Nyheter

Leskedrikkene fra Løkka

Brus var bare sunt og godt for helsa, og spesielt for barna. Det konstaterte brusreklamen fra Nora på 1920-tallet.

Bilde 1 av 5

Av Johanne Bergkvist

Nora var den største produsenten i Norge av brus, også kjent som bruslimonade eller mineralvann, allerede for hundre år siden.

Det var da de lanserte denne reklamen: «Bruslimonade fremstilles ved den beste sort sukker. Brusen er forfriskende og sund drik som særlig anbefales barn, men ogsaa voksne vil i denne kullsyreholdige friske og sprudlende drik finde helsebot».

Brus, eller bruslimonade, ble populært i siste halvdel av 1800-tallet. Karbonholdig vann ble produsert fra begynnelsen av 1800-tallet som kopi av helsebringende kilder med mineraler som salt og sulfur. Tanken var at det kunne kurere sykdommer og kroppslige plager, og fra midten av 1800-tallet boblet det fram mineralvannfabrikker over hele Europa. Flaskevannet hadde sett sin begynnelse.

I 1877 startet Nora bryggerier sin produksjon i Pilestredet 75, ved den såkalte Norabakken. Det var ikke bare penger i øl, men også den stadig mer populære brusen. I 1882 ble mineralvannfabrikken skilt ut som en egen avdeling. Her ble det produsert både medisinske vann og bruslimonader.

Sukkerdrikke erstattet etter hvert den medisinske drikken på markedet (Eidhammer, Norsk Teknisk Museum/Tobias 2015). I 1918 ble Noras mineralvannfabrikk kjøpt opp av de tre store Kristiania-bryggeriene Frydenlunds bryggeri, Ringnes bryggeri og Schous bryggeri, og overtok Christiania bryggeris eiendom i Maridalsveien 3. Her hadde det vært bryggeri siden 1855, noe sidegata Brenneriveien vitner om. Fabrikken ble fordelt likt mellom de tre bryggeriene, og fikk navnet A/S Nora fabrikker.

Gjennom oppkjøp av mange små brusfabrikker, ble Nora snart landets største mineralvannfabrikk. Fabrikken i Maridalsveien 3 dekket kvartalet mellom Møllerveien, Maridalsveien og Brenneriveien. Fabrikken dekket ekspedisjonsbygning, produksjonslokaler og tapperiavdeling, kontorbygning, lagerbygninger, maskinhus, reparasjonsverksted, sandblåseanlegg, bryggerhus, lagerkjellere, garasjer til bilene, stall, bensinstasjon og portvakt. I tillegg kom leiegårder i Brenneriveien for ansatte, og et stort antall lastebiler til transport av mineralvann ut til butikker, restauranter og kafeer rundt om i byen.

På 1920-tallet var Nora en moderne fabrikk med 120 arbeidere og funksjonærer, kvinner og menn. Arbeidet var kjønnsdelt: kvinnene arbeidet i tapperiet og etiketteringen, mens mennene var i produksjonshallen med maskiner, som sjåfører, hestekjørere og i laboratoriet. Etter hvert slapp kvinner til i laboratoriet. Samlebåndet gikk i høy fart, og det ble produsert 75.000 flasker brus hver dag. I 1924 var en vanlig arbeidsuke på 48 timer, fra klokka 07.00 til 17.00 inkludert frokosthvile 09.30-10.00 og middagshvile 13-00-14.00.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre Oslo-sider her!

Jobb var det også på lørdager, julaften og nyttårsaften fram til klokka 13.00. I tillegg jobbet ulike arbeidslag til ulike tider, for å holde jevn produksjonen. Den daglige kontrollen i porten skulle sikre at arbeiderne ikke tok med seg brus hjem, men mange smuglet ut brusekstrakt i småflasker.

Nora produserte en rekke bruslimonader, men få er kjent i dag. Pommac, som fortsatt drikkes i Sverige, ble produsert fra 1919, og appelsindrikken Majami ble produsert etter oppskrift fra Tuborg i årene 1954–1975. Noras mest kjente varemerker gjennom tidene er Solo og Selters. Solo var lenge Norges mest solgte leskedrikk, og stiller fortsatt tørsten for mange. Oppskriften på «Naranjina Solo» var opprinnelig tatt med fra Spania til Tønsberg bryggeri i 1935, og ble overtatt av Nora i 1940. Seltersen var med sitt spesielt rike kullsyreinnhold populær som blandevann i pjolter og andre alkoholholdige drikker. Den holdt seg nemlig sprudlende så lenge!

I 1972 ble produksjonen av Solo og Selters flyttet til Alnabru. Kommunen overtok kvartalet ved Akerselva. I dag holder Oslo byarkiv til i det gamle bruslageret, og Byantikvaren i Malteriet fra 1887 (Industrimuseum.no).

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.

Mer fra Dagsavisen