Kun ett enslig hus står igjen av trehusrekka på Torshov i Oslo

Sju trehus på ei rekke var det som utgjorde gatestubben Tverrbakken 1–13 på Torshov i Oslo. Tett i tett lå de der mellom Vossegata og Fagerheimgata, med «Torshov offentlige skole for åndssvake» på oversida. På de gamle bildene ser det nærmest ut som ei Lingrensk bakkebygrend.

Gunnar Støltun var en av dem som bodde der.

– Tverrbakken var mitt barndomsparadis. Det var trange kår, men vi var ikke så fattige at vi ikke visste hva vi skulle spise.

Gunnar Støltun (87). Foto: Hilde Unosen

Folka i gata

Her bodde fru Lund, som kastet ned karameller fra annen etasje da Gunnar skulle handle melk for moren sin hos «Pedersens Efterfølgere». Her bodde Pretorius, eller «Pretten», som hadde T-Ford, den eneste med bil i gata. Her bodde gamle herr og fru Jørgensen med sønnen Jørgen, de flytta til Majorstua og Gunnar så aldri bestekameraten sin igjen. I ei lita stue bodde den ugifte frøken Alise. Og så var det Smedby, Madsen, Holmsen og kompisen Tore. Han som plutselig begynte å snakke så pent, han hadde fått seg venner på andre sida av elva. Den store familien Skeppstedt bodde helt ytterst i nummer 13. Det var her Gunnar vokste opp.

Adolf og Alma Skepptvedt med de eldste barna, samlet i hagen i Tverrbakken 13. Til sammen fikk de barna Elin Alvilde (f. 1898) Gustav Alexander (f. 1899) Klara Adele (f. 1901) Magnhild Louise (f. 1903) Hildur Emilie (f. 1905) Alf Maurits (f. 1907) Ruth Marie (f. 1909) og Gudrun (f. 1915). FOTO: PRIVAT

Mureren fra Sverige

Adolf og Alma Skeppstedt kom opprinnelig fra Sverige, det var de som kjøpte det hvitmalte toetasjes trehuset i 1913. Tidligere hadde de bodd rett borti gata, i Torshauggata 12. Adolf Skeppstedt var murer og med på å bygge opp verksted og vognhall for Kristiania Sporveisselskap – Trikkestallen på Torshov, i 1899. Sju barn var allerede kommet til verden da ekteparet flyttet inn i Tverrbakken, det åttende barnet, attpåklatten Gudrun, ble født i 1915.

Det er hun som er Gunnars mor.

– Etter hva jeg har blitt fortalt ble jeg unnfanget i St. Hanshaugparken på sankthansaften, humrer Gunnar.

Det som er sikkert er at han blir født 5. mars 1932, og 9. april gifter 17 år gamle Gudrun seg med Gunnars far, Sagene-gutten som livnærte seg av å levere varer med hest og vogn rundt i bydelen. Senere skulle han få jobb i Oslo Sporveier, der han etter hvert ble verksmester.

Les også: Fikk 50.000 i bot for å rive uerstattelig trehus  (+)

Signe i kjelleren

Gunnar vokser opp som enebarn i første etasje, med besteforeldrene i etasjen over, og tante Klara og onkel Einar ved siden av. Det kunne til tider bli høylytt i huset, minnes Gunnar, især når alle svigersønnene og onklene var samlet for å spille bridge, og tantene skavlet – eller kranglet.

– Tantene mine var fulle av liv, det var alltid åpent hus hjemme hos oss.

Her bodde også Signe, ei gammel frøken som leide i kjelleretasjen, med vinduer på bakkeplan ut mot hagen. Gjennom vinduene tittet Gunnar inn, da kunne han se Signe sitte med symaskinen – hun sydde slips som hun solgte rundt i byen. I den store hagen er det epletrær, moreller, et steinbord med sittebenk rundt, lysthus og flaggstang, alt omringet av syriner. Idyll.

Tyskertropp

Krigen kommer, og Gunnar husker han ble vekket av moren sin. «Gunnar, det er krig».

– Jeg satt på vedkassa, mens de voksne hadde lave samtaler.

De blir enige om å evakuere. Faren får låne en lastebil fra sporveiene, og den lille familien kjører ut av byen og opp til Fetsund, der tante Hildur og mannen hennes har hytte. De returnerer ikke til Tverrbakken før langt utpå sommeren. Tilbake i byen leker Gunnar i gata som han pleier. Han har fått sytråd av moren sin, satt opp noen pinner som telegrafstolper med sytråd som ledning. En tysk soldat kommer forbi. «Guten Abend» sier den unge mannen i uniform, og stryker den lyslugga gutten på hodet. Gunnar kikker opp, soldaten gråter.

– Han hadde sikkert kone og barn hjemme i Tyskland.

Moren til Gunnar fikk også nærkontakt med tyskerne, en dag hadde de satt opp skyteskiver på gjerdet utenfor huset.

– «Jeg overgir meg, jeg overgir meg», ropte mamma fra vinduet, hun viftet med et laken. Tyskerne bare lo, og tok med seg skyteskiva et annet sted, forteller Gunnar.

På den siste dagen i året, før 1944 går over i 1945, står Gunnar i hagen hjemme på Torshov. To Mosquito passerer lavt i det flyalarmen går. Det er bombingen av Victoria terrasse 12 år gamle Gunnar blir vitne til. Jagerflyene forsvinner bak Rosenhof skole. Han ser lengselsfullt etter dem.

– Vi så på jagerflygerne som helter.

Onkel Alf med bil, med  Tverrbakken 13 bak. FOTO: PRIVAT

Torshovgutta

Krigen er over, og Gunnar og barndomskameratene fortsetter i stedet sin interne krig med gutta på Rosenhoff. Torshovgutta har Arne på laget.

– Han kalte vi bare «Steinhivern», forteller 87-åringen.

Det kunne i det hele tatt gå hardt for seg i Tverrbakken. Visst nok ble en hest tatt med opp den bratta trappa til annen etasje en gang, der den brant rumpa si på vedovnen – og det ble et svare spetakkel med å få gampen ut igjen. Og ved den store eika mot Torshovdalen, der holdt det på å gå riktig galt.

– Jeg og kompisen min Jan hadde fått tak i en pistol, en Luger. Vi lekte angiveri, og jeg hadde stilt meg opp foran eika. «Den dritten virker ikke», sa Jan. Det klikket og klikket i pistolen. Plutselig gikk kula, rett ved siden av hodet mitt. Da ble vi stille.

Les også: Gutta som herja på Oslo øst (+)

Bever-patruljen i hagen i Tverrbakken. Gunnar står bak, til høyre. FOTO: PRIVAT

Drømmen om å bli jagerflyger forsvinner en dag brått med ei brusflaske som eksploderer. Gunnar får et glasskår i øyet og holder på å miste synet.

Etter dette holder Gunnar seg stort sett med de ordentlige gutta. De lager hoppbakke i Torshovdalen, de spiller tennis og løper 60-meteren på Dælenenga, og de melder seg inn i speideren – Beverpatruljen.

– Vi var ikke så fornøyd med det navnet, ler Gunnar.

Han blir boende i Tverrbakken fram til russetida. Siden drar han i militæret på Gardermoen, møter kona Kari, utdanner seg til ingeniør, og flytter til Amerika. Der tar han også det etterlengtede flysertifikatet.

Tverrbakken 13 rives i 1963. Boligbyggelaget USBL skal bygge blokk. FOTO: PRIVAT

Blokkene kommer

Mens Gunnar bor over dammen, skjer det store forandringer hjemme på Torshov. Bestemoren til Gunnar dør, og en av tantene kjøper huset – hun selger det til kommunen. Foreldrene til Gunnar flytter til ei blokkleilighet i tredje etasje på Oppsal.

– Mamma og pappa hadde store vanskeligheter med å finne seg til rette der.

De andre husene rives hus for hus gjennom 60-tallet. Ferdigattesten for rivning av flermannsbolig og uthus i Tverrbakken 1 er stemplet av bygningskontrollen i Oslo kommune 16. oktober 1970. Året etter reiser en åtte etasjers blokk seg med 72 moderne leiligheter og parkeringsanlegg i kjelleren. Hagen, der Gunnar begravde hunden Tsju-tsju under pionene til gråt og salmesang, er asfaltert igjen. Morelltreet og gravensteneplene forsvant da gravemaskinene kom.

Det eneste som står igjen av Gunnars gamle barndomsparadis er et enslig, slitent hus, som har klort seg fast mellom høyblokkene.

– Husene var flotte som bare det. Men det kom en annen tid.

Tverrbakken i dag. Helt ytterst lå nummer 13. FOTO: HILDE UNOSEN