Jakten på Rolf Hofmos pokal

APEROPET: Glem overbetalte superstjerner og korrupte verdensledere. Den genuine fotballsjela finner du på Ekebergsletta kommende uke.

 

Jeg fulgte ikke med på VM. Jeg klarte det bare ikke. Selv ikke Island fulgte jeg med på, til tross for at de hadde med seg Vålerengas – og Eliteseriens eneste VM-spiller – Samúel Kári Friðjónsson. Heia Samúel og sånn, men jeg kan ikke med god samvittighet følge med på et mesterskap som i det skjulte legitimerer et, tilsynelatende, tvilsomt vertsland. Jeg lar kritikken ligge der siden jeg på ingen måte er noen ekspert på området, pluss det at jeg er veldig allergisk mot gift.

Men vil du oppleve ekte idrettsglede, der sjansen for korrupte ledere er minimal, slavearbeidere ikke-eksisterende, pengene hovedsakelig går til bidragsyterne, og kameradømming i verste fall er en Snapchat-video. Se til Ekebergsletta, hvert år i uke 31.

Jeg begynte aktivt å følge Vålerenga rundt på Norway Cup helt tilbake i 1997. Det var en strålende sommer med mye sol og varme og et 1986-lag, kalt VIF-Captains, som spilte veldig underholdende fotball og vant til slutt hele greia. Captains var av gamleskolen så spillerne spilte fotball på sommeren og hockey på vinteren. Alex Mathiesen var en av spillerne på dette laget som senere ville bidra for Vålerenga i Tippeligaen. En annen spiller, Brede Csiszar, fortsatte kapteinskarrieren i Vålerenga Hockey.

Takket være VIF-Captains dukket det opp haugevis av Klanens medlemmer på Sletta. Langt flere enn i tidligere år. Og når vi først var der oppe, hvorfor ikke følge de andre VIF-lagene? I årene som fulgte var det bedre besøk på Vålerenga-kampene på Sletta enn de fleste Toppseriekamper. Sang og storflagg på sidelinja. Sletta rundt med Vål’enga. Unga elsket det.

Ja, vi elsket det vel vi også. Vi planlegger nøye hvordan vi skulle klare å se alle deltakende Vålerenga-lag – og ødelegger kveldene totalt når de evinnelige omberammingene dukker opp. Trasker fra bane 17 i den ene enden av Sletta, til bane E15 på den andre enden, og så tilbake til bane 17 igjen, før man hoppet i bilen for å kunne få med oss de siste 15 minuttene av Jenter 13 år på Furuset. Ja, også tilbake til Sletta rett etterpå. Frem og tilbake, frem og tilbake. Fra klokka åtte om morgenen til ti på kvelden. Galskap på alle måter, men sånt skaper minner. Som da vi fikk se Kamal Saaliti dundre ballen i mål fra avspark, i andre omgang av tidlig sluttspill i 1999. Da en heller teknisk begavet 11-åring først driblet av to mann, vippet ballen over tredje, dempet så ballen på fotbladet mens han balanserte på det andre beinet, og ble stående i denne posituren med armene ut til publikum – for å si Voilà. Og ja, den gangen vi i en av de få pausene vi har fått opp igjennom årene endte med å spille sandvolleyball mot, den gang LSK-spiller, Clayton Zane og noen av hans venner – og vi mindre atletiske faktisk vant.

At vi takket ja til den utfordringen er likevel ganske utrolig. Få dager ut i Norway Cup-uka er det gjerne en sliten gjeng som går fra bane til bane. Ingen stemme og tunge ben, vi er Klanen. Et år spurte vi pent arrangøren om det var mulig å sette alle VIF-kamper opp i nærheten av hverandre. Svaret fra tidligere Norway Cup-generalen, Frode Kyvåg?

– Jeg har sett de gutta. De trenger all trim de kan få.

Så akkurat det er nok en tapt sak, men vi drømmer fortsatt om golfbil.

Er så alt fryd og gammen oppe på Sletta? På ingen måte. Se bort ifra all verdens grusomme dialekter som breker mot deg i et forsøk på å være tøff mot de skumle Klansfolka, eller lag fra Indre Gokk som har spist stein og flaggstangfrø mens de har trent misforstått Drillo-fotball. Det er fortsatt fellesferie så agurkpressen har en tendens til å lage totalt unødvendige skandalesaker. Jeg glemmer aldri da Dagbladets utskremte, Monica Bjermeland, i 2003 prøvde å intervjue oss på sidelinjen. Dagen etter, med bilde av både meg og flere av de ivrigste gutta – med navn, kunne man lese at vi oppførte oss usømmelig på Sletta. Unga gikk gråtende av banen kunne man lese. Det viste seg å være oppkonstruert, men vi fikk vel aldri noen beklagelse.

Dette har naturligvis gjort oss skeptiske til journalister der oppe. Samtidig er det jo ikke oss man burde skrive om. Det er spillerne på banen. De unge håpefulle. De som representerer idrettsgleden og fotballsjela. Vi som drar opp gjør det for å støtte kommende generasjoner. Kanskje får vi en belønning i å oppdage den neste Alex Mathiesen, Lisa Woods, Kamal Saaliti, Ghayas Zahid. Og kanskje vi igjen får se Vålerenga vinne Rolf Hofmos ærespokal, som går til beste klubb under Norway Cup. Vålerenga stiller i år med 33 lag.

Det må jo kunne gi oss en «fighting chance» når ballen sparkes igang kommende søndag på Vålerengas 105-årsdag.

VIF-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren, Kjell Henning Thon og Truls Toftnes skriver i Dagsavisen hver fredag under vignetten Aperopet.