Navn i nyhetene

Lille-John er blitt Benny. Men han tenker fortsatt på da han satte tidenes dårligste straffe

NAVN I NYHETENE: John Carew er blitt skuespiller på ekte. Nå ser han mer golf enn fotball.

HVEM: John Carew (42)

HVA: Tidligere fotballspiller. Nå skuespiller.

HVORFOR: Spiller Benny i «Olsenbanden – siste skrik», med premiere fredag.

Yo! Hva skjedde med at du ble skuespiller, egentlig?

– Nei, jeg fikk jo interessen for det på slutten av fotballkarrieren. Så jeg begynte å ta skuespillertimer i 2009, kanskje.

Ai. Du har tatt timer. På skuespillerskole?

– Nei, da. Det var jo ikke skole, det var privattimer. De kom til meg av og til. Jeg var jo i en situasjon hvor det ikke bare var å hive seg med i en klasse. Så de kom og hjalp meg med skuespilleriet der jeg var.

Er det dette du driver med nå? Det er det du har på visittkortet?

– Ja, det er jo det jeg jobber som nå.

Hva var ditt drømmekupp, som ungdom?

– Drømmekupp?

Ja, da du var ung? Alle ser vel for seg en eller annen form for kriminalitet man kunne gjøre …?

– Nei, jeg har faktisk ikke noe sånt da jeg var liten. Har alle det?

Ja, har de ikke det?

– Jeg ville score mål på Ullevål, egentlig. Det var det jeg drømte om. Med landslagstrøya på kroppen.

Ikke på Bislett?

– Nei, ikke da jeg var veldig, veldig ung. Da var det landslaget. Det var stort sett de drømmene jeg hadde. Å kuppe Ullevål. Med scoringer.

Tidens beste VIF-sesong var i 1997, da du kom til Vålerenga og vant serien og cuppen nesten på egen hånd. Betyr den tida noe for deg?

– Ja. Når jeg tenker tilbake på karrieren min er det mange høydepunkter, og det er ett av de virkelig store. Den første sesongen der, alt som skjedde på kort tid. Voksenfotball og cupfinale på en gang. Det var veldig stort. Så gikk det veldig fort, fra det ene til det andre.

Følger du Vålerenga nå?

– Ikke så mye. Jeg ser ikke så mye på fotball.

Hæ? Du er ikke så interessert?

– Nei, altså. Fotballen vil alltid være i meg, men jeg sitter ikke og ni-ser på fotballkamper nå. Jeg må utfordre hodet mitt med litt andre ting. Jeg ser veldig mye golf, så jeg har gått mer over til det.

Du ser mer golf enn fotball? Drøyt. Det er jo en mye kjedeligere sport!

– Det kan man si, ja. Men jeg spiller litt selv, og da blir det litt mer interessant.

Hva er det norske laget ditt?

– Det er Vålerenga. Jaja. Absolutt.

Som ungdom. Hva er det mest kriminelle du har gjort?

– Ingenting, egentlig. Du er veldig opptatt av sånt?

Det er du som spiller i Olsenbanden!

– Joa. Jeg prøver å tenke tilbake. Men nei. Jeg var en veldig lovlydig gutt, som var veldig opptatt av sport. Veldig rolige og fredelige og uskyldige greier på Lørenskog.

Greit, da. Hvor snakker man mest gammaldags Oslo Øst-dialekt? På Vålerenga eller i Olsenbanden?

– Det er omtrent samme dialekta, egentlig. Så på dialekta fikk jeg mye gratis. Lørenskog drar den jo nesten enda lenger. Mer Vålerenga-dialekt enn Vålerenga. Og Benny snakker litt sånn.

Nå, noen faste spørsmål. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det vet jeg ikke. Det er den siste boken jeg leste er en sjakkbok. The Soviet Chess Primer.

Er du god?

– Jeg er brukbar. Ligger på nesten 1600 på Chess.com. Det er ganske bra når du har begynt med sjakk sent. Det er den siste boka jeg har lest. Men jeg har et par bøker som venter som kan bli interessante. Eckhart Tolle, The Power of Now. Den gleder jeg meg til å lese. Sånn livsfilosofi, vet du.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for eller mot?

– Å, fytti grisen. Det var et veldig tricky spørsmål. Jeg kan ikke bare slenge ut ting der, vet du.

Jo da! Det må da være noe som engasjerer deg?

– Ja, men jeg liker ikke egentlig sånne spørsmål. Det blir så politisk.

Dette er Dagsavisen. Vi er litt sånn.

– Jeg vet ikke. Klarer ikke å komme med noe jeg er komfortabel med, egentlig. Rettferdighet for alle!

Det er det kjedeligste svaret i verden!

– Sånn blir det, jeg kan ikke komme med noe mer interessant. Små ting kan føre til store overskrifter, vet du.

Nettopp! Men er det noe du angrer på? Har du gjort noe skikkelig dumt en gang?

– Å prøve meg på samme straffespark mot Tyrkia som jeg gjorde i Champions League-finalen.

Å?

– Ja. Mot Oliver Kahn, i Champions League-finalen, så bare rulla jeg ballen rolig. Se hvor keeper går, og rulle motsatt. Det var det ultimate kalde hodet-straffesparket på den tida. Så prøvde jeg det samme mot Tyrkia, to-tre måneder etterpå. Men keeperen hadde sett hva jeg gjorde i Champions League-finalen. Så han skjønte hva som kom til å komme.

Å nei!

– Han rørte seg ikke av flekken. Og når jeg nådde ballen hadde det fortsatt ikke skjedd noe. Jeg måtte bare velge et hjørne, og rulla den til høyre. Han bare tok et steg til siden og plukka opp ballen og satte i gang spillet. Det var ganske pinlig. Tidenes dårligste straffe.

Det finnes ingenting verre enn en skikkelig dårlig straffe.

– Sant. Jeg angrer litt på at jeg ikke bare klinte den i nett-taket. Da hadde jeg hatt en scoring til på landslaget, og.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Dama mi.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen