Høyhus som strekker seg til himmels. Eller helvete

Vi blir stadig flere folk i Oslo, og i nær framtid er det dermed stor sannsynlighet for at langt flere av oss vil komme til å bo i høyhus nær byen, og at dagens grense for antall etasjer står for fall. Hver gang vi diskuterer høyhus i Oslo er frontene steile og skeptikerne i mulig flertall. Men hva er det egentlig med høyhus som setter så sterke følelser i gang?

Det dreier seg om både form og funksjon ifølge ekspertene. Rådgiver og arkitekturpsykolog, Oddvar Skjæveland, mener skepsisen kan deles i to: form og funksjon.

Les også: Manhattan i Oslo – sju hus kan endre hovedstaden (+)

– Det er sjelden, men interessant at form, dette at et bygg er stort, ruvende og skremmende – vekker så sterke følelser. Noe skyldes skepsis for det rent fysiske, både selve høyden på huset, mengden av folk som skal bo der og mulig fremmedgjøring.

Det er mange funksjonelle argumenter mot å bygge høyt som for eksempel at det blir mye skygge og skapes vindtunneler. Forestillingen om at det er billigere å bo i høyhus og at det dermed rekrutterer problemer, tror jeg bidrar til å gjøre folk skeptiske, sier Oddvar Skjæveland.

– Når vi er ute og sjekker hvilke emosjoner arkitekturen gir og hvilke relasjoner den tilbyr, kan vi toppe lista med funksjon: Hvor nær jobben bor du, hvor god plass har du, hvilken følelse gir det å bo øverst og nederst og hvilke relasjoner tilbys du i form av kontakt med naboer, hvilke nettverk er det og hvordan er dette forskjellig fra for eksempel Grorud til Majorstua.I tillegg er det økende fokus på at vindeffektene av høyhus gjør det ubehagelig å ferdes og oppholde seg mellom husene, legger han til.

Arkitektspsykolog Oddvar Skjæveland. Foto: Hung Ngo

Himmel og helvete

For noen er en by med høye, himmelstrebende bygg det ypperste symbol på modernitet. En fjong skyline oppleves som symbolsk for menneskelig skaperkraft og våre ønsker om å bli sett, mens for andre framstår som et mareritt med skygger på bunnen og luksus for noen få på toppen.

En Obosblokk i bydel Sagene hadde lenge rekorden som Oslos høyeste boligblokk, men den er nå visstnok slått av B13 i Barcode, som med sine 73 meter og 20 etasjer er Oslos høyeste. Oddvar Skjæveland synes noen blir veldig ensidige i argumentasjonen på det rent funksjonelle.

– Det blir mer skygge, det blir mer vind, og det blir noen ulemper ved å bygge høyt. En tenker kanskje også at det ikke skulle være nødvendig her. Samtidig har vi ikke så mange erfaringer med høyhus i Norge, og det er kun noen få som har vokst opp i ordentlige høyblokker som kan si noe om hvordan det oppleves å bo der.

Les også: Røkke-selskap dropper høyhusplaner

Miljøargumenter taler for å bygge både høyt og tett. Men når vi skal bygge i høyden, må det dimensjoneres for større miljøkostnader ved økt materialbruk for høyhus, og trekke fra eventuelle miljøavtrykk for transport til og fra jobb og hjem. Dette er beskrevet av professor Rolf Andre Bohne ved NTNU på NTNU-bloggen.

Trives i høyden

Nye boligområder, som Bjørvika og Middelthunet er eksempler på at også Oslo får sine luksushøyhus. Det helt åpenbart flere fordeler ved å bo øverst i et høyt hus enn nederst, noe som avspeiler seg i prisene i boligprospektene.

– Det er en sånn skjult evolusjonærmekanisme der, at alle dyr, særlig dyr som er potensielt byttedyr, søker til toppen fordi det er tryggere. Uten å overdimensjonere det aspektet kan en jo lure på om det er noen grunnleggende mekanismer i oss som bidrar til vår oppfatning av fysiske miljøer, sier Skjæveland.

– Lyset, som alle arkitekter lovpriser, er best på toppen?

– Ja, man har mer lys, bedre utsikt og mindre innsyn. Bor du helt på toppen i et penthouse så får du heller ingen over deg som bråker, sier Skjæveland.

Leiligheter i øverste etasjer er ofte priset langt høyere enn i første og andre etasje. I det nye boligprosjektet Middelthunet i Oslo er den 4-roms toppleiligheten i det høyeste 14.-etasjers huset priset til rundt 29 millioner mens en 3-roms i 9-etasje «bare» koster rundt 9 millioner.

– Det sier vel alt om status og hvem som skal bo best i et høyhus?

– Vi finner lett eksempler på high-end høyblokker med boliger for de rike, med veldig god kontroll, godt vedlikehold og en vakt som sørger for sikkerheten. Men i andre enden har du Malmö, med en veldig forslumming.

Å bygge framtidens slum

Et argument fra høyhuskritikere er at det bidrar til å bygge framtidens slum. Skjæveland mener det kan ha røtter i historien om høyhusene som ble bygget rundt omkring i verden på femti- og sekstitallet, og var basert på den franske arkitekten Le Corbusiers tanke fra mellomkrigstiden om å gi vanlige folk gode boforhold.

– Målet var å få folk som bodde i gamle, forslummede bygårder med dårlige sanitær- og lysforhold til å flytte ut til lys, luft, grønne sletter og gode helsemessige forhold i forstedene. Men høyblokkene basert på Corbusiers visjon fikk en litt brokete historie etter hvert, forklarer Skjæveland.

90 meter: Slik vil de lage nye Oslo spektrum (+)

Segregasjonen i USA gjorde de amerikanske forstedene delt: hvite familier flyttet til middelklasseforsteder med småhus og rekkehus, mens svarte familier med dårlig økonomi flyttet inn i digre bomaskiner.

Også i europeiske byer som Glagow førte byfornyelse og boligkrise til samme utvikling: nye bydeler med høyhus som rommet hundrevis av familier.

Arkitekt Sam Buntons Corbusier-inspirerte høyblokker Red Road på østsiden av Glasgow ble bygget i årene 1964-69 for å avverge boligkrisen, men regnes i dag som et mislykket bo-eksperiment. De 25-etasjers blokkene ble revet i 2012. Foto: creative commons

– Det mest berømte og beryktede prosjektet er Pruitt-Igoe i St. Louis, som sto ferdig bygget i 1956, sier Skjæveland.

Boligprosjektet var med å definere amerikanske forsteder på femtitallet, men 15 år senere var stedet forslummet og ubeboelig.

– Pruitt-Igoes problem var en kolossal opphopning av mange mennesker med sosiale utfordringer på samme sted, som i USA var forbundet med segregasjonen. I 1972 ga de opp alle forsøk på å rehabilitere og sprengte det i filler med dynamitt. Så – det kan tenkes at i dagens Oslo-debatt – og ikke minst også eksempler som Rosengården i Malmö med alle side utfordringer, trekker med seg et dårlig rykte til høyblokker, sier Skjæveland.

Pruitt-Igoe-prosjektet i St.Louis jevnes med jorden 15 år etter at det stod nytt og innflyttingsklart. Foto: Scanpix

Svenske boligtilstander

Om vi ser på svenske forsteder som Rinkeby i Stockholm, Rosengård i Malmö, og Biskopsgården i Göteborg har alle fått et dårlig rykte. Livet i Biskopsgården i Göteborg som er beskrevet av forfatter og småbarnsfaren David Lie i den selvbiografiske romanen «Festningsverket» omtales alle som velferdsstatens gettoer. Forfatteren uttalte i et intervju med Dagsavisen i fjor:

«I Biskopsgården rundt 2013–15 var det flere alvorlige skyteepisoder der folk ble drept. Jeg har bodd mange år i Oslo og aldri vært redd, men de første årene i Biskopsgården opplevde jeg for første gang et ubehag og en engstelse i hverdagen.»

Blokkene i Biskopsgården er på rundt 11 etasjer, ikke ulik mange av blokkene i Pruitt-Igoe. Estetikken er nesten identisk. Ifølge forfatter David Lie er den sosiale infrastrukturen gradvis blitt revet ned slik at beboerne ikke lenger føler seg delaktige og viktige i nabolaget.

«At boligene i tillegg ikke vedlikeholdes, og at disse bydelene hele tida rakkes ned på som uattraktive, hjelper selvsagt heller ikke. Det skaper svartsyn og aggressivitet, og unge menn henfaller til kriminalitet» uttalte Lie til Dagsavisen i 2019.

Høyde, mengde og betong

Kan det være at vi er urimelig engstelige for høyhus og at det snarere er mengden av folk, og ikke minst sam-mensetningen av hvem det er som bor der vi bør være mer opptatte av? Eller at form og materialbruk som for eksempel grå betong oppleves menneskefiendtlig og brutalt og bidrar til å fremmedgjøre oss?

– Det er en klar tendens de siste par tiår er at preferansen for naturmaterialer har økt mot det positive, og det inkluderer nok også en viss reservasjon mot betong. Kombinert med at trehus har utviklet seg i en rasende fart slik at vi nå kan bygge brannsikre trehus så høyt du vil har gjort at vi både i Bergen og Stavanger har fått vesentlige flere høyhus i tre. Der henger nok Oslo litt etter.

Asosial arkitektur

De som er mest kritiske til blokker over 12 etasjer er gjerne også de som opplever at det sosiale mellom naboer forsvinner når det blir så mange folk som «stables i høyden».

– En av grunnreglene i arkitekturpsykologien som er dokumentert godt er at vi foretrekker fysiske miljø som vi er vant med, sier Skjæveland.

– Kanskje er det sånn at aller fleste i Norge har landsens erfaringer i betydning av at vi gjerne bor i rekkehus, eneboliger og lavblokker.

Arkitektur kan avgjøre naborelasjoner og det er ganske små ting som spiller inn. Skjæveland er ikke sikker på om det sosiale trives best i bredden eller høyden.

– Det kommer litt an på om du kan få visuell kontakt, gjennom vinduet eller om man eventuelt møtes i gangen og så videre. Og om det er faktiske møtesteder – en takterrasse eller andre treffpunkt der man naturlig møtes, sier han, og legger til:

– Corbusiers visjon var at man skulle ha piknik i grøntanleggene rundt. Sånt betyr noe. Men så er det også symbolikk og estetikk og deri ligger også identitet. Identifiserer du deg med de andre og føler at det er din flokk, så blir du mer motivert for å ha kontakt.

Høyhus og status

Ta en kikk på verdens feteste kontorbygg. Hvor tror du sjefene sitter? Garantert ikke i første. Moderne arkitektur vitner om status og ekstremt hierarki.

– Konsernsjefene skal sitter øverst med utsikt til alle kanter og vaktmesteren i kjelleren?

– Ja, det er en naturlov, smiler Oddvar Skjæveland.

– Du kan som regel lese organisasjonskartets hierarki utenpå fasaden. En pussig ting siden vi snakker om Middelthunsgate – da Elkem hadde kontorer i NHO-bygget hadde de ulik dresskode ettersom hvor høyt oppe i bygget du holdt til. Om det var en skreven eller uskreven regel er jeg usikker på, men det var meget tydelig om du kom dit på besøk.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen