Nyheter

Hooligans i fritt spill

Fotball, ideologi og politikk utenfor banen er tema i to stykker som skal opp på Sentralen i Oslo.

Bilde 1 av 2

– I utgangspunktet er jeg ikke spesielt interessert i fotball. Men jeg ville ha en utfordring, gjøre noe jeg hadde ikke gjort før. Jeg synes også tematikken som ligger bak er interessant, sier Kenneth Dypvik-Simonsen.

Søndag settes fotball-kammerspillet «Guds utsendte – en Fotballfabel» opp på Sentralen i Oslo, etter å ha turnert rundt på mindre plasser i Norge.

Engelsk

Stykket som på originalspråket heter «Gods Official–a fotball fable», er skrevet av Robert Farquar. Det har vært satt opp en rekke ganger i England, men ikke i Norge–før Dypvik-Simonsen kom over det. Nå håper regissøren at tematikken kan appellere til publikummere som ikke akkurat har for vane å oppsøke teaterscenen.

Stykket handler om kompisene Cliff og Degsy, som blir helt knust når en eneste tvilsom dommeravgjørelse fører til at favorittlaget deres rykker ned. De ser bare en løsning på krisa: De kidnapper dommer’n.

Dypvik-Simonsen innrømmer at dette er litt drastisk, men mener det er de samme mekanismene ligger bak, som slår inn når grensene mellom lidenskap og ekstremisme viskes ut, og man er villig til å gi altfor det man tror på.

– Selv om settingen foregår i et fotballmiljø, er problemstillingen universell: Du har noe du elsker, og lever og dør for, også går det galt.

Kidnappinger

Fotballfabelen er ikke det eneste stykket hvor kidnapping står sentralt. Denne helgen settes et annet stykke av samme regissør på Sentralen. I samme «teaterpakke» som «Gud utsendte» spilles «Gagaringata». Stykket hadde nylig premiere under Vinterlysfestivalen ved Nordland Teater i Mo i Rana. Her møter vi fabrikkarbeiderne Eddie og Gary, som har bestemt seg for at det kun er handling som gjelder. De vil skape revolusjon i ekte kommunistisk ånd, i kampen mot nedleggelse av hjørnesteinsbedriften-kampen mot kapitalismen. De ser vold som eneste alternativ.

– De kidnapper en konsulent som kommer til fabrikken de jobber på for å se hva som er levedyktig og ikke. Det handler hovedsakelig om arbeideres kamp mot meningsløshet, sier Dypvik-Simonsen.

– De må hente tilbake den gamle ideologien. Folk på jobben vil ikke organisere seg, selv om hovedkarakterene er overbevist om at det er arbeiderne som kontrollerer den økonomiske makta. Det er den de må bruke, og ikke la seg styre av multinasjonale kapitalister.

Universelt

Dypvik-Simonsen mener de to stykkene henger sammen på flere måter, noe som også er grunnen til at de to stykkene vises etter hverandre.

– Det er de samme psykologiske mekanismene som ligger bak karakterenes handlinger i begge stykkene, selv om de også er veldig forskjellige. De er begge gode eksempler på dialogdrevet teater, noe jeg er veldig glad i. Samtidig er det spennende, at stykkene bare kan oversettes og settes opp her i landet. Tematikken er universell. Dette kunne skjedd hvor som helst, egentlig. Gagarin Way er en gate i en arbeiderby i Skottland, og fotball tas minst like mye på alvor i Storbritannia som her.

Gamle ideer i ny drakt

At hovedrollene i teaterstykkene er unge, er også et viktig poeng for regissøren. De er tenkt å appellere til en yngre målgruppe.

– Å caste så relativt unge skuespillere er interessant, nettopp fordi tematikken er ideologier dagens 20-åringer kanskje ikke har noe spesielt forhold til; kommunismens og Jernteppets fall, sosialdemokratiets fødsel. Sett bort fra i historietimene på skolen, har de på mange måter en helt annen referanseramme enn oss litt eldre, og vil behandle tematikken deretter. Det er interessant å se hvordan folk husker historien, sier Dypvik-Simonsen.

«Gagaringata» handler dessuten også om latterliggjøring av det 20. århundrets ideologier og filosofier.

– Vi får en ganske grei teori om hvorfor kommunismen feila og en idé om hvorfor sosialismen ikke funker, hvorfor så mange ikke gidder å organisere seg, sier regissøren. Han påpeker at problemstillingene er aktuelle i Norge også, og noe vi må ta på alvor. Alle godene våre må ikke tas for gitt. Der har Norge og England mye til felles, i det å ha små tettsteder der hjørnesteinsbedriftene har vært trua med nedleggelse.

– Det som er spesielt med begge stykkene, er at 17 år etter at de er skrevet og først ble satt opp, er det som om vi er tilbake der vi starta, i form av de ekstreme bevegelsene vi ser i dag i Europa og USA. På begynnelsen av 2000-tallet var vi ganske optimistiske, og sosialdemokratiet sto sterkt i mange land. Da skulle det liksom bli fred i verden. Så går det 15–16 år, og vi er i ferd med å bevege oss vekk fra freden igjen.

Spørsmålet er: Har vi glemt hva vi har kjempa for i 100 år? Er det bare estetikken igjen? Det sovjetiske flagget med hammer og sigd–er det bare melankoli i det, eller betyr det enda noe for noen? Og er det egentlig lurt å kidnappe dommeren?

Mer fra Dagsavisen