MÅ FLYTTE: I følge kommunens normer har leiligheten som enslige Johanna Engen bor i for mange rom. Derfor må hun flytte til noe mindre. Nå lover Bjørnar Moxnes (Rødt) å hjelpe til.

– Jeg er bare et tall for kommunen

I 23 år har Johanna Engen bodd i kommunal bolig i Brinken på Kampen. Men nå har hun fått varsel om at hun må ut av leiligheten, og over i en annen mindre kommunal leilighet. Grunnen? Leiligheten har for mange rom.

 

68-åringen er minstepensjonist etter et langt liv i lavlønnsyrker og som deltidsansatt. De siste tre årene har hun bodd i en treromsleilighet i Brinken.

Fattig

– Jeg regner meg som lut fattig, og det å kjøpe noe eget har aldri vært, eller vil bli noe tema, sier hun stille.

Her har hun skapt et hjem blant narkomane, folk med psykiske problemer, og enslige, fattige mødre med tre-fire barn.

– Jeg bodde i en toroms tidligere, men fikk denne da det var omfattende vannskader i den gamle, sier Johanna Engen til Dagsavisen.

Sammen med bystyrerepresentant og leder for Rødt, Bjørnar Moxnes er vi på besøk i den trivelige leiligheten til Johanna.

Men det er på innsiden.

– De lar gårdene forfalle så lenge, at når de må rehabilitere, er det så råttent og forfallent at det blir kjempedyrt, sier hun.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

For stor

Johanna Engens problem, er at hun er enslig og bor i en treromsleilighet på 46 kvadratmeter.

– Toromsen var på 44. Men boligkontoret i kommunen eller ikke kvadratmeter. De teller rom, sier hun.

Hun har fått beskjed om at hun kan få bo i leiligheten til de har funnet en ett- eller toroms til henne.

– For kommunens boligkontor er jeg, og vi andre som bor i kommunale boliger, kun et tall. De ser ikke at det også finnes et hjem bak inngangsdøra, sier hun.

Hun har anket flyttingen til kommunen, men har ikke fått noe svar.

– Å gå sånn å vente går ut over livskvaliteten. Jeg vet at jeg må ut herfra snart, men ikke når. Og jeg har fått tre alternativer i områder. Steder som er verre enn her jeg bor nå. Men jeg er ikke i posisjon til å takke nei. Da blir jeg hjemløs, sier hun, mens tårene presser på.

Hun ønsker ikke å stå fram som et offer, men å få fram realiteten.

– Dette gjelder ikke bare meg, men alle andre som bor i kommunal bolig, sier hun.

Les også: Tøyen blir ikke slik likevel

Melkeku

Byrådet i Oslo fikk nylig flertall for budsjettet for neste år.

Det gjør de ved hjelp av Rødts tre representanter i bystyret.

– Vi fikk gjennomslag for 50 millioner ekstra til tiltak for folk som bor i kommunale boliger. For det forrige byrådet var beboerne, som er blant Oslos fattigste, bare en melkeku. Nå skal vi bedre bomiljøet, sier Bjørnar Moxnes til Dagsavisen, som lover å tale Johanna Engens sak.

– I utgangspunket er det en tomroms som er egnet for en enslig person. Vi ser først og fremst på antall rom, men vi ser på hver enkel sak og enkeltmenneskets behov, får Dagsavisen opplyst hos bydel Gamle Oslo boligkontor.

Dyre leiligheter

I dag betaler Johanna engen 9.500 kroner for sin leilighet.

– Noe som er tett oppunder markedspris. Bystyret tar ut over 300 millioner kroner årlig i overskudd fra de kommunale boligene, og bruker dem på helt andre ting. Vi mener overskuddet skal gå til rehabilitering av boligene, men har ikke fått med oss de andre partiene på det, sier Moxnes.

– Rørleggeren som var her for å se på vannskaden, sa at det var som å se rett inn i 1936, det året da gården var ny, da han kikket inn i kjøkkenbenken, sier Johanna Engen sarkastisk.

Les også: Ektepar fra Asker besøkte Tøyen

– Tøyen-blokk uegnet

Ute i oppgangen spriker rekken med postkasser mot oss som et åpent sår.

– De aller fleste er brutt opp, og ingen ser seg bryet med å reparere, sier Engen, som alltid kikker ut av kikkhullet i døra før hun går ut.

– Jeg er glad i de narkomane naboene jeg har i oppgangen, og jeg har et greit forhold til alle som bor her. Men jeg vet aldri hva jeg finner i oppgangen av folk ellers. Jeg har koblet ut ringeklokka for å slippe å høre ringeklokka til alle døgnets tider fra uvedkommende som vil inn. Låsene i kjelleren ble ødelagt og folk tok seg inn gjennom bakdøra. I stedet for å ta tak i problemet, ble dørene murt igjen, sier hun.

Nå håper hun at Oslo kommunes boligkontor ser litt lenger enn fødselsnummeret. Og lar henne få bo på Brinken.

– Et av alternativene jeg er blitt forespeilet er Kolstadgata 7. Men Kolstadgata 7 er ikke egnet som bolig, sier hun.

– Sammen med barn og barnebarn har vi alltid feiret jul hos meg. Men når de i år spør om jula, tør jeg ikke love noe. For jeg vet ikke hvor jeg bor julaften, avslutter Johanna Engen.