«Jeg er visst kommet på feil klode!»

Av Johanne Bergkvist

Obstfelder regnes som en pioner innen norsk modernisme og skildrer i diktningen sin fremmedfølelse og ensomhet som kan settes i sammenheng med oppholdet på psykiatrisk sykehus:

Jeg ser, jeg ser…

Jeg er visst kommet på feil klode!

Her er så underligt…

Christiania sinnssykeasyl lå i den kombinerte anstalten Prinds Christian Augusts Minde i Storgata 36 sammen med tvangsarbeidsanstalten, begge under Fattigvesenets paraply. Hit kom Obstfelder 21. august 1891, utslitt og blakk etter en anstrengende reise hjem fra USA, hvor han ifølge pasientjournalen (Oslo byarkiv) «led meget ondt» og ikke hadde spist eller sovet på 14 dager. Diagnosen ble satt til mani, med uro, eiendommelige fakter og hallusineringer.

Overlege ved Sinnssykeasylet, Paul Winge, var tilhenger av at pasientene skulle settes i arbeid og bli «overgydet» med vann, både som «korrektiv og dempende middel». Behandlingen Obstfelder fikk ved ankomst var et varmt bad og opium for å sove. I tråd med samtidens forståelse av psykisk sykdom ble den viktigste årsaken til Obstfelders sykdom ansett som arv:

«Om Patienten er meddelt, at han tilhører en nervøs Familie […] Allerede som gut skal Pat. have været nervøs. Paa skolen følte han sig tilsidesat og troede at Lærere og Kammerater saa ned paa ham paa grund af hans fattige Kaar. […] I Amerika var han mye alene og omgikkes faa Mennesker men beskjæftigede sig med at løse Problemer af religiøs og filosofisk Natur. Han har tenkt paa at udgive en Bog med Titelen «Hvorfor er jeg til?»

Les også: Arbeidsløs og uverdig: Oskar Tapio Jakobsen og tvangsarbeidsanstalten ved Storgata.

Senere kritiserte Obstfelder i brev til overlegen den negative framstillingen av familien.

Christiania sinnssykeasyl ble etablert i 1850 som tredje autoriserte asyl i landet. Bakgrunnen var at Sinnssykeloven av 1848 stilte nye krav til behandlingen av sinnssyke. Allerede fra arbeidsanstaltens oppstart i 1819 huset Storgata 36 urolige og syke personer, men først med innretningen av et dollhus (fra tysk galehus) i nordfløyen i 1829, ble «sinnssyke» skilt fra arbeidsanstalten. Årsaken var at det var billigere å opprette et kommunalt dollhus på Prindsen, enn å betale for å sende pasienter til det private Oslo hospital i Gamlebyen.

Med Sinnssykeloven av 1848 måtte dollhusavdelingen i Prindsen utvides og utbedres for å få offentlig autorisasjon som asyl. Det ble bygget et tilbygg på det gamle dollhuset, nytt inventar kjøpt og en gårdsplass for rolige pasienter avdelt. Den nye mannsavdelingen ble åpnet mai 1850 og høsten 1851 åpnet asylets kvinneavdeling i et nytt tilbygg på østsiden. Sinnssykeasylet hadde da 60 plasser, 30 til kvinner og 30 til menn. Anstalten ble igjen utvidet i 1862, nå med plass til 120 pasienter. I 1891 var Obstfelder en av 157 pasienter, 91 menn og 66 kvinner. På grunn av plassmangel ble det opprettet to pleiestuer – eller kolonier – i Lier og Frogner i Sørum.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Obstfelder ble sendt til Frogner koloni 2. november samme år, hvor han var fram til jul. Her var i alt 17 menn med ulik bakgrunn, men alle med diagnosen «sindsvag» (Obstfelder og asylet, Hanne Lillebo, Tidsskrift for Norsk psykologforening 2005). I brev til overlege Winge skriver Obstfelder at han føler seg lurt til å akseptere å bli sendt til «lægdshjemmet Frogner» hvor «Heroppe er så græsselig trivielt og uhyggeligt, at jeg endog nu vilde foretrække at bo på asylet derinde».

Christiania sinnssykeasyl holdt til i Storgata fram til 1908. Da ble anstalten flyttet til landlige omgivelser til Dikemark asyl i Asker. Mannsavdelingen ble flyttet i 1905 og kvinneavdelingen i 1908. Koloniene Lier og Frogner ble nedlagt i 1905 da åpningen av Dikemark gjorde dem overflødige.