Monumentet som aldri ble reist

Av Johanne Bergkvist

En søyle, nesten dobbelt så høy som Monolitten, skulle reises foran Stortinget som et minnesmerke over medlemmene av riksforsamlingen på Eidsvoll i 1814. Eidsvollsøylen skulle symbolisere «friheten eller glæden ved friheten», men billedhugger Wilhelm Rasmussen valgte gal side under krigen, og monumentet ble derfor aldri reist.

Tanken om et nasjonalmonument ble første gang lansert av Henrik Wergeland i 1836. På grunn av unionen med Sverige ble det vanskelig å gjennomføre, men 17. mai 1881 ble det startet en pengeinnsamling for å sette ideen ut i livet. Det ble utlyst flere konkurranser hvor kjente kunstnere som Gustav Vigeland og Christian Krohg deltok. Målet var at kunstverket skulle stå ferdig til hundreårsjubileet i 1914, men man greide ikke å bli enige i tide.

I 1924 ble det utlyst en ny offisiell konkurranse som vakte stor interesse. Av de 38 forslagene som kom inn, gikk seieren til forslaget «Fra Hafrsfjord til Eidsvold» av billedhugger Wilhelm Rasmussen og arkitekt Otto L. Scheen. Minnesmerket skulle utformes som en søyle med motiver fra norgeshistorien fram til 1814. Arbeidet med å utforme en modell startet umiddelbart. I 1926 ble det satt opp en fullskalamodell utenfor Stortinget. Fotografiene fra prøveoppsettingen viser hvordan det ville sett ut om søylen hadde blitt reist. Med sine 31 meter ville den ha ruvet i bybildet. Løven som kronet toppen av prøvemodellen, ble endret til en rytter, et bilde på Harald Hårfagre. Stortinget vedtok i 1935 at det var slik det skulle bli. Kritikere mente seinere at dette endret monumentet fra et Eidsvollsminne til et vikingmonument.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

I 1939 var rundt halvparten av søylen ferdighugget i stein, og så godt som resten av relieffene ferdigmodellert og støpt i gips. Men med krigen stoppet bygginga helt opp. Dårlig økonomi og mangel på materialer gjorde arbeidet vanskelig. Rasmussen hadde også fått offentlige verv av NS-regimet, og i et brev til Stortinget i 1941 skrev han at det var grunnen til forsinkelsen. Rasmussen ble dømt under landssvikoppgjøret for NS-medlemskap og sine bidrag til NS-regimets kulturpolitikk, blant annet utforminga av Stiklestadmonumentet som seinere ble gravet ned.

Folkeliv på Karl Johans gate under prøveoppstillingen av søylen i 1926.  FOTO: Oslo byarkiv

Billedhuggerens nazistiske sympatier skulle farge synet på symbolikken i monumentet, selv om utforminga var bestemt lenge før krigen. Etter løslatelsen håpet Rasmussen å fullføre arbeidet med Eidsvollsøylen, men da den ble liggende urørt i flere år flyttet han hele høvdingerekka på 50 tonn hjem til sin egen hage i Asker. Bildende kunstneres styre anbefalte i 1964 at monumentet skulle fullføres, men Rasmussen rakk ikke å gjøre det ferdig før han døde i 1965, 86 år gammel. Det ble nå heftig debatt rundt Eidsvollsøylens skjebne.

Kulturrådet anbefalte i 1968 å dele opp søylen, og stille ut de ferdige delene, eller inkorporere dem i andre offentlige byggeprosjekter. Men Rasmussens familie sa nei. De to gjenlevende medlemmene av monumentskomiteen var sterkt uenige om kunstverket var preget av nazistisk tankegods. Even Hebbe Johnsrud mente at Rasmussens politiske valg under krigen sto i veien for å reise søylen som planlagt og at ideen om et heroisk nasjonalmonument representerte «et tidstypisk uttrykk for en samfunnsholdning og en historieoppfatning som ikke lenger har gjenklang, aller minst som uttrykk for vårt syn på grunnlovsverket». Arkitekt Gudolf Blakstad derimot forsvarte monumentet som kunstverk og mente søylen ikke ble nazifisert under krigen, men at tema og motiver ble bestemt allerede i 1925.

På grunn av assosiasjonene til nazismen ble Eidsvollsøylen aldri fullført, og i 1971 bestemte Stortinget at den ikke skulle reises på Eidsvolls plass. Hvordan hadde vi forholdt oss til Eidsvollsøylen i dag om den hadde blitt reist før krigen som planlagt? Hadde den blitt revet som Stiklestadmonumentet eller hadde den fått stå som et tidstypisk uttrykk for mellomkrigstidas monumentale kunst, som strakte seg langt utenfor nazistenes kretser, forblir spekulasjoner.

Eidsvollsøylens liv var likevel ikke over. I 1992 ble monumentet reist på privat initiativ under navnet «Sagasøylen» i Bøverdalen i Oppland.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.