Ingunn Gjerstad ble sosialist mens hun polerte banksjefens skrivebord i teak

Av Ragnhild Heyerdahl, LO-Aktuelt

I 1993 dukket det opp et nytt utested i Kong Oscars gate i Bergen. Tropicana Bar het stedet, og nøyde seg ikke med å servere det en bar vanligvis har å tilby. Mens mannfolka satt rundt og drakk øl, sto en ung kvinne i et bur og kastet klærne. Det ville Bergen hotell- og restaurantarbeiderforening ikke ha noe av. Ingunn Gjerstad, som da var nestleder i foreningen, kalte strippingen en «forsøpling» av arbeidsmiljøet. Tolv fredagskvelder på rad den høsten møtte hun og de andre aksjonistene fra «Front mot salg av kropp» opp utenfor Tropicana for å kreve anstendighet. «Nei til salg av kvinnekroppen!» og «Nok er nok!» ropte de. Det var fagbevegelse og kvinnebevegelse i skjønn forening.

Ingunn sendte BH-en sin til næringsminister Grete Knutsen for å få henne til å stoppe denne måten å selge alkohol på, og hun dro til Oslo for å møte stortingspolitikere.

– Det handler om å sette grenser for hva slags tjenester næringen skal tilby, mente Gjerstad.

De lyktes til slutt. Etter bare noen måneders drift stengte Tropicana Bar dørene, og det skulle ta mer enn tjue år før et utested i Bergen prøvde seg på noe liknende igjen.

– Det lærte meg noe om betydningen av alliansearbeid, sier Ingunn Gjerstad.

25. mars ble hun valgt til ny leder i LO i Oslo.

Den første kvinnekampen

Feminisme, miljøkamp, fagbevegelse og internasjonal solidaritet er fire tykke, røde tråder i den veven som utgjør Ingunn Gjerstads liv. I perioder har kanskje den ene tråden vært litt tjukkere og rødere enn de andre, men de er like fullt uløselig vevet inn i hverandre.

Den første feministiske oppvåkningen fikk hun allerede i 12-13-årsalderen. Da begynte mor Aslaug å jobbe i butikk etter å ha vært hjemmeværende i flere år. Ingunn, som var storesøster til tre småbrødre, ble «reservemamma» og måtte hjelpe til med husarbeidet, noe faren og brødrene etter hennes mening slapp altfor billig unna. Ingunn forsøkte å oppdra faren og brødrene til å gjøre mer i huset.

– Jeg tror jeg lyktes et stykke på vei.

Hun vokste nærmest opp i fjæresteinene, ytterst på Sotra og på øyene rundt, før hun som tiåring flyttet til Hamre på Osterøy. Faren var lærer og en kunnskapssøkende mann. «Bokhyllen er den stige, hvorved du bliver din overmands lige», siterte han. Og Ingunn leste. Etter at bokbåten hadde vært på øya, pløyde hun seg gjennom kassen med bøker i skolestua. Allerede før hun var ti, hadde hun rukket å lese mye verdenslitteratur. Det vekket utferdstrangen i en ung jente. Øya med noen tusen innbyggere begynte gradvis å kjennes for liten.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Den røde gjengen

Da Ingunn nådde gymnas-alder, begynte hun på Åsane gymnas i Bergen. Her ble hun en del av «den røde gjengen» fra Osterøy. En historielærer som var godt plassert på høyresiden, sendte henne på gangen fordi hun satte spørsmålstegn ved hans historieframstilling. Annerledes var det da med en ung vikarlærer med tilhørighet i motsatt ende av den politiske skalaen.

– Hun ble en heltinne, sier Gjerstad.

Den unge vikarlæreren het Elisabeth Eide, hadde bakgrunn fra ml-bevegelsen og ble siden en profilert journalist og medieforsker.

Hjemmefra var Ingunn vant med politiske diskusjoner. Faren var sosialdemokrat og stemte Arbeiderpartiet. Moren satt i kommunestyret for Senterpartiet. Men da eldstedatteren ga sin første stemmeseddel til Rød Valgallianse, var det likevel drøy kost for «salige far», forteller lillebror Gunnar.

– Det var en tid med store politiske motsetninger, minnes Gjerstad.

I Storbritannia var Margaret Thatcher nylig kommet til makten. Ronald Reagan ble valgt i 1981, og i Chile styrte Augusto Pinochet. Ingunn Gjerstad flyttet på hybel og begynte å gå på møter. Hun ble kjent med det chilenske miljøet, og engasjerte seg i Latin-Amerikagruppene i Bergen. Samtidig tok hun jobb som renholder i den lokale sparebanken. Det vekket klassebevisstheten i jenta fra Osterøy.

– Jeg ble sosialist mens jeg polerte banksjefens store skrivebord i teak.

Saken fortsetter under bildet.

Ingunn Gjerstad er vokst opp tett på havet. I 1999 flyttet hun til Oslo, og må nøye seg med Oslofjordens krusninger. Foto: Sisel M. Rasmussen, LO-Aktuelt

Les også: Moxnes må fortsatt forsvare kommunisme-ordet

Fra verv til verv

Møtet med fagbevegelsen kom likevel ikke før noen år senere, da Gjerstad som 21-åring fikk fast jobb som resepsjonist i Hotell Hordaheimen.

Årene som fulgte var Gjerstad innom de fleste verv det var mulig å ha på arbeidsplassen. Hun var studietillitsvalgt, hovedtillitsvalgt, verneombud, hovedverneombud og ansattes styrerepresentant

Det var en fin og lærerik tid, minnes hun. De ansatte i resepsjonen hadde flat struktur og fikk mye ansvar. Gjerstad tok fagbrev, jobbet med salg og markedsføring og fikk reise Norden rundt for å inngå avtaler med selskaper og reisebyråer.

– Det var kjempegøy. Vi var heldige som jobbet i en seriøs bedrift, sier hun.

For reiselivsnæringen var full av cowboyer, noe Gjerstad fikk erfare da hun utover på 1990-tallet fikk verv i Bergen Hotell- og restaurantarbeiderforening.

Les også: Marsjerer for framtidsjobbene

Om arbeid og kapital

Gjerstad snakker om motsetningene mellom arbeid og kapital. Om den norske arbeidslivsmodellen som undergraves av profittkåte arbeidsgivere og utenlandske oppkjøp. Om arbeidsgivere som ikke kan bruke hovedavtalen eller blåser i medbestemmelsen på arbeidsplassene.

– Jeg er sjokkert over hvor dårlig det står til med arbeidsgiversidens kunnskap og respekten for det felles styringsverktøyet vi har i arbeidslivet i Norge. Istedenfor å lære sine medlemmer opp i lov- og avtaleverket krever arbeidsgiverorganisasjonene slankere avtaler. Det har endret seg veldig siden jeg var tillitsvalgt på hotell, sier hun.

Medlemmer og tillitsvalgte må lære om historien, mener Gjerstad. Den norske arbeidslivsmodellen er ingen statisk størrelse. Den må forsvares hver eneste dag. Styrkeforholdet på arbeidsplassene er endret de siste årene – i arbeidstakernes disfavør, hevder hun. Både i offentlig og i privat sektor. Likevel er den nye lederen i LO i Oslo optimist.

– Jeg synes jeg merker en utålmodighet hos ungdommen. Det er mange flere som har lyst til å engasjere seg. Kanskje det måtte bli litt verre før det kan bli bedre? lurer hun.

Kampvotering

1. mai i år gikk hun først i toget ut fra Youngstorget, slik LO-lederen i Oslo pleier å gjøre. Arbeidernes internasjonale kampdag fyller Ingunn Gjerstad med like mye høytid i dag som da hun gikk i sitt første 1. mai-tog i Bergen som 15-åring. Eller «sine første tog» for å være helt presis. For den gang på slutten av 70-tallet var det to tog: Samorg-toget, i regi av Bergen Faglige Samorganisasjon, og det mer radikale alternativet Faglig 1. mai-front. Unge Ingunn gikk likeså godt i begge to, og syntes det var kjempestas.

– Det er den følelsen av fellesskap. Jeg kjenner det fysisk. Det er i fellesskapet makta vår ligger.

Det er ikke to tog i byen lenger, verken i Bergen eller i Oslo. I stedet samler hele venstresiden seg om ett felles tog. I spissen går, tradisjonen tro, lederen for LO i Oslo. Fra nå av skal Ingunn Gjerstad være den samlende figuren for 115 fagforeninger i hovedstaden med mer enn 100.000 medlemmer.

«Et arbeidsjern», «en politisk maskin» og «et grepa kvinnfolk». Slik beskrives Gjerstad av fagforeningskollegaer. Hun har hatt tillitsverv i tre ulike LO-forbund, er kjent for å jobbe som en hest og ha en finger med i det meste. I tolv år har hun vært ansatt som sekretær i LO i Oslo. Få kjenner organisasjonen og arbeidsoppgavene bedre. «Den største utfordringen for Ingunn som leder, blir kanskje at hun ikke har en Ingunn Gjerstad til å hjelpe seg», sier en tillitsvalgt. At det var hun som skulle overta stafettpinnen etter Roy Pedersen var likevel ikke gitt.

Hun gikk seirende ut av kampvoteringen mot Lasse Kristiansen fra Fagforbundet. 80 mot 63 stemmer. Hun innrømmer at det var en lettelse. Etter tre tiår i fagbevegelsen og med bakgrunn som SV-politiker har Ingunn Gjerstad lært seg ikke å ta noen seier på forskudd.

– Det er aldri en selvfølge å vinne. Jeg har stått på flertallsinnstilling og tapt og på mindretallsinnstilling og vunnet, sier hun.

Vraket som forbundssekretær

På Hotell- og restaurantarbeiderforbundets landsmøte i 2003 måtte Ingunn Gjerstad se valgkomiteen legge fram en innstilling uten hennes navn. Gjerstad hadde fire år bak seg som forbundssekretær. Hun hadde tatt med seg samboer og barn og flyttet fra Bergen til Oslo for å bli tillitsvalgt på heltid for forbundet sitt. Plutselig sto hun der uten jobb.

Valgkomiteen ga ingen klar begrunnelse for hvorfor 40 år gamle Gjerstad ikke var ønsket med videre. Men en tidligere tillitsvalgt sier til LO-Aktuelt: «Hun ble aldri en del av den kollektive ledelsen. Hun ville ikke prioritere det vi andre ville prioritere, men prioriterte sine egne ting».

– Jeg har hørt at jeg var for opptatt av internasjonal solidaritet og likestilling. Ellers vet jeg at servitørene ikke var så glad i meg på grunn av en uenighet om prosentlønna i servitøravtalen, kommenterer Gjerstad i dag.

– Man lærer av sånne ting.

Hjemmelaget

Selv beskriver Ingunn Gjerstad seg som «veldig gruppeorientert».

– LO i Oslo er jo ikke meg. Det er vi. Det viktige for meg er at vi fortsetter å være én enhet og at vi er breie nok til at folk kjenner seg hjemme hos oss.

Gjerstad bidrar til hjemmefølelsen også på mer jordnært vis. På kjøkkenet hjemme på Furuset i Oslo har hun opptil flere 30-liters gryter stående. Hun stiller ofte på møter med en hjemmelaget suppe eller gryterett, så møtedeltakerne kan få et anstendig måltid.

Det skal gjøres skikkelig. Med unntak av noen poser hollandaise-saus har Ingunn Gjerstad lite halvfabrikata på samvittigheten. Hun lager maten fra bunnen av som sin mor, og kan, ifølge en venninne, trylle fram et gourmetmåltid på en halvtime.

– Hvis jeg har fri, leser jeg kokebøker, smiler Gjerstad.

Og mens hun leser, drømmer hun om å drive et lite gjestehus et sted på Vestlandet. Om soltørket sengetøy og lavendel under hodeputen. Om mennesker som kommer sammen over et godt måltid. Om litteraturkvelder og kanoturer.

– Det er den ultimate hjemkomsten til mitt opprinnelige yrke.

– Så det er det du skal gjøre når du ikke er leder for LO i Oslo lenger?

– Ja, når jeg en gang kommer dit. Men det er lenge til, da… (FriFagbevegelse)

Ingunn Gjerstad

* Alder: 56 år.

* Aktuell som: Nyvalgt leder i LO i Oslo.

* Tidligere verv: Har blant annet vært nestleder i Oslo-Akershus Handel og Kontor, leder for region øst i Handel og Kontor, nestleder i Oslo SV, faglig leder i SV, leder for LO i Bergen og Omland og leder for Bergen Hotell- og Restaurantarbeiderforening.