HVEM: Håvard Bustnes (48)
HVA: Dokumentarfilmskaper
HVORFOR: Har akkurat hatt norgespremiere på filmen «Makta rår», om Trond Giske. Den kommer på kino 11. mars.
Yo, og gratulerer med vel gjennomført premiere!
– Tusen takk. Det var helt fantastisk å endelig få vist filmen til et norsk publikum. Den har jo vært på flere internasjonale filmfestivaler, men å vise den i Tromsø var helt spesielt. En av varslerne, Sunniva Andreassen, var der og fikk stående applaus etter filmen. Hun sa at flest mulig burde se den, og det gjorde meg veldig stolt.
Du har vist den i utlandet? En film om Trond Giske?
– Ja, den er jo laget for et norsk publikum. Men så ble den plukket ut til IDFA i Amsterdam, som er verdens største filmfestival. Der hadde den verdenspremiere. Det var spesielt, for også et internasjonalt publikum forsto filmen uten å ha kjennskap til Giske. Det er jo en film som handler om ukultur og at makt gjør blind. Folk der synes filmen var spennende, litt som House of Cards eller Borgen.
Hvordan fikk du det for deg at du skulle lage film om Trond Giske?
– Det starta med at jeg sendte han et brev for rundt 20 år sida. Jeg var nyutdanna, og tenkte at han sikkert kom til å bli statsminister en dag, og at det ville være spennende å følge han. Men jeg fikk aldri svar på brevet. Etter metoo sendte jeg en ny melding, og da fikk jeg møte han og Haddy. Jeg fikk veldig sympati med dem. Så jeg ble med når Giske kjørte rundt i Norge med en liten rød campingvogn for å gjøre comeback. Da ble jeg kanskje en del av hans narrativ, helt til jeg seinere fikk møte varslerne og en del andre, og forsto mer av andres perspektiv. Så filmen snudde litt underveis.
Hvilket øyeblikk var det som snudde deg?
– Det var ikke sånn at jeg plutselig snudde, men årsmøtet i Trondheim, der Trond trakk seg og AUF marsjerte ut, gjorde sterkt inntrykk på meg. De eldre ble igjen og ga han stående applaus, mens de unge protesterte mot ukultur i partiet. Den hendelsen var veldig viktig for meg. Alle forsøkene hans på å bagatellisere det, jeg bare slutta å tro på dem.
Ble du en slags venn av han?
– Jeg vil ikke si vi har vært venner, det har vært en profesjonell relasjon. Men ja, når du er mye sammen med en person, så får du dens perspektiv. At han har vært utsatt for en heksejakt. Men det viktigste er jo hva varslerne har opplevd. Han har vært veldig flink til å snakke om mediekritikk, men jeg mener vi må snakke om maktmisbruk og ukultur.
[ Giske-ledet lokallag får stor innflytelse i Trondheim Ap ]
Hva vil du helst, at folk skal diskutere filmen, eller at de skal diskutere Giske-saken?
– De som har sett filmen, de er ofte ikke så opptatt av Giske lenger. Det er en scene der, hvor en dame roser Trond Giske. Og så sier hun, for å understreke at hun mener det: «Hvis jeg liker det, så sier jeg det. Hvis jeg ikke liker det, så sier jeg ingenting». Folk leser noe om kulturen i Arbeiderpartiet av det sitatet. Det er fint med film. Folk tolker og leser ting som blir sagt, ut over det konkrete.
[ Koronaspåmann Espen Nakstad gir deg utsiktene for 2022 ]
OK, nå noen faste spørsmål. Hvem var din barndomshelt?
– Jeg har aldri hatt noen ordentlige helter.
Ikke engang Trond Giske, da du sendte den første meldinga?
– Nei, nei. Det var bare at jeg var nysgjerrig. Han var litt mytisk. Men ikke en helt.
Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for, eller mot?
– Nå er det selvfølgelig mot seksuell trakassering og maktmisbruk. Og at kvinner og damer ikke kan gå på jobb eller fest eller nachspiel uten å være redd for å bli trakassert. Det synes jeg er forferdelig. En annen stor sak jeg er opptatt av er ulikheten som boligprisene fører til. At man kan tjene mer på å eie et hus et år enn å jobbe i et år. Den ulikheten synes jeg det er rart at ikke snakkes mer om.
Hva er løsninga?
– Må man ha det? Det er fint med å være dokumentarfilmskaper. Vi kan vel vise problemene i samfunnet, og så må politikerne løse det. Men jeg tror man må skatte boliger mer reelt.
Hvem ville du helst stått fast i heisen med?
– Jeg har veldig lyst til å møte dokumentarfilmskaperen Errol Morris.
Joa, men hvis du har med kamera. Og heisen stopper. Og du tenker «dette øyeblikket skal jeg lage film av». Hvem ville du hatt med i heisen?
– Oj, dette er jo en genial filmidé. Jeg har alltid hatt lyst til å lage en film over en veldig tidsavgrensa periode. Så det hadde vært spennende. Det er to veier å gå: Enten å finne en helt, eller en som har gjort noe veldig galt. Og for at det skulle bli en god film måtte det være dramaturgi. Det kan ikke være perfekt.
Kanskje det er noe ytre drama? At personen må rekke noe viktig eller noe?
– Jeg begynte å tenke på Trump, men det gidder jeg ikke. Det kunne vært Obama. Men han er litt for perfekt. Kanskje Gro Harlem Brundtland? Eller Jens Stoltenberg? Nei, forresten, jeg kunne tenke meg å møte Putin. To timer. Det hadde vært spennende.
Tror du ikke han hadde klikka og ville banke deg opp?
– Nei, nei, det tror jeg ikke. Han er visst god i judo, men det skal vi klare.
[ Erika Fatland forklarer opptøyene i Kasakhstan: – Tipper stemninga var veldig god i Kreml ]
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen
