Likbrennersaken i Kristiania

Av Johanne Bergkvist

Våren 1900 kom en kontroversiell sak opp i bystyret i Kristiania. I 1898 hadde Stortinget vedtatt Lov om Ligbrænding som tillot kremasjon for de som ønsket det. Men dette måtte skje i et godkjent krematorium, og noe slikt fantes ikke i Norge. Debatten ble følelsesladet.

Overfylte kirkegårder var et problem i hovedstaden, som stadig måtte finne landlige tomter utenfor byggrensa. Kirkevergen var bekymret for at vannholdig leire gjorde at «begravede personer henligger saagodtsom ufortæret … Saadanne forhold maa hos enhver der træffer til at gjøre bekjendtskab dermed, vække en modbydelig følelse, og de arbeidere, i hvis lod det falder at opta og igjen nedlægge sadanne levninger – har til tjeneste at udføre, der i henseende til ubehagelighed har faa sidestykker».

Saken fortstter under bildet.

Bisettelse fra Vestre krematorium ca. 1925. Foto: Oslo Museum

Norsk Ligbrænderforening søkte i 1900 om at det skulle opprettes et kommunalt krematorium. Kremasjonsforkjemperne argumenterte for at likbrenningen var et helsespørsmål, og at urnelunder løste plassproblemene når både kremeringen og seremonien kunne skje midt i byen «uden at virke generende».

En urnelund kunne også ligge midt i byen uten å vekke de store problemene som de bynære kirkegårdene gjorde.

Les også: Den gjenoppståtte bydelen

I tillegg var det for dem et sosialt spørsmål fordi «de mindre Bemidlede Adgang til at skaffe sig en fredet Familiegrav og en let Adgang til at hegne om den med de Tegn paa Pietet mod de Afdøde, som nu bl.a. paa Grund af de store Afstande til Kirkegaardene alene vil være forbeholdt de mer velstillede Samfundsklasser, der kan afse Tid og Befordringsomkostninger hertil.»

Norsk Ligbrænderforening, senere Norsk kremasjonsforening, ble dannet i 1889. Foreningen var inspirert av andre europeiske lands krematorier, og flere nordmenn ble kremert i utlandet. Camilla Collett skrev en erklæring om at hun ville kremeres, noe hun også ble i Stockholm i 1895. I boka Mod Strømmen skrev hun et forsvarsskrift for kremasjonen:

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

«En smukkere, lysere, mere skjønhedselskende, livet med døde forsonende opfatning af spørgsmaalet har allerede paa flere steder brudt med de gamle fordomme og har indført forbrændingssystemet; maatte det overalt, overalt vinde indgang! Leve de mide, fagre genier, der da skal symbolsere os adskillelsen hernede fra vore kjære, der skal verne om de skinnende hvide urner, der gjemmer deres nu ikke mere fra menneskelig sans stødende ‘sidste levninger’. Ned med knokkelmanden, det gamle skræmsel!»

Motstanden mot kremasjon var likevel sterk. Kristne kretser mente det ikke var teologisk forsvarlig. Jordbegravelsen var fra starten av et sentralt kjennetegn på den kristen gravferden. Flere så på kremasjon som ren hedenskap. I april 1899 skrev 34 prester under på et opprop hvor de argumenterte mot et krematorium på noen av byens kirkegårder av hensyn til «Stemningen blant Byens Befolkning».

Saken fortsetter under bildet.

For mange kristne var forbrenningen av de døde hedensk og uaktuelt, mens forkjempere for dette, slik som Camilla Collet Krematoriet mente at kremasjon var en «smukkere, lysere, mere skjønhedselskende» måte å begraves på. Foto av kremasjonsovnen i Vestre krematorium før 1930. Foto: Narve Skarpmoen/Nasjonalbiblioteket

De mente at et krematorium ville «inden Talrige Kredse saare Følelsen og vække en Uvilje, der er dybt begrundet i kristelig Tradition og Pietet».

Sunnhetskommisjonen og Kirkevergen støttet på sin side krematoriesaken. Debatten i Bystyret i 1900 ble følelsesladet. Sogneprest Klaveness tok ordet først. Likbrennerne hadde, slik han så det, ikke noe i viet jord å gjøre, fordi det: «lader sig ikke bestride, at de religioner, som har brugt brænding af ligene, har været hedenske. … De kristne havde aldrig brugt at brænde lig, og dette var saa meget mer at lægge mærke til, som kristendommen kom op i et samfund, hvor ligbrænding var i brug … det romerske rige.»

Les også: Beste vestkants opprinnelse

Sognepresten fikk liten støtte for sine synspunkter. Bare fem representanter stemte mot å gi Ligbrænderforeningen en tomt på Vestre Gravlund. Kommunen selv skulle ikke bygge, men finansiere halvparten. Resten ble dekket av en testamentarisk gave. I 1909 sto krematoriet ferdig. I 1930 kom et nytt krematorium på Vestre gravlund. Ligbrændingsforeningen sto for driften fram til 1940, da kommunen tok over anlegget. På slutten av 1940-tallet var kremasjon blitt vanligere enn kistebegravelse i hovedstaden.

Kilder: Bjarne Jullum, Norsk kremasjons forening 75 år, 7. februar 1889-1964, 1964, Kommunalt tidsskrift 6/1921, Oslo byarkiv, Kirkevergen, Norsk Likbrændingsforening, Bystyresak 29.3.1900, Leif Thingsrud, Hedenskap på Vestre Gravlund, Tobias 1/2000, Vilhelm Uchermann, Ligbrænding: foredrag holdt i det mediciniske selskab i Kristiania den 4de og 11te oktober 1888, Aschehoug.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.