Hun har observert hvordan Oslo bruker tolker: – Gjennomgående er det folk helt uten kvalifikasjoner

Søndag skreiv Dagsavisen om tolking i barnevernet i Oslo. En ny rapport fra Kommunerevisjonen avslører nemlig alvorlige mangler i møtet mellom fremmedspråklige innbyggere og barnevernstjenesten i bydelene.

Les saken: Barnevernet lot mulig voldsutøver tolke for offeret

Rapporten fortalte om manglende kompetanse blant tolkene barnevernet bruker, lite evaluering, og at familiemedlemmer og til og med barn ofte fungerer som tolker. Selv i møter om svært alvorlige temaer som vold og oppvekstvansker.

De mest alvorlige tilfellene som ble nevnt var to situasjoner hvor en far og en bror som var beskyldt for vold, fungerte som tolker i samtalen om volden de selv kan ha stått for.

Bekrefter bildet

Hilde Buzungu er stipendiat ved Oslomet. Hun har skrevet både master- og doktorgradsavhandling om tolking i Oslo kommune. Til sammen har hun observert over 200 møter mellom offentlige ansatte og innbyggere som trenger tolk. Og hun mener at Kommunerevisjonens rapport er presis. Den handler mest om bydelene Grorud og Søndre Nordstrand, men Buzungu mener det ikke er noe som helst bedre i andre bydeler.

– Det ville vært verre hvis man gikk andre steder. Det er som dette, eller verre, sier hun.

Forskeren reagerer særlig på innstillingen til tolkeyrket, både i kommunen og i revisjonsrapporten. Hun mener mange av stemmene betrakter tolking som en tilleggstjeneste, ikke som en helt avgjørende del av det barnevernet leverer.

– Ingen har tatt inn over seg at dette er barnevernets ansatte, bare på andre språk. Dette skal være barnevernets stemme, på arabisk. Da må man ha et kritisk forhold til hvem man bruker til å tolke disse veldig sensitive samtalene, sier hun.

Buzungu lister opp to tiltak hun mener er helt nødvendige:

* Barnevernstjenestene må ha faste kriterier for hvem som skal tolke hos dem. De må bestemme hvilke krav de vil stille til kvalifikasjoner, utdanning, autorisasjon, oppføring i tolkeregisteret, og om vandelssjekk og egnethetsvurdering. Og så må de inngå avtaler om tolking med tolker som oppfyller de kravene barneverntjenestene mener er nødvendig at tolkene deres har.

* Man må ha et skikkelig og ordentlig system som gjør det lett for hver enkelt ansatt å komme i kontakt med tolkene når man trenger dem, og som sikrer at tolkene faktisk er tilgjengelige ved behov.

Private formidlingstjenester

I dag bruker barnevernet i bydelene rundt 18 millioner kroner i året på tolketjenester. En ørliten brøkdel går via Oslo kommunes egne tolketjeneste, resten er det en rekke private formidlingstjenester som leverer. Tolkene får kanskje et oppdrag på én times arbeid i en bydel. De blir kontaktet om enkeltstående oppdrag, og ifølge Buzungu prioriterer kvalifiserte og utdannede tolker oppdrag de har direkte avtaleforhold med, som i rettsvesenet, for utlendingsmyndighetene, politi eller sykehusene.

Konsekvensen er at tolkene som jobber for Oslo kommune oftest er folk uten utdannelse, og med lav tilknytning til arbeidslivet.

– Gjennomgående er det personer helt uten kvalifikasjoner, og som ikke har mulighet til å få en vanlig jobb, som må jobbe for slike betingelser. Det er eksempler på at personer med svak tilknytning til arbeidsmarkedet og økonomiske utfordringer ser seg nødt til å ta oppdrag som kvalifiserte tolker adri ville vurdert, sier forskeren.

– Tolkefeltet er et løsarbeidersamfunn. Det er total frakobling mellom de som bestiller tjenestene og de som utfører dem, sier hun.

Og etter hennes grundige forskning på tolkesamtalene er konklusjonen klar:

– De som tolker har ikke forutsetninger for å få det til. Tolking er vanskelig. Du må være veldig god i begge språkene. Når folk som ikke er trent i dette skal prøve å gjøre det, så blir det masse utelatelser. I begge retninger.

Misforståelser

Buzungu forklarer at når vi snakker vil vi gjerne at det skal gi mening. Og hvis man ikke får med seg enkelte ord eller deler av en setning, så vil man gjerne prøve å «fylle inn» hullene. Dermed oppstår det misforståelser.

– Ikke fordi tolkene gjør det med vilje, men fordi de ikke har fått muligheten gjennom år med utdanning til å lære seg dette, sier hun.

– Hvordan kan en sånn samtale være?

– Det er ofte sånn at det som blir gjengitt på norsk blir veldig uforståelig. Og når de prøver å komme til bunns i det, så blir det ikke klarere. Konsekvensen blir en illusjon av kommunikasjon. Begge har sagt masse, men det kommer ikke gjennom på det andre språket.

– Hvis tolken er språklig svak kan gjengivelsene til norsk bli uforståelige. «Han skal gå ute på lekser hele natta», eller «den gutten står på buden for straff». Når jeg har observert samtaler ser jeg at de offentlig ansatte sjelden ber tolker om å gjenta, eller si det på en annen måte. De har gjerne heller samtaler med hverandre etter møtet, hvor de spør kollegene om hva de tror vedkommende mente. Det kan føre til at man tenker brukerene ikke er villige til å svare på spørsmål, eller at de ikke er oppegående og reflekterte, sier hun.

Problemet i barnevernet er at det kan få alvorlige konsekvenser.

– Ofte vil sånne ting havne i et referat og følge hele saken, sier hun.

Rapporten vitner også om at det ikke tas alvorlig hvor krevende tolking er, mener forskeren.

– Å oversette samtaler i barnevernet krever at man forstår veldig nyanserte og alvorlige budskap, det er ikke enkelt å oversette begreper som unngåelsesatferd, inntoning eller emosjonelt støttende omsorg. Til og med om man har jobbet som tolk i 20 år og er utdanna og statsautorisert vil man gjøre feil hver eneste dag. Man hører noe feil, eller misforstår, eller kommer ikke på et begrep. Tolking, sier hun.

I rapporten fra Kommunerevisjonen svarer ansvarlig byråd Inga Marte Thorkildsen (SV) at det er grunn til å tro at rettssikkerheten til barn og foresatte ikke er godt nok ivaretatt. Byråden vil gjennomgå rapporten med bydelsdirektørene og barnvernledere i alle bydelene, skriver hun i sitt svar i rapporten.