Annonse
pause: En supporter har kanskje ferie, men har aldri fri. Bildet er fra supportertribunen på Intility Arena.FOTO: CORNELIUS POPPE/NTB SCANPIX

Hva gjør vi om vinter’n?

Og da snakker vi om fotballsupportere. Og den lange ventetida.

Annonse
Oslo


Den som kjenner fotballsupporterens glede og smerte på kroppen har ikke fred med seg selv fra sesongen starter til medaljer er utdelt og nedrykkssituasjonen er avklart. Etter at Ranheim gjorde det Vålerenga ikke klarte – å sende Sogndal ned – er det tre måneder til neste tellende kamp.

Spørsmålet over kom fra en sosialantropologistudent som studerte Vålerengas supporterkultur gjennom et feltarbeid i Klanen for en årrekke siden. Hun fulgte oss gjennom hele sesongen 2006, og spørsmålet kom en av de første gangene jeg møtte henne, lenge før sesongstart.

Gjennom sesongen tok vi henne med på dugnader for å lage flagg og male bannere. Hun ble med oss og spilte fotball og drakk mer enn en øl på fest, hun vokste nærmere oss på kamper vi vant og i titler vi tapte, Elisabeth internaliserte samholdet vårt i glede og i sorg, og før vi ante det var hun vennen vår og vi vennene hennes. Det var noe varig. For det er slik supporterfellesskap virker. Opplever vi sterke ting sammen så knytter det oss sammen i opplevelsen.

Og mange ganger både gjennom den sesongen og senere snakket vi om hva fotballsupportere gjør om vinteren, uten å egentlig snakke om dét. Mellom oss ble det en intern sjargong, en spøk og mye alvor, en understreking av det vi begge visste: En supporter har kanskje ferie, men aldri fri. For når fotballsesongen er over så er det bare noen måneder (5 på den tida, 3 i dag) til siste treningskamp før avspark i neste sesong. Tida må brukes godt.

Og spørsmålet vender naturlig tilbake: Hva gjør fotballsupportere om vinteren?

Noen supportere prioriterer å få bygget opp en anselig mengde fleksitid på jobben, for det kan gjerne være at man må bruke noen timer for å få med seg en uforberedt bortekamp i en sen cuprunde. Og noen rydder opp i de familiekranglene som det har blitt for mange av i løpet av en lang fotballsesong, inviterer svigerfamilie på søndagsmiddag – for det er jo ikke søndagene til i sesongen – eller tar med sin utkårede til varmere strøk, for det kan man ikke kaste bort sommerferien på. Den skal jo legges til Ranheim, Bodø og muligens Kristiansund, for dit rakk vi ikke i år.

Noen sørger for å gjøre unna det byråkratiet som må sorteres vekk i en supporterklubb, eller skrive noen nye tribunesanger, male noen nye tribunebannere eller utforme noen nye supportereffekter som kan kles på til den nye sesongen starter. Supporterens manglende fritid henger selvsagt sammen med savnet. Og det vi savner er så mye:

KAMPKAMRATENE. De du har plass ved siden av, men nesten ikke ser ellers, men som du vet hvordan reagerer når Grindheim scorer, og som du husker hvordan reagerte da Freddy dos Santos ikke klarte å dempe en enkel pasning.

LAGET. Uansett hvor oppgitt man kan bli, når de tidvis spiller så elendig og viser så dårlig innsats, er de jo vårt lag. Våre spillere som løper utpå banen med våre drakter med vår forenings stolte emblem. Og de gir oss jo mer glede enn sorg.

BETONGEN. Den harde og kalde betongen som vi står på, synger på og hopper på. Den som føles tung, hard og slitsom på beina etter hver kamp. Men når den ikke er der, så mangler den og den manglende støle smerten blir et symbol på hva som mangler i livet.

AVHENGIGHETEN. For det er det det er. Selv om vi nå alle føler en lettelse over at vi har taklet abstinensene fra fotballen så godt, så er vi snart i gang med å telle måneder, så uker og til slutt dager framover mot nok en sesong. Vi ønsker avhengigheten hjertelig velkommen tilbake og underkaster oss. For selv om vi vet at dette ikke er bra for oss, så er vi jo et skadet folkeferd.

Vi i Vålerenga er jo også heldigere stilt enn de fleste andre, for vi har hockeyen. Selv om det er lenger til Furuset Forum enn til Valle, så spiller Vålerenga Hockey halvannen gang i uka fram til vårsola begynner å varme i mars og fotballen starter opp igjen. Og før vi aner det har vinteren gått og vi kan begynne å fundere på hva fotballsupporteren skal gjøre neste vinter.

Vålerenga-tilhengerne Lars Erik Schou, Greger Thorvaldsen, Trond Erik Sandgren og Kjell Henning Thon skriver i Dagsavisen hver fredag, under vignetten Aperopet.

Annonse