men nei, det er original-jakken. Hanne og jeg har hver vår. Jeg bruker den i ny og ne både på konserter og på andre spesielle anledninger.

– Og joiken synger jeg faktisk ute på konsert noen ganger. Det er veldig spesielt for meg å synge den, for jeg skrev den til min mann Tor som levde da. Han kom til Karasjok med begge døtrene våre og hørte den, og så gikk det bare tre uker etter innspillingen så døde han brått. Programmet «Muitte Mu» ble sendt på NRK et halvt år etter. Det er da Lotta og jeg dro til Florida. Den joiken betyr enormt mye for meg.

Er det ikke vondt å joike han etter hans død?

– Nei, det er ikke vondt, men godt å synge den. Jeg har blitt venn med sorgen og kan synge den med et lite smil hele tiden. Jeg tenker på de 27 fantastiske årene vi fikk sammen. Han var verdens beste menneske og pappa. Jeg mener at det er viktig å bli venn med sorgen, for man skal leve videre i livet og møte andre mennesker og gjøre de samme tingene som før. Spesielt om du har barn, må du ta grep og bli litt sjef over den situasjonen, og bestemme deg for hvordan du behandler det. Også må jeg si at Jan Werner er et av de menneskene jeg holder tettest til brystet. Han var en underbar venn og menneske, og det var en utrolig stor sorg å miste han så tidlig. Jeg kjenner på et savn etter ham når jeg synger i kirken, det er et sår i hjertet. Men for et fint menneske – vi jobbet sammen i mange år. Det er et fint minne å ha.

[ (+) «I vårt sted»: Kort og godt en av høstens store teateropplevelser ]

Hva er det med julekonserter som gjør at du holder på år etter år?

– Det er kjærligheten til musikken og sangen. Å få møte publikum og være en del av deres juletradisjon. Å synge i kirken er helt vidunderlig, så selv om det ikke er jul må jeg ut og synge i kirken. Stemningen er helt fantastisk når folk tar seg tid i jula til å komme inn og reflektere. Det blir alltid så vakkert. Det er medisin for sjelen hver eneste gang jeg går på scenen i kirken. Og å få møte kirketjenerne til kaffe. Det er de samme folka vi møter hvert år. Det har spesielt vært Vår Frues kirke i Trondheim, som vi dessverre ikke kommer innom i år. Der var vi nesten hvert år med Jan Werner. Det å prate med de utstøtte, få en varm kaffe sammen og litt mat og bare prate sammen. Jeg husker et år under soundcheck, at kirketjenerne begynte å rope til folk at de måtte gå ut. Men Jan Werner og jeg bare «nei, nei – ikke kast dem ut! La dem heller komme hit og høre på og ta seg en varm kaffe». Det er mange småting som til sammen blir til store opplevelser.

Vi har noen faste spørsmål, men tenker vi tar en jule-vri på det første. Hvilken julesang har betydd mest for deg?

– Det må være «Stille natt, hellige natt», som har vært med på alle konsertene, pluss at det var den første julesangen jeg sang alene i søndagsskolen. På norsk er det «Glade jul». Jeg synger den på svensk, norsk og engelsk. Også er det den sangen Rolf Løvland skrev til meg, «Ledet av en stjerne», som jeg pleier å ha med på de norske konsertene. Men «Stille natt» har nok betydd litt mer enn alle de andre.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg elsker å lage god mat og dekke et vidunderlig bord, og ha venner på middag. Gode råvarer er viktig for meg, og jeg lager alt fra bunnen av, om det er kjøttkaker, fårikål, salt torsk eller stekt makrell. Jeg elsker det! Om det er med familien eller med gjester, så koser jeg meg med å dekke på med linservietter og blomster. Forberedelsene er nesten like gøy som selskapet. Noen ganger dekker jeg på dagen i før. Også liker jeg havet og fjellet. Kjæresten min har en leilighet på Trysil, og da går vi gjerne på ski. Og jeg har hytte ved Oslofjorden, og da blir det mye båt og kos. Alt det som gjør livet fullkomment, å være med barna, nyte naturen, at jeg er frisk og vi kan spise hyggelige retter sammen.

Har du gjort noe du angrer på?

– Ikke noen ting. Jeg bruker det som læring og det bør alle gjøre. Selvsagt, hvis man gjør noen tulleting som ikke er bra for andre mennesker, så kan man angre. Men jeg gjør ikke sånt, så jeg angrer ikke på noe. Jeg har mål jeg vil gjennomføre, og jeg har hatt drømmer fra jeg var seks–sju år om å gjøre det jeg gjør nå. Ellers så var det gitar jeg ikke kjøpte en gang fordi den var så dyr, som jeg angrer på. Men en gang i Victoria i Canada, var jeg i en antikvitetsforretning der jeg så en boks med noen helt fantastiske sølvkniver til fisk. Jeg var inn og ut der fire-fem ganger og hadde ikke egentlig råd. Men jeg kjøpte dem og har aldri angret. Jeg spiste med dem senest i forgårs.

Hva ville du gått i demonstrasjonstog for eller mot?

–Kvinnerettigheter, uansett form. Og kultur. Vi sto utenfor Stortinget med Folketeateret under koronapandemien, da det var så mange regler at vi falt mellom to stoler. Det var mens vi spilte Chess, og vi måtte legge ned etter en måned. Så ble det noen rare regler da vi skulle i gang igjen, som innebar at vi måtte spille for en tom sal for at de skulle få bidrag. Vi tok til protest alle sammen, og en time før vi skulle spille fikk vi kontrabeskjed. Jeg tror kulturdepartementet skjønte at det var idiotisk.

Du er også ambassadør for sykehusklovnene og Downs syndrom Norge (DsN)?

– Ja. Jeg brenner for barn og pårørende på sykehusene. Når man ser barn som skal ha behandling, som kan få det på ett minutt fordi klovnene er der–i stedet for at leger og foreldre må holde dem nede i tretti minutter for å få gitt en sprøyte. At de ikke er statsstøttet, er jeg rasende for. Det er helt høl i huet. Og jeg brenner for Downs syndrom-foreningen, som er like viktig.

Hvem ville du helst stå fast i heisen med?

– Dolly Parton. Jeg vært fan siden jeg var 17 år gammel og møtte henne en gang da Kikki, Lotta og jeg spilte på Rondo. Da skulle hun være med på et TV-program og jeg var med i publikum. Jeg ventet i to timer etterpå, for å møte henne. Hun var helt skjønn! Like varm og god som man forventet. Vi skulle jo spille på kvelden samme dag, så det var på håret at jeg rakk det. Gikk rett på scenen etter møtet! Hun er et ikon og en rollemodell. Jeg har lest boken hennes, men tviler på at hun har lest min. Jeg kjenner meg som en søster til henne i min lille verden. Vi har vokst opp på lignende vis, med støttende foreldre som alltid støttet meg og min bror i våre musikalske valg. Også har veien fram i karrieren vært ganske lik. Vi ble oppdaget og fikk en karriere, vi spilte gitar på pikerommet og drømte. Hun har alltid vært et forbilde for meg. Så modig, så selvstendig, og hun har alltid stått opp for seg selv og sine valg. Det er det samme med meg. Det har ikke vært snakk om at jeg skulle gjøre noe annet enn det jeg gjør i dag. Også gjør hun mye godt for mange rundt i verden, og løfter andre. Det tenker at jeg også gjør. Boken min heter «Jag är skitbra», som ikke handler om bare meg, men noe jeg mener at alle skal si til seg selv. Ikke hver morgen nødvendigvis, men alle har kvaliteter som kan være gode for andre.

[ (+) Husker du gamle dager? Altså 1990-tallet? ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

[ Kommentar: Svorsken gir meg lyst til å gnage av min egen arm ]