Lukta av byen

Av Johanne Bergkvist

Snus deg tilbake til Akerselvas stinkende utslipp og kloakk, lukta av blod fra private slakterier og overfylte klaskedasser i byens bakgårder. Det var en stall i nesten hver bakgård, og redaktøren av Dyrenes ven, Johannes Smith, mente det var rundt 8.000-9.000 hester i Kristiania på slutten av 1800-tallet.

I storbyene New York og London var hestepærene ikke bare en stinkende plage, men et helseproblem. Kristiania ble ikke plaget av det samme. Den norske hovedstaden var en liten by, omkranset av den store landkommunen Aker med et umettelig behov for jevnt tilførsel av gjødsel.

Les også: Byrådet i Oslo stenger trafikkert gate og gjør den om til skulpturpark

I 1900 fjernet kommunen daglig sju tonn hestemøkk fra gatene. Møkk ble til gull i Pudrettefabrikken i Lakkegata 65. Her ble det produsert gjødsel av både menneskeavføring og dyremøkk. Produksjonen av kalkblandet avføring skulle være luktfri, men i realitet ble dette en stinkbombe i nabolaget, og derfor ble opplaget av pudretten flyttet til Grorud allerede i 1873.

Kristiania vokste i rekordfart i løpet av 1800-tallet. Folketallet gikk fra 100.000 på slutten av 1870-tallet til en kvart million i 1899. Men like mye som Kristiania var tiltrekkende, så var hovedstaden frastøtende og med dårlige sanitære forhold. I 1920 bodde 25 prosent av befolkningen i overbefolkede eller sterkt overbefolkede leiligheter. Når ti personer delte en ettromsleilighet uten bad blandet lukta av svette kropper seg med, matos og skråtobakk fra spyttebakker på gulvet.

Saken fortsetter under bildet.

Duften av nyvaska tøy til tørk i et gårdsrom i Breigata 22 på Grønland blandet seg med lukta fra de fire utedoene. Foto fra ca. 1970. Foto: Henrik Ørsted/Oslo museum

Lukta av mugg og råte som slo imot Helserådets boliginspektører, særlig i kjellerleiligheter som trakk inn vann langs Akerselvas bredder og på Grønland, var også utspedd av duften av kokekaffen på kjelen og nyplukka liljekonvall på bordet.

Lukta som spredte seg fra fabrikkene var ikke bare sjokolade og malt fra Freia og Frydenlund. Utslippene i Akerselva var både fargerike og illeluktende. Elva som burde vært et smilebånd, var blitt «en heslig rynke i byens ansikt» ifølge Arbeiderpartiordfører og børstebinder Carl Jeppesen da han åpnet den nye Sannerbrua øverst på Grünerløkka i 1917.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

I forhold til dagens søppelmengde, produserte fortidas mennesker beskjedne mengder avfall. Men bakgårder med klaskedasser og søppeldunker var en herlig lekeplass for titusener av rotter, og mindre egnet for byens barn. Folk fryktet stanken. De rådende medisinske teoriene før forståelsen om at bakterier førte med seg smitte, var at dårlig lukt var tegn på en smittsom atmosfære. Da Ullevål sykehus ble bygget i 1887 ble det satt opp miasmetårn som skulle forhindre smitteoverføring gjennom luft.

Kampen for den rene byen ble et samfunnsprosjekt på slutten av 1800-tallet. Da Sunnhetsvesenets retningslinjer ble vedtatt i bystyret i 1897, sto tiltak mot stank sentralt for å forbedre befolkningens helse: «Stald, fjøs, grisehus … skal holdes rene, være lyse og luftige og saaledes beliggende og indrettede, at stank ikke udbreder sig fra dem til beboede rum, oppbevarings- og tilberedningssteder for næringsmidler, nabo, gade eller beferdiget plads.»

Les også: De måtte ha attest på avlusing og vask for å få plass i herberget

Klasseskillet gjorde seg gjeldende i folks utseende og duft. Blåtrikken på vestkanten luktet annerledes enn grønntrikken på østkanten. 1800-tallets borgerlige kultur fikk en aversjon mot stank og smuss, og det å lukte godt ble en måte å distansere seg fra folket, som hadde begrenset tilgang på privatliv, rent vann og velduft. I Johan Borgens roman Lillelord følger vi overklassegutten Wilfred på begynnelsen av 1900-tallet og hans stereotype bilde av de på østkanten, der han gikk på Grünerløkka, fra Olaf Ryes plass, via portrom i Markveien til sølete gater på Dælenenga: «farlige, ukjente strøk fulle av farlige, fremmede dufter, og mennesker som snakket annerledes, gikk annerledes, var annerledes, ja, var noen helt andre.»

Kilder: Aina Basso «Lukta av historien», Tobias 2017, Byarkivets byvandring «Søppel, smitte og stank. En vandring i Oslos møkkete historie», Oslo bys historie, 1990, Oslo Museums utstilling «Dyr i byen».

Johanne Bergkvist er historiker Oslo byarkiv