Navn i nyhetene

2.700 gatenavn: Tidemann ville vite hvordan de ble til

Han anser seg selv som en gatenerd, men er ikke alltid glad for å bli kalt nerdete. Men denne gangen har det kommet noe godt ut av nerdingen, i form av en bok om Oslos 2.700 gatenavn.

Hvem: Erlend Tidemann (48)

Hva: kommunikasjonsrådgiver i Helsedirektoratet og forfatter.

Hvorfor: Ute med boka «Historien bak Oslos gatenavn».

Du kom denne uken ut med boka «Historien bak Oslos gatenavn». For å ta det enkle først. Hvor mange gater finnes det i byen?

– Det finnes ca. 2.700 gatenavn, men jeg har ikke fintelt dem. Det utgjør circa ti sider sammenhengende tekst om man skrev dem etter hverandre på A4-ark. Det er budskapene i denne teksten jeg prøver å skildre i boka.

Hva fikk deg til å skrive en bok om Oslos gater?

– Jeg ville beskrive de politiske forholdene som gjorde at gatenavnene ble slik de er i dag. Etter hvert som jeg begynte å skrive fant jeg ut at jeg skulle ta for meg hele gatenavnshistorien, også fra middelalderbyen Oslo, og renessansebyen Christiania.

Historien bak Oslos gatenavn.

Selv er jeg oppvokst i Tittutveien på Alnabru. Er det noen fun facts å si om den veien?

– Det er ikke referatført noen debatt over det navnet, men det er et typisk navn fra forstedene rundt sentrale Oslo. I Aker kommune før sammenslåingen med Oslo i 1948, var det de lokale velforeningene som for det meste sto bak navnene. Da fikk man mange hyggelige og harmløse forstadsnavn og navn som antyder fine egenskaper på stedet. Tittutveien er gitt etter en gammel husmannsplass i nærheten, men det kan jo høres ut som det er litt utsikt der, så beboerne i veien var nok begeistret.

Hver gang en nye gate eller vei skal navngis, kommer det mange forslag. Er det noen navn som hoderystende er blitt kastet på bålet?

– Det er det veldig mange eksempler på. Men som regel er det alltid noen som er tilhengere av det navnet som andre rister på hodet av. Selv de nokså koselige navnene etter eplesorter på Refstad var det en rabiat nabo som reagerte kraftig imot. Han mente at enkelte av eplesortene var mindreverdige eplevarianter som for all del ikke måtte bli hedret med gatenavn. Da Ole Høilands vei ble vedtatt kom det reaksjoner fra lokalmiljøet som heller ville ha navnet Øvre Disen terrasse, og det ble omkamp om navnet i neste bystyremøte. Da var det den unge sosialøkonomistudenten Kåre Willoch som hoderystende gjorde bystyret oppmerksom på at de var i ferd med å hedre en simpel skurk.

De eldste gatenavnene vi kjenner i Oslo er tidligst dokumentert på 1300-tallet. Biskopallmenningen, Langstretet og Ørestretet hører til de eldste vi kjenner.

—  Erlend Tidemann

Når begynte man å sette navn på gater og navn i Oslo?

– De eldste gatenavnene vi kjenner i Oslo er tidligst dokumentert på 1300-tallet. Biskopallmenningen, Langstretet og Ørestretet hører til de eldste vi kjenner. Men det kan virke som gatenavn ikke var veldig aktivt brukt i Oslo og Christiania før byen fikk en viss størrelse. I 1847 fikk vi den første gatenavnskommisjonen ledet av dikteren J.S. Welhaven. Kommisjonen foreslo gatenavn som ble vedtatt politisk i representantskapet i 1852. Det var begynnelsen på den type navnsetting vi kjenner i dag.

Hva var de første gatenavnene i Oslo, og hva heter de nå?

– Kongens gate er det eldste gatenavnet som fortsatt er i bruk, det finnes i et dokument fra 1629. I forstedene som ble liggende utenfor det som da var byen, dukket det opp en del folkeskapte navn, som i stor grad er borte i dag. Vi har tapt mange navn i Vika og Vaterland, på Enerhaugen og Hammersborg.

Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Jeg leste «Don Quijote» første gang på videregående, i en tid jeg var ganske formbar, og det er sterk litteratur, så jeg ble nok betydelig påvirket av denne ridderen av det bedrøvelige åsyn. Det har nok hatt mer å si enn jeg egentlig liker å tenke.

Hva gjør deg lykkelig?

– Jeg synes at jeg stadig oftere opplever en spontan og nærmest fysisk følelse av lykke. Det kan være ganske små og sanselige ting som utløser det. Men det skjer nok trolig helst de gangene resten av tilværelsen også er i god balanse. Det kan være så enkelt som å finne en dokumentskatt i et gammelt kommunalt arkiv, men som regel har det med barna og familien å gjøre.

– Hvem var din barndomshelt?

Geir Børresen.

– Hva misliker du mest ved deg selv?

– Denne boka om gatenavn er vel et uttrykk for at jeg kan være ganske nerdete. Det kan være på godt og vondt, men noen ganger er jeg ikke like glad i alt det som følger med denne nerdingen.

– Hva gjør du når du skeier ut?

– Jeg skeier ørlite ut hver mandag på Mir-kvissen. Kvissmester Thomas sørger for en passe enkel allmennkviss helt uten sport. Særlig fraværet av sport passer meg utmerket, og det har lett for å bli litt hyggeligere enn det en grå mandagskveld skulle tilsi. Ekstra fint nå som Mir er tilbake i gamle-nye lokaler i Toftes gate.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog mot?

– Jeg har ikke gått i veldig mange demoer, men en og annen har det vel vært opp igjennom. Jeg har altså ingen identitetsmessige problemer med demonstrasjonstog som kommunikasjonsform. Akkurat nå er det kanskje bare klimasaken som kunne engasjert meg sterkt nok til å gå i demo. (Klarer forresten ikke å la være å tenke på Bøyen Beng-klassikeren Demo, demo, demo kratititi og kratititei når dette bringes på banen.)

Er det noe du angrer på?

– «Je ne regrette rien». Nei da, jeg angrer på smått og stort hele tiden. Men det varer ikke så lenge. Jeg har vel det som kan kalles lettere nedsatt eksekutivfunksjon, så jeg er sjelden skråsikker når jeg skal ta en avgjørelse. Det fører til at jeg også har lett for å tenke at jeg tok feil beslutning i ettertid. Men jeg vil helst selv velge hvem jeg vil tilkjennegi mer konkrete angertilfeller til.

Hvem ville du helst stått fast i heisen med?

– Nå som jeg har pløyd meg gjennom 150 år med referater fra lokalpolitiske debatter, er det jo en del lokalpolitikere jeg har fått litt sans for. Dette er jo folk som for lengst er døde og glemt, men både den tidligere formannen i gatenavnkomiteen C.A. Torstensen fra Høyre, og arbeiderpartipolitikeren Halfdan Wigaard virker som de var nokså spirituelle typer. Tror vi kunne hatt det ganske ålreit noen timer i en heis. Burde muligens hatt med en liten hinkas på lomma.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen







Mer fra Dagsavisen