Forsker Yngvil Grøvdal forteller at det å bli utsatt for vold av partneren for mange var forbundet med skam. ILLUSTRASJONSFOTO: ISTOCK.COM

– Menn blir ikke trodd om vold

Menn som opplever vold fra partneren frykter i større grad enn kvinner ikke å bli trodd. Mange møter dem med mistro og mener de må kunne ordne opp selv.

Yngvil Grøvdal og Wenche Jonassen ved Nasjonalt kunnskapssenter for vold og posttraumatisk stress har skrevet rapporten «Menn på krisesenter». Her har de gjort kvalitative intervjuer med 16 menn som bestemte seg for å kontakte krisesentre slik at de kunne få hjelp til å hanskes med vold. I rapporten fortelles det om partnere som utøver alvorlig, fysisk vold med stort skadepotensial. Blant de fysiske handlingene som ble beskrevet, var slag, spark, biting og bruk av gjenstander til å slå eller stikke med.

LES OGSÅ: Si ifra om vold

Skamfullt

Forsker Yngvil Grøvdal forteller at det å bli utsatt for vold av partneren for mange var forbundet med skam.

– Det å bli utsatt for vold fra en kvinne, strider på mange måter mot mennenes oppfatning av hva det vil si å være mann. Å søke hjelp for det samme, ble heller ikke oppfattet som noe en ordentlig mann uten videre ville gjøre, sier hun.

Grøvdal forteller at det er mye som er felles for menn og kvinner som utsettes for vold i nære relasjoner.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Ikke trodd

– Men det vi ser at skiller menn og kvinner, er at menn virker mye mer redde enn kvinner for at omgivelsene ikke skal tro på dem. Annen forskning enn vår viser at de i mindre grad blir trodd av politi og hjelpeapparat. Det finnes mange historier om at politiet har bedt menn om å gå hjem og ordne opp selv. Krisesenteransatte har opplevd at politifolk kunne gå derfra og karakterisere det hele som tull og tøys. Forskning viser også at menn kan møte veggen hos Nav eller barnevernet.

Ofte har mennene opplevd at deres ekskoner og partnere bruker dette mot dem: «Ingen kommer til å tro deg hvis du forteller du blir slått hjemme.»

Høy terskel

Terskelen for å søke hjelp var høy for mennene i rapporten. Forskerne regner med at flertallet aldri søker hjelp.

Men krisesentrene ble viktige for mennene når de først søkte hjelp. Mennene i undersøkelsen var overveldende fornøyd med tilbudet de fikk der.

– For dem skilte krisesentrene seg ut som et sted der de ble trodd og møtt på en respektfull måte.

I perioden 2010 til 2013 var det en tredobling av antallet menn som overnattet på krisesentrene. Likevel var dette svært få sammenlignet med kvinner.

 

Fire historier

Disse fire historiene fra menn er hentet fra rapporten «Menn på krisesenter».

«JAN»

Jan er en mann i 50-årene med universitetsutdanning og en god jobb. Under et arbeidsopphold i Sør-Amerika traff han Carmen. En kvinne som var nærmere 30 år yngre enn ham. Hun hadde hatt en vanskelig oppvekst og blitt slått av faren. Carmen slet med et sterkt temperament. Jan opplevde at hun forandret seg og ble som en fremmed når hun ble sint.

Carmen hadde utøvd vold både mot deres tre barn og mot Jan. Hun hadde truet ham med drap og hadde hogget etter ham med kniv i barnas påsyn. En gang knuste hun et glass mot tinningen hans. Da begynte Jan og tenke at hun var farlig.

Jans søster var så bekymret over svigerinnens atferd, at hun tok kontakt med et familievernkontor. Barnevernet kom inn i familien, men til og begynne med greide ikke Jan å være ærlig om hvor vanskelig familiesituasjonen var. En av Jans venner ringte et krisesenter. Den kontakten førte til ny kontakt med barnevernet, denne gangen med fullt søkelys på familiens vanskelige situasjon. Jan fortalte at en barnevernsansatt sa til ham at han måtte velge mellom barna og kona. Det endte med at Jan og Carmen ble separert og at hun flyttet ut. Barna ble boende hos ham.

 

«DAVID»

David er en mann i 30-årene som kommer fra et afrikansk land. Han har utdanning på høyskolenivå, men hadde ikke hatt arbeid som tilsvarte hans kvalifikasjoner etter at han kom til Norge. Det var Davids ektefelle, Elisa, som kom først til Norge. David fikk senere familiegjenforening. Det vil si at den parten som bor i Norge, skal være i stand til å forsørge ektefellen. Elisa jobbet på sykehjem.

Etter en tid i Norge begynte forholdet mellom ektefellene å forandre seg. Han beskrev det som at hun tok kontroll over livet hans. Hun ville ha styring over det lille han tjente, og hun var ofte sint og kjeftet på ham. Elisa mente at siden hun hadde hentet ham fra hjemlandet, kunne hun få kastet ham ut når hun ville. Hun truet også med vold og at brødrene hennes kunne «ta ham».

David opplevde at kona slo ham i ansiktet, spyttet på ham og truet ham med kniv. David fortalte at han skammet seg over volden. «I min kultur er det en skam å fortelle at en dame har slått meg. Ingen vil tro det heller.»

En dag oppdaget en kollega at David gråt på jobben. David fortalte om samlivsproblemene og kollegaen foreslo at han oppsøkte krisesenter.

 

«MORTEN»

Morten er en mann i 50-årene. Han har vært gift med Guri i over 20 år. Paret har to barn sammen i tillegg til barn fra tidligere forhold. Guri har problemer med sinne og har utøvd både fysisk og psykisk vold. Politiet fikk ofte meldinger om «husbråk». Ved flere tilfeller var Guri brakt inn og satt på glattcelle. Den fysiske volden hadde vært ganske grov. Morten hadde opplevd å bli alvorlig skadet etter at hun hadde knivstukket ham. Volden var ikke bare rettet mot familien. Hun hadde også truet mange andre hun var i kontakt med. Hun hadde også gått til fysisk angrep på andre mennesker med ulike gjenstander. Flere ganger ble hun ilagt besøksforbud.

Guri hadde hatt en vanskelig barndom. Hun hadde et betydelig alkoholproblem og dårlig impulskontroll. Morten opplevde at hun ikke kunne endre seg. Til slutt tok han ut separasjon. Men livet ble ikke enklere. Guri begynte å terrorisere kvinner Morten hadde kontakt med etter separasjonen. Hun prøvde også å holde ham unna kontakt med barna.

 

«THOMAS»

Thomas er i 40-årene og delvis uføretrygdet. Han ble kjæreste med en jevngammel mann fra Midtøsten. Kjæresten hadde fått asyl i Norge og opplevd krig i hjemlandet.

I utgangspunktet var forholdet fint, men etter ett års tid forandret kjæresten seg. «Han var god som gull i ett år, men så klikka det for ham», sa Thomas. Han utøvde gjentatt, grov vold mot Thomas. Blant annet dunket han hodet hans mot gulv og vegger. Thomas ønsket å avslutte forholdet, men selv om han ba om det ville ikke mannen flytte ut av Thomas leilighet. I stedet flyttet Thomas og søkte tilflukt på et krisesenter, der han bodde i nærmere et halvt år. Kontakten med krisesenteret ble opprettet etter påtrykk fra en venninne, men han visste lite om tilbudet og at også menn kunne få hjelp her. Krisesenteret rådet Thomas til å anmelde ekskjæresten.

Han flyttet senere hjem og fikk voldsalarm. Over lengre tid våget han nesten ikke å gå ut av huset. Kjæresten hadde truet ham med at han skulle skjære strupen over på ham om han møtte ham. I en periode flyttet han til en annen kant av landet og bodde på sperret adresse.