Köd
Tollbugata 15
Telefon 23 96 69 38
Mat 5
Meny 4
Miljø 3
Service 4
Prisnivå 2
Dagen før løvene satte seg til bords hadde NRK Dagsrevyen et lengre innslag om den siste restauranttrenden. Det var vegetar som gjaldt. Kjøtt er ikke trendy. Ikke engang fisk. Så det skal danskene ha, politisk korrekte er de ikke.
Men selv i en av cocktailene er det kjøtt hos Köd. Wagyu Whiskey Sour? Det måtte bare prøves. Whisky bourbon infusert med wagyu, altså dette sagnomsuste japanske kjøttet fra Kobe. Næh. Det var faktisk umerkelig, men de skal ha for gimmicken. Og drinken var god.
Filialen i Oslo er den første utafor Danmark. Fra før kan nordmenn ha stifta bekjentskap med det danske hold i København eller Aarhus. Beliggenheten i Oslo kan by på noen utfordringer, for Tollbugata er ikke et sted man bare slenger innom. Gata er mørk og trist og fungerer egentlig mest som sluse for byens busser gjennom sentrum. Mange har prøvd seg i Oslos praktfulle, gamle Posthall. Nesten like mange har kastet inn håndkleet.
Les også: To sultne sjeler lyttet til magen. Det ledet dem hit
Danskene kan restaurant, og de kan service. Det de ikke kan, er norsk. Så gjester her vil oppleve en viss grad av språklig naboskapskomikk. De fleste av kelnerne er kommet opp med Oslofergen og evnen til å forstå slitt hverdagsnorsk er begrenset. Men de er blide og søde. Det er Köds viktigste kapital. Ved siden av ypperlige råvarer, som i praksis vil si storfekjøtt fra verdens ledende produsenter: Uruguay, Australia, USA og Norge. Vi snakker langreist mat. Den miljøbevisste restaurantgjest kan glemme å gå hit.
Vel vitende om at kjøttmettheten ventet i den andre enden av måltidet, valgte vi bort kjøtt som forrett. Den ene løven hadde sågar hatt en kjøttdrink. Det fikk være måte på. Ribeye «taco», tartar og carpaccio av okse når biffen ventet? Nei, takk. Vi gikk for en gulfinnet tunfisk og en sjøkrepsfylt ravioli. Til hovedrett valgte hun norsk indrefilet, fordi det var den minste biffen på menyen med sine 225 gram. Det er voksent nok for mange, mens den største løven falt for 400 gram amerikansk ribeye fra den smått legendariske produsenten Greater Omaha. Ribeye vil på «norsk» si entrecôte, den kanskje mest smakfulle stykningsdelen med sitt fettmarmorerte kjøtt.
Løvinnen holdt seg alkoholfri og fikk et glass utmerket lemonade, mens løven bestilte et glass Georg Breuer Riesling Sauvage til forretten og et glass amerikansk Zinfandel fra den anstendige vinlisten. Vi savnet kanskje noen flere valg på glass av typisk kjøttvin som Nebbiolo eller Cabernet Sauvignon. Zinfandel-valget advarte vår kelner kraftig mot da hun fant den litt for søt. Det var en god advarsel da den nok ville gått dårlig med kjøttet. Man kan jo da undre hvorfor den er på vinlista? Det ble heller et glass italiensk ripasso, som nok var noe for bløt.
Les også: Her spiste vi best i 2018 (DA+)
Forrettene var tilfredsstillende. Fisken var lyngrillet, men overraskende kald, og derfor noe smakløs. Dog var den pent presentert med wasabidressing og sylta kinareddiker. Sjøkrepsretten skulle være varm, men hadde nok fått stå litt for lenge før utbæring og sjøkrepsskummet eller -suppen var nesten kaldt.
Så, kjøttet. Det er bare å si at det var fantastisk. Først langtidsmørnet, så sous-vide-preparert, så grillet. For kjøtt-connoisseuren er dette nirvana. Ribeyen smeltet i munnen, og indrefileten stekt til jevn, rød perfeksjon. Men, og det er et stort men her. For alt av tilbehør unntatt sauser – bearnés, peppersaus og husets signatur, en portvinssaus – må bestilles ved siden av. Og da ribeyen i utgangspunktet kostet 585 kroner, ble prisen for en hovedrett på over 700 hvis man ville ha chips og brekkbønner til. Ett tilbehør til og prisen ville snust på 800. Potetene var ikke engang gode, men for melete. Og porsjonen på 400 gram var strengt talt for stor. Vi sto over desserten.
700-800 kroner for en hovedrett er for dyrt, altfor dyrt, for en oppjustert Big Horn Steak House-opplevelse.