Kolera i Christianias tid

Av Johanne Bergkvist

Kolera er en akutt bakterieinfeksjon som fører til kraftig diaré og stort væsketap. Dødeligheten er høy, og slår til i løpet av timer eller dager. Sykdommen hadde sitt utspring i India, og kom via sjøveien til Europa på begynnelsen av 1830-tallet. I 1832 ble Norge første gang rammet av epidemien, og i 1833 kom sykdommen fra Drammen til Christiania hvor den rammet de fattige forstedene Enerhaugen, Lakkegata og Pipervika hardt.

Borgerskapet og de bedrestilte gikk fri fra kolerasmitten i 1833, og holdningen var at fattigdom og synd førte til smitte og død.

«Det er tilsynelatende en god ting å være gentleman… det gir dem en sjanse for at dødsengelen ikke har noe å si dem… De som lever i store hus og går med fint undertøy, begynner å føle seg ovenpå; det er bare de fattige og skitne som dør», kommenterte den engelske besøkende Robert Gordon Latham om koleraepidemien i Christiania i 1833.

De bedrestiltes trygghet viste seg imidlertid å være falsk. Kolera rammet Christiania igjen i 1850, men den verste epidemien slo til sommeren og høsten 1853.

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Mange i samtida argumenterte for smittefaren, men miasmeteorier vant fram: det ble her hevdet at smitten kom fra dårlig jordsmonn eller via luft, og at også frykt kunne framkalle smitte.

Neglisjering av smittevern og oppheving av karantene for skipsfart ble katastrofal. I juli 1853 kom dampskipet «Nordkap» fra Danmark til i Christiania og snart var koleraen i land.

En syk sjømann ble lagt inn på Rikshospitalet på Hammersborg, der regjeringskvartalet senere ble reist. Kort tid etter ble de andre pasientene syke og det samme ble vaskekonene.

Den eksplosive spredningen utelukker likevel at sykdommen smittet mellom enkeltpersoner. En nærmere undersøkelse viser at drikkevannet ble infisert av Rikshospitalets nye kloakkanlegg og spredt til områdene som hadde vannforsyning fra samme ledning, det vil fra Mellomverket til Grensen, Kvadraturen og Pipervika.

Nesten en tredel av bybefolkningen ble smittet av kolera eller kolerine – en lettere utgave av sykdommen. 1728 mennesker døde, om lag fire prosent av befolkningen (Bård Alsvik, Koleraens smitteveier og Kolerasommeren 1853, Oslo byarkiv).

Sykdommen skilte denne gangen ikke mellom borgere og arbeidere.

«I Juli Maaned laa den sporadiske Gift, der senere epidemisk herjede vor Hovedstad, som et kogende Æg og rugede ud Bacillerne … Vi levede paa Berg i den vakreste Natur, i Sol og ren Luft – hvad havde Døden med os at gjøre?» skrev Johanne Vogt, statsråd Jonas Colletts barnebarn, i sine memoarer fra kolerasommeren 1853.

Døden besøkte nå uventet også velstående og vakre hjem: «Livet hang i en Traad for oss alle, og ligesaa kjed som vi var av disse overdrevne Forsigtighedsregler, ligesaa trætte var vi af at se paa disse indhyllede Skikkelser, der levde i Frygt og Bæven».

Epidemien varte fra juni til november. Frykten preget byen, og karusellen på tivoli ble stengt nesten hele september da epidemien raste som verst. Folk skulte på hverandre etter tegn til et «kolerisk» utseende.

Saken fortsetter under bildet.

Kunnskapen om hvordan bakteriesykdommen kolera smittet var ukjent under de første koleraepidemiene i Norge. Miasmeteorier om smitte fra jordsmonn og luft sto opp mot forståelse av smittevern og forurenset drikkevann. Litografi av ukjent kunstner. Foto: Rune Aakvik/Oslo Museum

Kirkene var fulle, og folk var uvanlig fulle i gatene. Allerede i 1833 ble det opprettet egne kolerakirkegårder utenfor byen. Ankerløkken skole ble gjort om til koleralasarett ved siden av Ankerløkken kolerakirkegård. Kolera-lasaretter ble opprettet i Pipervika, Enerhaugen, Hammersborg og ved Lakkegata, og i 1853 var det 22 ambulerende koleraleger i byen. Om natta skramlet syke- og likvogner i gatene.

Arbeiderspørsmålet ble satt på dagsordenen i 1850-åra, for koleraepidemien synliggjorde arbeiderklassens elendige boligforhold, mangelen på rent drikkevann og ydmykende fattigpleie. Myndighetenes ansvar for hele befolkningens helse ble slått fast i Sunnhetsloven av 1860, og da flere forsteder i Aker ble innlemmet i Christiania i 1859 var kolerafrykten en viktig pådriver (Jan Eivind Myhre, Oslo byes historie 3).

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv