Englands 55 års lange smerte fortsetter

Hvem: Arilas Berg Ould-Saada.

Hva: Sportsjournalist i VG.

Hvorfor: Italia vant fotball-EM på Englands hjemmebane.

Hvordan opplevde du stemningen på Wembley?

– Det var sjokkerende scener allerede fra tidlig på dagen. Utenfor Wembley var det supportere som prøvde å bryte seg inn, politi på hester som prøvde å unngå det, og et sikkerhetsanlegg som var veldig dårlig egnet for en så stor begivenhet. Det var kaotisk, så det var synd at det skulle overskygge det som skulle ha vært en fotballfest, og en feiring av at pandemien nærmer seg slutten.

Italia var favoritter, mens England var i sin første finale på over 50 år. Hvilke forventninger hadde man til kampen?

– Jeg fikk inntrykk av at engelskmennene endelig turte å tenke tanken på at de kunne lykkes. Den forventningen ble bare større etter en fantastisk start på kampen. Men jeg tror italienerne kom med litt mindre press på skuldrene sine, noe som skinte gjennom utover kampen. De var klart best, og fortjente seieren uten tvil.

Hva var det Italia var bedre enn England i?

– De er smartere til å håndtere de spesielle omstendighetene man befinner seg i når man spiller i en finale. De har rutinerte spillere som Chiellini og Bonucci i midtforsvaret, som kan alle skitne trikser i boken. England startet som en virvelvind, men ble feige og spilte med for høye skuldre. Og det får man straffe for.

[ Statsminister Johnson om rasismen mot England-spillerne: – De burde skamme seg ]

Engelske supportere har et kjent uttrykk: «It’s coming home», som mange har delte meninger om. Er det arroganse eller stolthet?

– Det synes jeg er litt morsomt. Gjennom hele mesterskapet har dette vært et tema, at engelske journalister prøver så godt de kan å forklare at intensjonen bak «football’s coming home» var selvironi, og ikke arroganse. Men jeg er ganske sikker på at de fleste supportere som går rundt og sier det, gjør det mer ut av arroganse enn ironi.

Halvparten av straffene i straffesparkkonkurransen var bommet. Hvorfor gikk det så galt?

– I utgangspunktet er straffespark en ganske enkel øvelse, helt til du må gjøre det under ekstreme omstendigheter, som en EM-finale foran 65.000 tilskuere. Jeg tror det er umulig for oss vanlige mennesker å sette oss inn i hvor vanskelig det er å gå opp der og ta straffe. Jeg er ikke sjokkert over at det ble bommet en del straffer, det pleier å være sånn i disse anledningene.

I utgangspunktet er straffespark en ganske enkel øvelse, helt til du må gjøre det under ekstreme omstendigheter, som en EM-finale foran 65.000 tilskuere.

—  Arilas Berg Ould-Saada

Hva kan skje i hodet til en fotballspiller, og hva står på spill under en slik straffesparkkonkurranse?

– Hvordan skal jeg forklare det? Fotball er verdens største idrett. Det er mer enn en idrett, det samler nasjoner på en måte ingenting annet i hele verden gjør. Man snakker ofte om at disse spillerne har en hel nasjon på skuldrene, og i dette tilfellet var det sånn. 19 år gamle Bukayo Saka bommet på den avgjørende straffen. Hvis han hadde scoret, hadde det kanskje vært forskjellen på at engelskmennene får en sommer full av fest og glede. Det ville endret måten man opplevde den viktigste delen av engelsk kultur på i mange år framover. Men fordi han bommet, er dette tidenes blåmandag i England, og disse 55 årene med smerte i England fortsetter i ubestemt tid. Det er brutalt, men det er ansvaret som hviler på disse unge mennenes skuldre.

Hvordan var stemningen i England dagen derpå?

– Da jeg gikk ut av stadion et par timer etter kampslutt, var det fullstendig stille. Det var som å gå rundt i en spøkelsesby. Jeg gikk i en time fra Wembley til hotellet mitt, og det var bare tomme ølflasker på bakken. Rett og slett begravelsesstemning. For de fleste var dette nok det største antiklimakset i livene deres. De hadde tross alt giret opp til denne festen fra morgenen av og bygd opp forventninger. Også endte det på den mest brutale måten.

[ Gjør klar for en følelsesmessig berg-og-dal-bane! ]

Over til faste spørsmål. Hvilken bok har betydd mest for deg?

– Det er uten tvil Harry Potter-bøkene. Jeg var fullstendig trollbundet av bøkene da jeg var liten. Det betydde mye for meg fordi jeg lærte å lese og fantasere gjennom dem. Jeg synes det var så bra at det gikk mange år før jeg leste noe som helst som var i nærheten. Heldigvis har jeg i dag klart å lese mye mer variert.

Hva gjør deg lykkelig?

– Gode samtaler med venner og familie, lange løpeturer og å lage god journalistikk.

Hvem var din barndomshelt?

– Først og fremst er det foreldrene mine – det trengs ikke noen forklaring. Også er det Zinédine Zidane, som jeg deler berbiske aner med, og som var mitt store idol som liten fotballsupporter.

Hva er du villig til å gå i demonstrasjonstog for, eller mot?

– Det vil uten tvil være mot rasisme og alle former for diskriminering. Det er ingenting som gjør meg så kvalm som mennesker som tror de er bedre enn andre på grunn av forutbestemte ting. Nå kom jeg hjem fra et EM som dessverre preges av at flere engelske spillere som bommet på straffe har blitt utsatt for rasistisk hets. Når England gjør det bra, blir de regnet som folkehelter og engelskmenn. Når det ikke går bra, er det plutselig utlendinger som har gjort noe galt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen