Holmlia – «skjært» barn har mange navn

Av Karstein Alvestad Skogseth

Denne artikkelen ble først publisert i Agenda Magasin.

Før ble Holmlia stemplet som en avleplass for b-gjengmedlemmer, nå blir stedet stemplet som en avleplass for terrorister.

Holmlia er igjen blitt Norges «skjærte» barn. At noe er «skjært» betyr på mitt bymål at noe ikke er som det skal. Kjært barn har mange hyggelige navn som Molde, rosenes by, og Tromsø, Nordens Paris. Skjært barn har mindre hyggelige navn: «Parallellsamfunn» eller «ghetto».

Da jeg gikk i barnehage og på barneskole på Holmlia, visste jeg ikke hva en ghetto var. Det var ikke før jeg begynte å treffe personer fra andre steder enn Holmlia at jeg lærte meg det. Jeg hadde fritidsaktiviteter i byen som gjorde at jeg møtte personer fra hele Oslo og Akershus. Det stort sett alle fortalte meg var at jeg bodde i en ghetto. Mange spurte meg også helt seriøst om faren min satt i fengsel og om jeg hadde ulovlige våpen hjemme.

Les kommentaren: Skravleklassens parallellsamfunn (Kadra Yusuf)

Personene som satte Holmlia i bås var stort sett etniske nordmenn. De trodde at fordi jeg og var etnisk norsk, kunne de ha en «ærlig» samtale om hvor jævlig det måtte være for meg å bo med alle «svartingene» og muslimene.

Så la meg definere hva en ghetto er. En ghetto er en betegnelse som brukes om områder der personer med lik etnisitet bor, som samtidig skiller seg ut fra majoriteten. Altså er det nærmeste vi kommer ghettoer i Norge de bydelene, byene og bygdene der nesten bare nordmenn bor. Men fordi nordmenn er majoriteten, har vi ikke ghettoer i Norge.

Det jeg kommer fra er et mangfold. Et sted der personer med bakgrunn fra hele verden bor. Uansett bakgrunn hadde vi noe til felles, det var og er Norge, norsk kultur og ikke minst norsk språk. Somaliere, chilenere, kurdere og polakker har ikke et felles språk fra innvandristan, de har norsk språk til felles.

Folk jeg møtte ville så gjerne at det skulle være forskjell mellom meg og alle innvandrerne, slik at de kunne bekrefte sine fordommer. Den gleden ga jeg dem ikke og jeg gir den heller ikke i dag.

I dag snakkes det ikke lenger om ghettoer. Det ene negative ordet har måtte vike plass for et mer finurlig ord. Mazyar Keshvari og Carl I. Hagen snakker om at det finnes parallellsamfunn i Norge som i Belgia, i områder som min bydel. Lederen for Oslo Frp, Aina Stenersen, sa til DN i april at å snakke om parallellsamfunn var å være «ærlig».

Å si det finnes parallellsamfunn i Oslo, virker som en enkel måte å få oppslutning på rundt sin innvandringspolitikk i en mediehverdag full av flyktningkrise og terror.

De er glade i å rope «ulv ulv» om innvandring, kanskje i håp om at noe negativt skal skje, så de i etterpåklokskapens navn kan si «hva var det jeg sa». Og når det ikke stemte at vi var en b-gjengavleplass, byttes ordbruken ut med et mer aktuelt tema, som terrorisme, så de kanskje har rett i morgen.

Hvis du bare har hørt om Holmlia gjennom media, er det ikke uforståelig at du har et dårlig inntrykk. Hvert slag som er gitt og hver stein som er kastet, har blitt nøye dokumentert de siste ti årene. Disse nyhetssakene er selvsagt fortjente, vi har tross alt våre bråkmakere.

Bydelens dårlige tendenser har sunket de siste årene, ifølge politiet. I takt med en stigende innvandrerbefolkning, har alkoholbruken gått ned. Andelen som drikker seg fulle i sør og øst er halvparten av andelen i vest. Innvandrere i sør og øst bruker mindre cannabis enn innvandrere i vest, og det er generelt mindre bruk av cannabis blant hele innvandrerbefolkningen. Politiets rapport om Barne- og ungdomskriminaliteten i Oslo basert på data fra 2015, påpeker også at kriminelle handlinger begått av barn og ungdom har avtatt de siste 8-10 årene, til tross for sterk befolkningsvekst i gruppa barn og unge.

«Faren for sosialt utenforskap forsterkes ytterligere av økonomiske ulikheter», heter det i politiets rapport. Andelen sysselsatte var i 2015 i alt 9 prosent lavere på Søndre Nordstrand enn i resten av landet (82 prosent i Norge, 73 prosent på Søndre Nordstrand). Så et tiltak for å fortsette den positive trenden kan kanskje være å få folk i arbeid. Det kan være med på å redusere kriminalitetsraten blant de unge i bydelen.

Les også: Grorud, bekymringenes dalføre

Å rope høyt om at jeg er fra Molenbeek avdeling Oslo, treffer meg like mye som da jeg ble fortalt at jeg var fra Compton avdeling Oslo. Av en eller annen grunn har det alltid vært mange som kjenner mitt hjemsted bedre enn meg.

Ord som ghetto og parallellsamfunn beskriver ikke dagens situasjon.

Andelen innvandrere som eide sin egen bolig var ifølge Fafo 71 prosent i 2004. Blant den øvrige befolkningen eide 75 prosent selv. Disse tallene er langt høyere enn i eksempelvis Sverige. Å eie egen bolig har mange positive sider. Den økonomiske framtiden er tryggere og flere deltar i organisasjoner, idrett og frivillighet.

Frivilligheten blomstrer hver vår når «Vær Stolt-festivalen» sparkes i gang. En festival som arrangeres av beboere og frivillige, for et godt lokalmiljø og for å feire at vi er stolte av stedet vi er fra. Artister i 2016 er blant annet CC Cowboys, Kaveh og Arif.

Å kalle forsteder for parallellsamfunn utelukkende fordi det bor mange innvandrere der, er stigmatiserende. Som lyn fra klar himmel, dundrer det anklagelser ned på et barn som holdt på å bli kjært for storsamfunnet.

Hvis kriteriet for et parallellsamfunn er et samfunn der mange ser utenlandske ut, har vi et stort problem. Det utenlandske utseende kommer til å vedvare i generasjoner og sier ingenting om personenes bakgrunn og holdninger. Personene kan være første-, andre-, tredjegenerasjons innvandrer og være like norske som meg.

Ved neste epoke i innvandringsdebatten håper jeg Holmlia blir omtalt som et kjært barn og som det forbilde stedet er for resten av Europa.