Gode nerver: – Moren min er fra Jæren, så jeg har blitt født med fett på nervene. Nervene har aldri vært et problem, sier Odd Karsten Tveit. FOTO: Katarina Parteka Arsnes

– Jeg har aldri latt meg bli brukt

Når pensjonerte CIA- og Mossad-offiserer vil røpe hemmeligheter fra bak kulissene, inviterer de journalist Odd Karsten Tveit hjem for å prate. Slikt blir det bok av.

Oslo

– Kom! Om du vil se, så skal jeg vise deg likene, sier en ung palestiner til NRK-journalist Odd Karsten Tveit.

Året er 1982 i Libanon og det er borgerkrig. Tveit er i Sabra, forstaden til den palestinske flyktningleiren Shatila. Ryktet sier at noen utfører en massakre mot palestinere i området. Men kriger er alltid fulle av halvsannheter, og Tveit synes det er vanskelig å tro på.

Han finner ingen lik når han følger den unge palestineren. Det er skuddvekslinger lenger fremme, og de trekker seg tilbake. Litt senere tar Tveit samme veien inn gjennom de trange gatene i Sabra, med retning Shatila, og kommer til slutt fram til åstedet til en grusom krigsforbrytelse.

– Jeg var veldig tidlig inne, en av de første. Jeg gikk inn med blant andre den britiske journalisten Robert Fisk, og alt jeg hadde med meg var en båndopptaker. NRK hadde ikke råd til egen fotograf til meg på den tida.

2.000 ble massakrert

Bilder fra massakren viser lik på lik stablet og gjemt bort i små gater og grøftekanter mellom flyktningleirene. Noen steder var det brukt bulldosere til å grave jord over likhaugene. På båndopptaket, som er å oppdrive på YouTube, kan du høre Tveits stødige stemme telle døde kropper og beskrive scenen rundt seg mens han mellom ordene av og til må brekke seg og spy.

Massakren i Sabra og Shatila ble en verdensnyhet som skilte seg fra resten av mediebildet i Midtøsten. Det var en form for strukturell vold, der israelerne ga kristne militser hjelp til å utføre massakren mot palestinske flyktninger i Libanon.

– Palestinerne trodde jo de var trygge, siden de trodde at israelerne invaderte for å skape ro og orden i borgerkrigen. Men så ble omtrent 2.000 mennesker massakrert i stedet, forteller Tveit.

De siste 35 årene har Odd Karsten Tveit servert nyheter fra Midtøsten hjem til norske stuer gjennom NRK. Han har intervjuet israelske statsministere og palestinske geriljaledere, og formidlet en rekke selvstendige avsløringer. Han var igjen nettopp i «det lovede land», nok en gang for å dekke friksjonen mellom regionens folkegrupper.

LES OGSÅ: Nå kan du dra på ferie med Hans-Wilhelm Sterinfeld som reiseleder

Sa nei til å bli spion

Det er denne reportasjeturen han kommer fra, på denne regnfulle oktoberkvelden i Bergen. Som vanlig er han ulastelig antrukket. Med en svart turtleneck-genser, frakk og øyelapp, toppet med hans karakteristiske hvitsprengte hår, ser han ut som en spion eller en James Bond-banditt – eller en krigsjournalist.

Midtøsten har vært arbeidsplassen. Som journalist har han den ene dagen avslørt en massakre, og i neste vending intervjuet de ansvarlige når de blir presidenter i regionen. Som forsvarsminister ble Ariel Sharon stilt personlig til ansvar for massakren i Sabra og Shatila. Senere intervjuet Tveit ham som Israels statsminister.

Krig og journalistikk har vært hans håndverk i snart 45 år. Men spion vil han ikke ha på seg å være, selv om det er en ærlig sak at han har blitt spurt.

– Ikke tale om, svarte Tveit da han ble kontaktet i Libanon av en fransk etterretningsoperativ under dekke av å være FN-offiser.

Han var da redaktør for FN-avisen Litani, og det var en posisjon som ga tilgang. Franskmennene lurte bare på om de ikke kunne «samarbeide».

– Jeg har aldri latt meg bli brukt. Det jeg har å fortelle, det forteller jeg på TV, radio og i bøker. Selv her i Norge er jeg blitt bedt av hemmelige tjenester om å holde foredrag for dem, men jeg alltid sagt nei, forteller Tveit.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Fikk kreft ved øyet

Det er en scene vi kjenner igjen så altfor godt: Hvordan gamle helter ikke følger tida, og forvitrer til det ugjenkjennelige. Radikale, glødende forkjempere mister enten fotfeste i virkeligheten eller forsvinner vekk til en matt skygge av sin skarpe ungdom. Hvordan de så forferdelig urettferdige overgrepene i verden, med tida, anerkjennelsen, stigende alder og formue blir lettere å tåle.

Men ikke for Odd Karsten Tveit. For en liten stund tilbake fikk TV-profilen påvist føflekk-kreft under øyet. Nå går han med lapp over øyet mens øyelokket bygges opp på nytt av kirurger.

Han har dekket krigen lenge. Stått med blå vest med det hvite PRESS-trykket på brystet. Men i alt nyhetsjaget blir det ikke alltid tid til så mye dybde som en ønsker. Derfor har han brukt de siste fem årene på å skrive en koloss på elleve hundre sider om Midtøstens politiske historie.

– Midtøsten er et brennende tema. Er det ikke Israel–Palestina, så er det Irak–Iran eller Afghanistan. Så for meg har det i denne boken vært viktig å gå langt tilbake. Finne historiene bak historiene. Hvorfor har vi kommet her vi er i dag? Hva som har skjedd bak kulissene, sier Tveit om den siste boken sin, «De skyldige».

LES OGSÅ: Slik endres maktbalansen i Midtøsten

Journalisten inn fra kulden

Det å skulle gå bak kulissene til en av verdens lengste kriger er ikke lett, ifølge Tveit. Rett og slett siden det går mot verdens største staters interesse at du skal få se dem usensurert i kortene. Likevel har Tveit jobbet med å få til akkurat dette.

– Jeg har hatt mange kontakter, blant diplomater og i CIA og den israelske etterretningstjenesten Mossad. Offiserer som med tida er blitt lei av løgnene de har vært med å fortelle på vegne av sine regjeringer. Nå gir de faen. Jeg har reist verden rundt hjem til folk. Lest rapporter og intervjuet dem for å finne fram til hva som egentlig har skjedd bak kulissene.

– Hvordan har du fått så gode venner i Mossad?

– Dem har jeg fått fordi jeg har behandlet dem skikkelig, og fordi de nå selv er forbanna.

Unge og kritiske

I boka «De skyldige» tegner Tveit, ifølge vaskeseddelen, opp det store bildet fra 1948 og fram til i dag. Det handler om skjult og åpent samarbeid mellom israelere og palestinere – og nordmenn, og det offentliggjøres dokumenter fra de hemmelige forhandlingene i Oslo-kanalen. Spioner er det nok av. I et av de første kapitlene i «De skyldige» møter vi Tveit på hotell Commodore nær Hamra-gaten i Beirut sentrum. Her blir han introdusert til arabiske kontakter av TIME sin kontorsjef i byen. Hans kollega og nye venn er, uten Tveits viten, egentlig en undercover CIA-agent. På hotellet opererer også britiske MI6 og sovjetiske KGB i en hverdag av agenter og dobbeltagenter som setter spionlitteraturen i skammekroken.

– Er det et mål å finne en sannhet i Midtøsten?

– Det finnes ikke én sannhet. Det er mange sannheter. Sann-heter.

– Så hva betyr det for deg når folk sier at «det første offeret i krig er sannheten»?

– Jeg vil si at det første offeret i krig er like mye det at vi ikke klarer å forstå hva som skjer og at vi lar oss lure. Vi er selv det første offeret når vi kjøper løgnene. Jeg har en tommelfingerregel: «Den første forklaringen på at et land er gått til krig, er alltid en løgn. Den andre forklaringen er en løgn, og den tredje forklaringen på krigen er en løgn. Først lenge etter kommer sannheten fram.»

Om kunnskap er makt, gir innsikt ansvar. Tveit er helt klar på hva han håper på fra unge lesere som kjøper boken hans.

– At de er kritiske! At de aldri tror på politikere i verden og regjeringer! Det er det som er så fantastisk med unge studenter og journalister. De stiller spørsmålene og de tar det ikke for gitt. Kom igjen, «cut the crap», liksom.

Han skyter som et verbalt maskingevær, og det oppstår sjeldent tenkepauser. Men det blir stille fra den hvitsprengte i hjørnet når han skal forklare om det å rapportere fra en ubalansert krig.

– De som tror at jeg kan være nøytral, tar feil. Man kan ikke være balansert eller nøytral. Men vi journalister kan være ryddige, redelige og skikkelige, sier han etter en lang tenkepause.

– Alle er skyldige

– Boken din heter «De skyldige». Hvem er de skyldige?

– Det er mange skyldige. Palestinere, nordmenn, israelere, amerikanere – alle er skyldige på et vis. Dette her er en bok om den lange krigen om Palestina, boken om en okkupasjonsmakt og et okkupert folk.

– Med 30 år i Midtøsten, tror du menneskets naturtilstand er i krig?

– Haha, nei! Dette blir for dypt nå. Det krever en hel kveld å skulle snakke om. Den skal jeg la ligge foreløpig, sier han og blunker lurt.

LES OGSÅ: Slik ble IS den nye makten i Midtøsten