Kampen mot tannråten

Av Johanne Bergkvist

Mange barn fikk sitt første møte med tannbørsten på skolen. Tannråte ble kalt sukkertenner, men kunnskap om hva tannråte skyldtes var mangelfull.

Tannhelse kan beskrives som et helsepolitisk stebarn, da dette faller utenom folketrygden, og voksne må i stor grad dekke utgiftene til tannbehandling selv. For barn er derimot tannlegebesøk obligatorisk og tannbehandlingen gratis. Veien er dermed lang fra min egen mormor som for hundre år siden fikk gebiss i konfirmasjonspresang. Brød med sirup hadde tatt knekken på det pene smilet hennes. Tannbørsten hadde vært brukt i overklassen siden 1700-tallet, men var ikke vanlig blant folk flest før begynnelsen av 1900-tallet (Frønæs, Byminner 1/2010).

I 1907 undersøkte Den norske tannlegeforening 5.976 barn og oppdaget stor grad av tannråte hos sjetteklassinger i en rekke norske byer, og kom til «at bekjempelsen av denne folkesykdom er en hygienisk nødvendighet» (Tannlegetidende 4/2008). I 1909 startet Bergen kommune tannbehandling av «trengende barn», og året etter vedtok skolestyret i Kristiania at alle barn i byen skulle få gratis tannbehandling. Norges første offentlige tannklinikk ble opprettet på Ankertorget i 1910. Klinikken hadde fem rom – for undersøkelse, plombering og trekking. Det var innlagt kaldt og varmt vann, og klinikken var utstyrt med elektriske boremaskiner. Men til tross for det moderne utstyret, nådde tannbehandlingen bare én prosent av barna.

Flere skoletannklinikker ble opprettet, og målet var «å vekke barnets interesse for tennenes renhold og bevarelse». Norsk Forening for Motarbeidelse av Tannsykdomme foreslo i 1918 obligatorisk tannbørsting i skolen, men det ble avvist fordi det ville ta for mye tid fra den øvrige undervisningen. Tannbørster var vanskelige å få tak i, og i 1919 åpnet derfor A/S Den norske Tandbørstefabrik. Men fabrikken ble en fiasko og nedlagt i 1921 uten at en eneste tannbørste var produsert. I 1928 kom Skandinavias største børste- og penselfabrikk, W. Jordan, på banen og lanserte sine tannbørster på markedet. I 1936 var tannbørsten blitt allemannseie, og halvparten brukte Jordan-tannbørsten som fortsatt er internasjonalt kjent for sine tannbørster (Frønæs, 2006 «Det blir ikke hull i en tann som er ren». Forebygging av tannsykdommer i skolen 1910-1940).

Selv om årsakene til tannråte ikke var helt kartlagt, var det i mellomkrigstida en sterk forståelse for at den økende framveksten av karies kunne knyttes til det moderne kostholdet. Men hva med kostholdet som var skadelig for tennene, var mindre klart.

For deg med ♥ for Oslo: Sjekk våre Oslo-sider her!

Carl A. Schiøtz var skolelege ved et par av byens skoler fra 1917 og Sunnhetsinspektør fra 1918. Skoletannklinikkens bestyrer var dermed direkte underlagt han. Schiøtz var svært opptatt av kosthold, og kosthold både som årsak og kur mot tannråte ble nå løftet fram. Tanken var at maten i det moderne kostholdet var ihjelkokt, og ga for lite mosjon for kjever og tenner. I 1926 lanserte Schiøtz Oslo-frokosten som besto av grovbrød eller skonroker og en halv liter nysilt melk. Målet var at måltidet ikke bare skulle kurere mangelsykdommer med tilstrekkelige kalorier og vitaminer, men også bøte på tannproblemer gjennom tyggemotstand og mosjon for tenner og kjever. Melka skulle drikkes først etter at maten var spist opp for å skylle munnen for matrester.

Leder av Kristiania skoletannklinikker og redaktør av tidsskriftet Munnpleien, Johan Brun, så skolen som den viktigste kanalen for å bedre tannhelsen fordi «Gjennom skolen passerer hele folket i revy». Lov om folkeskolen i kjøpstaden av 1917 fastsatte at bykommunene skulle gi tilfredsstillende tannpleie til skoleelevene. Målet ble gjennomført først i 1935 da samtlige skolebarn i Oslo for første gang fikk tannbehandling. Skoleåret 1937/38 ble halvparten av barna behandlet to ganger. De andre store byene fulgte etter, mens i landkommunene sto det ofte dårlig til med barnas ettersom landkommunene ikke var pålagt å sette av penger til tannhelse før i 1949. Dermed var det stor forskjell på barnas tannhelse i Oslo og Aker da de to kommunene ble slått sammen i 1948.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.