Kioskdamene: Livet og døden ved Sotahjørnet

– Skrekk og gru. Det ser ut som en slagmark her.

Ellen Wiig f. Svendsen (89) er barnebarnet til Johanne Svendsen. Hun ser seg litt forvirra omkring på tomta øverst på Vålerenga. Det er kanskje ikke så rart. Den røde Sotakiosken med blåmalte karmer har sett bedre dager. Den har blitt påtent fire ganger siden desember. Nedtagget. Falleferdig. Ei rønne. Ei stund hadde den himmel'n sjøl til tak. Nå lukter det svidd plast. På bakken ligger fremdeles skummet etter at brannmannskapet slokket den siste brannen.

– Skal du virkelig ta bilde av meg her? spør Ellen.

– Det skulle heller vært et bilde med hønemor og kyllinger.

Ellen Wiig vokste opp i Etterstadgata 2, og hadde sommerjobb i bua til bestemor Johanne. Foto: Hilde Unosen

Etterstadgata 2

Men det er lenge siden Ellen hadde kaniner i senga i den hvitmalte sveitservillaen i Etterstadgata 2. Det er lenge siden hun løp opp den lille veistubben, fra den lille kiosken nede ved gata, og opp til huset rett bak. Det var kanskje bare 20 meter, men alltid på raske bein, i frykt for fyllefanter som lå og sov under buskene.

Opp til den staselige gamle sveitservillaen, der bestemor Johanne flytta inn på kammerset, da faren til Ellen, Thorolf, flyttet inn med sin familie på begynnelsen 30-tallet.

Det samme huset han hadde måtte forlate mot sin vilje som niåring, da faren døde og Johanne måtte sette bort barna.

Der attpåklatten Ellen sov på en sovesofa i stua med søsknene sine, og der foreldrene hadde klærne sine på en spiker bak døra.

I Etterstadgata 2, der tre barn skulle begraves før de fylte sju. To av dem var Ellens brødre.

I den slitte stua, som var nymalt den dagen Ellen giftet seg med barndomskjæresten Sigurd, han hun møtte på skøytebanen på Jordal som tiåring.

Der malinga etter hvert skulle flasse av trepanelet, og der den frodige hagen med det store gråpæretreet skulle vokse vilt.

For huset, som Obos kjøpte av familien allerede i 1947, forfalt, helt til stua falt ned i kjelleren.

Les også: «Sotakiosken» er et landemerke på Vålerenga. Nå lar Obos den forfalle.

Julius og Johanne

Og lenge før det igjen.

Huset i Etterstadgata 2 tilhørte ekteparet Johanne og Julius Svendsen.

Det var de som kjøpte den flotte sveitservillaen øverst på Vålerenga i 1900. På skjøtet kan man lese at det ble kjøpt for 8.000 kroner, og at huset ble bygget allerede i 1852.

Etter å ha fulgt mannen sin rundt i verden i mange år, fra Liverpool til Boston, og tilbake til Norge og Hamar, slår Johanne og familien seg ned øverst på Vålerenga. En stor hage. Landlig. Fem barn har kommet til verden underveis, mens ingeniør Julius Svendsen har opparbeidet seg en imponerende kompetanse på turbiner.

Han blir verksmester på Kværner Brug i Lodalen.

Julius Svendsen (nummer seks fra venstre på første rad) fotografert med arbeidsstaben på Kværner bruk. Foto: Privat

En agtet og avholdt mann dør

I 1904 får han ansvaret for etablering av en ny turbin hos Christiania Seilduksfabrikk borte ved Akerselva. 27. oktober samme år får han en påskjønnelse på hundre kroner for gjennomføringen. Men en førjulshelg går turbinen i stå. Svendsen blir stående i den iskalde elva for å få i gang turbinen som har stoppet. Han får lungebetennelse. Det blir fatalt.

«En agtet og avholdt mann, verksmester ved Kværner Brug, Julius Svendsen, avgikk ved døden andre juledag i en alder av 41 år», kan man lese i avisen.

Begravelsen ble holdt nyttårsaften. Kapellet var fylt til trengsel, mange kom ikke inn og ble stående ute i kulda, det er tolv minusgrader denne siste lørdagen i år 1904.

Les også: Konflikten om Sotakiosken: Oslo, OBOS og oss

Barnehjemsbarna

Alene igjen i huset øverst på Vålerenga sitter enken Johanne og seks barn. Ingrid (13), Astrid (11), Thorolf (9), Leif (8), Borghild (6) og yngstedatteren Eva på to år.

Søskenflokken på seks splittes opp. Kun minstejenta Eva blir igjen hos moren sin.

Resten settes bort. Eldstejenta Ingrid havner på barneasylet Eugenia stiftelse for fattige og foreldreløse jenter på St. Hanshaugen. Senere skal hun emigrere til Amerika, der hun gifter seg med en svenske, og blir alene med to barn, da mannen dør ung.

Til Oslos vestkant flytter også åtte år gamle Leif og den to år yngre søsteren Borghild. De er de eneste av søsknene som blir boende sammen, hos to gamle damer i Homansbyen. Det er morens ugifte tanter, Maren og Andrea Trosterud.

Hjemlengselen blir stor for Leif. Det sies at han en dag fulgte trikkeskikkene hele veien gjennom byen, fra Oscars gate, gjennom sentrum, krysset Gamlebyen og Galgeberg, videre opp de siste bakkene til Vålerenga og hjem til moren Johanne og lillesøster Eva.

Astrid blir sendt til Hole prestegård. Også hun skal dra til Amerika 16 år gammel, men kommer hjem igjen, først på ferie i 1921, og senere for godt på 30-tallet.

Thorolf, gutten i midten, havner på barnehjem i Kongens gate. I seks år bor han på Waisenhuset, også kalt Christiania Opfostringshus. Thorolf snakket aldri om hvordan han hadde hatt det disse årene.

Kun Eva blir igjen i den store hagen i Etterstadgata 2.

Bak moren Johanne står Ingrid og Astrid. Lille Eva, som dør seks år gammel står til venstre. Borgild, som drev kiosken med moren, til høyre. Leif og Thorolf foran. Foto: Privat 

Det søkes om en fruktbod

Hvordan disse årene er, vet familien lite om. Det sies at Johanne prøvde å livnære seg blant annet av å selge hjemmelagde kranser.

Det som er sikkert er at Eva dør av hjernehinnebetennelse seks år gammel.

Det som også er sikkert, er at det blir byggemeldt en fruktbod på eiendommen i 1922.

14. september 1922 sender enkefru Johanne Svendsen et brev til bygningskontrollen der hun «høfligst ber om tilladelse til at opføre en fruktbod paa tomten Etterstad gt. 2».

Boden skal betjenes av fru Svendsen selv og hennes datter, frøken Borghild Svendsen.

Bua ble liggende strategisk plassert ved holdeplassen på trikkelinje 6 til Vaalerenga, rett før trikken svingte ned igjen Strømsveien i retning Majorstua.

Les også: Sammenstøt ved Sotakiosken: En person lettere skadd

Dødsulykkene

Tre år tidligere har det skjedd en fryktelig ulykke der.

– Noen hadde glemt å lukke porten. Jeg får fremdeles gåsehud når jeg snakker om det, forteller Ellen Wiig. Året var 1919.

20. august er det notert driftsforstyrrelser i Etterstadgata på Vålerenga.

«Dødsulykke-påkjørsel. Onsdag formiddag 20. august ved 11-tiden ble hva man først trodde var et to år gammelt barn overkjørt og drept av trikken i Etterstadgata. Liket var så ille tilredt at man først senere kunne konstatere at det var en gutt på bare femten måneder – Roy Svendsen- som hadde krabbet ut av gårdsrommet i Etterstadgata 2 og ut på gata. Her har han etter alt å dømme krabbet under en trikk mens den sto på holdeplassen. Da trikken kjørte mot sentrum har den kjørt over gutten uten av noen av betjeningen merket noe som helst».

Trikken gikk over Vålerenga fram til 1968. På denne tiden drev søstera til Ellen, Eva og mannen hennes, renseri i Etterstadgata. Tøyet tok de i mot i Sotakiosken. Det var her Roy, broren til Ellen, ble påkjørt av trikken i 1919. Foto: Vålerenga Historielag 

Det var han som skulle vært Ellens storebror som døde denne dagen. Sønnen til Thorolf og barnebarnet til Johanne. Senere skal også den andre broren til Ellen dø. Da er Ellen blitt tre år gammel. Rolf har balansert på et gjerde og falt. Et ribben punkterer den ene lungen. Ellen husker at foreldrene gråt og at hun sto i et hjørne og følte seg til overs. Rolf dør sju år gammel.

Av søskenflokken på fem er det nå bare tre igjen. Odd, Eva og Ellen. Det er etter ulykken med Rolf at familien flytter inn i Etterstadgata 2, hos bestemor Johanne. Året er 1933, og moren til Eva overtar driften av bua.

Les også: Striden om Sotakiosken havner på Fylkesmannens bord

Iskrem og livslang kjærlighet

Fram til da har Johanne solgt hovedsakelig frukt i bua nederst på tomta. Senere skal det bli mer som en Narvesen-kiosk, og da datteren til Johanne, Astrid, kommer hjem igjen fra Amerika, begynner de også å selge iskrem, som noen av de første i Kristiania.

De satte ut stoler utenfor bua. Som en liten utendørs restaurant med et eller to bord.

Bua skulle også bli åsted for en livslang romanse, da Borghild møter sin fremtidige ektemann en dag hun er på jobb i bua.

Astrid og Borghild var tantene til Ellen. De er døde nå. Det samme er mannen hennes. Sønnen hennes, som ble tatt i snøskred 12 år gammel. Ellen fyller nitti til sommeren. Hukommelsen er ikke som før. Men en ting står klart.

– Jeg var så redd for at huset skulle selges. Jeg kunne ikke tenke meg å leve uten det huset. Det var som en angst i hele ungdommen.

Her Bak porten lå den hvite sveitservillaen, barndomshjemmet til Ellen. Her er familien fotografert sommeren 1957. Ellen helt til venstre. Thorolf og kona Solveig sitter i midten, omgitt av barn og barnebarn . Foto: Privat/ Hilde Unosen

Huset som forfalt og forsvant

I 1939 dør Johanne, og det er fem arvinger til huset. I perioden fram til 1947 jobber Ellens far med å finne en løsning, men til slutt selger han huset til Obos. De er fem arvinger, og Thorolf Svendsen har ikke økonomi til å løse ut søsknene. Alle får 8.000 kroner hver, og avtalen med Obos er at de skal bo der så lenge Thorolf lever. Han dør i 1959.

Ingen tok vare på huset etterpå.

Nå er huset borte fra Etterstadgata 2. Obos søkte om å få rive Ellens barndomshjem i 1998, men fikk nei fra kommunen. Senere ble det flyttet til Totengata på andre siden av Strømsveien, i et privat initiativ av arkitekt Bjørn Tandberg.

Ellen pleide å ha sommerjobb i boden til bestemora. Pengene hun tjente på å selge is, brus og pølser brukte hun på sykkelferie med kjæresten. Hun husker det regnet hele ferien. Ellen hadde ny permanent. Det er lenge siden nå.

Men den lille kiosken står fremdeles.

Se fakta om Sotakioskens historie under bildet.

Sotakiosken fotografert av Bjørn Granlund i Vålerenga Historielag i 1993. Sveitservillaen bak kiosken ble på et tidspunkt malt gul. I 1998 søker Obos om å få rive huset, men får avslag. Senere blir det flyttet til Totengata 3 av arkitekt Bjørn Tandberg.

Sotakiosken

* Johanne og Julius Svendsen kjøper Etterstadgata 2 i 1900.

* Julius Svendsen dør i 1904. Fem barn settes bort.

* I 1922 søker enkefru Svendsen om å oppføre en fruktbod på tomta. Hun driver kiosken med datteren, Borghild.

* I 1947 kjøper Obos huset av de fem arvingene. De får 8.000 kroner hver. Obos ønsker å bygge boliger på tomta.

* Huset står og forfaller.

* I 1998 søker Obos om å få rive huset. De får avslag.

* Huset flyttes til Totengata 3 av arkitekt Bjørn Tandberg i 2014, i strid mot Byantikvarens anbefalinger.

* Obos søker om å få rive kiosken i 2014.

* Vinteren 2019–2020 blir kiosken påtent fire ganger.

* Obos får varsel om pålegg for manglende sikring mot ildspåsettelse.

* Obos får tillatelse til å demontere kiosken, i påvente av ny plassering i nærmiljø.

* Aksjonsgruppa «La Sotakiosken leve» kjemper for å redde kiosken, og har klaget avgjørelsen inn for Fylkesmannen.

* Plan- og bygningsetaten anbefaler ikke lenger boligformål på tomta.

---

Sotakiosken og Etterstadgata 2

• Johanne og Julius Svendsen kjøper Etterstadgata 2 i 1900.
• Julius Svendsen dør i 1904. Fem barn settes bort.
• I 1922 søker enkefru Svendsen om å oppføre en fruktbod på tomta. Hun driver kiosken med datteren, Borghild.
• I 1947 kjøper Obos huset av de fem arvingene. De får 8.000 kroner hver. Obos ønsker å bygge boliger på tomta.
• I 1998 søker Obos om å få rive huset. De får avslag.
• Huset flyttes til Totengata 3 av arkitekt Bjørn Tandberg i 2014, i strid mot Byantikvarens anbefalinger.
• Obos søker om å få rive kiosken i 2014.
• Vinteren 2019–2020 blir kiosken påtent fire ganger.
• Obos får varsel om pålegg for manglende sikring mot ildspåsettelse.
• Obos får tillatelse til å demontere kiosken, i påvente av ny plassering i nærmiljø.
• Aksjonsgruppa «La Sotakiosken leve» kjemper for å redde kiosken, og har klaget avgjørelsen inn for Fylkesmannen.
• Plan- og bygningsetaten anbefaler ikke lenger boligformål på tomta.

---