Nyheter

Lyden av byen gjennom tidene

Bylyd er en egen summing. En jevn dur av trafikk, elektrisitet og folk. Det er byen som snakker til innbyggerne, sa den franske filosofen Roland Barth.

Bilde 1 av 3

Av Johanne Bergkvist

Tenk deg når det er helt stille om natta. Da summer fortsatt lyden av Oslo. Samlet blir alle disse lydene byens eget språk, typisk for sin tid. Byen og bylydene har endret seg gjennom historien. Reiser vi tilbake to hundre år, var Kristiania nærmest en småby, med en liten og tett bebyggelse rundt Kvadraturen.

Griser nøffet rundt vannpostene midt i byen, og torgkonene ropte om kapp med hverandre for å selge varene sine. Dag- og nattvektere ropte ut beskjeder til byens borgere. Klokka 22 skulle byens ro lenge senke seg, og lysene slukkes. Lenge var kirkeklokkene dominerende, men druknet etter hvert i byens brus. Fabrikkene som vokste fram fra 1840-tallet hadde klokker som varslet om arbeidstidens begynnelse og slutt.

Saken fortsetter under bildet.

Veiarbeidere brulegger en av byens gater 1910- 1920. Foto: Oslo Museum

Veiarbeidere brulegger en av byens gater 1910- 1920. Foto: Oslo Museum

Så vokste hovedstaden i rekordfart i løpet av 1800-tallet, og tiltrakk seg folk og industri langs elva og i byen. Kristiania ble en storby. Løkkeeiendommene og de landlige omgivelsene ble spist opp av brusteinsbelagte gater, verksteder, fabrikker og boliger.

I 1891 beskrev Morgenbladet hvordan bylyden trengte seg gjennom den beryktete Kristianiatåka som koks- og kullfyringa ga: «Om Morgenen, naar man ruller op Gardinerne ser man ud i en graabrun Masse, hvorigjennem Bylarmen lyder saa underlig hult og uden at man klare, hvorfra de enkelte Lyd komme. Jernbanesignalerne skjære hvinende igjennem den tykke Velling og ude fra Fjorden brøle de hæse Dampskiber; i gaterne hører man Sporvogne og Droskerne lige ved sig, men man ser dem ikke, førende man næsten holder paa at overkjøres. Gadelykterne lyser Rødligt».

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Titusenvis av hestesko slo mot de brusteinsbelagte gatene. Vaterlands bru var innfartsåren til byen fra nord og øst. Tidlig på 1900-tallet kunne det kjøre så mye som 700 hestelass over brua daglig. Kristianias 3700 hester la fra seg 45 tonn hestemøkk daglig rundt 1900, og tiltrakk seg millioner av fluer før møkka ble fraktet viderei vogner til gjødselproduksjon. Hestenes «Larm, Støv og Lugt» ble et argument for å innføre den elektriske sporveien – trikken – som bråkte mye mindre.

Lyden av området rundt Grønland var fra kutorget fra 1865 med kvegsalg og slakterier. Dyr ble ført til torg i store mengder, og kuer på vei til Grønland rautet, hovene buldret mot gjørmete gater og stein. Dyrepasserne ropte og huiet i slakterigata Lakkegata. Om høsten ble kveget fraktet til byen med tog, og drevet fra Jernbanetorget gjennom gatene til Grønland. Storbyen var lenge en kakafoni av dyre- og menneskelyder.

Les også: Da spanskesyken herjet verden

I tillegg til dyra kom all lyden av folk som måtte ha overnatting og mat. Fra skjenkestedene kom lyden av fulle folk, både glade og sinte, som blandet seg med lyden av trafikk med hest og kjerre, trikk og bybud på sykkel. På hjørnet sto kanskje en lirekassespiller og lokket med sine toner, eller barn sang for en slant i bakgårdene.

I bakgrunnen hørtes lyden fra havna, med båter som losset eller lastet varer. Fra Akers mekaniske verksted steg støyen fra verftsindustrien. Til helg og høytidsdager samlet folk seg til idrettsbegivenheter eller andre folkeansamlinger ser jubelbrus kunne høres på lang avstand. Hovedstaden har også alltid trukket til seg store menneskemengder til protester og demonstrasjoner som satte sitt preg på lyden av byen.

Saken fortsetter under bildet.

Mennesker og trafikk i Grensen ca. 1935. Foto: Oslo Museum

Mennesker og trafikk i Grensen ca. 1935. Foto: Oslo Museum

Lydbildet i Oslo har endret seg raskt de siste tiårene. Industri og verksteder er forsvunnet, og handel og uteliv dominerer lydene i sentrum sammen med trafikk og byggevirksomhet. I en hilsen til Oslo skrev Heljar Mjøn i 1980 en liten hyllest til bybråket:

«Jeg liker gatens

muntre trafikk

og skiftende

lyd og larm

og er svak

for en smule

byromantikk

og det uopplevdes sjarm..!»

Kilder: Frank Meyer, red. «Norges lyder. Stabbursklokker og storbykakafoni», Nasjonalbiblioteket, 2018, Knut Kjeldstadli og Jan Eivind Myhre, «Oslo - spenningenes by», Pax, 1995 Heljar Mjøen, «Hilsen til Oslo», Schibsted, 1980

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv

Mer fra Dagsavisen