Holder orden på byens historie

Av Johanne Bergkvist

Oslos bys hukommelse består av 22.000 hyllemeter med papirarkiv, tegninger og kart og over en halv million fotografier. I dag heter det Oslo byarkiv.

Dette arkivet inneholder dokumenter tilbake til 1600-tallet, men det var først i 1914 det ble opprettet et kommunearkiv som skulle forvalte de verdifulle kildene til byens historie. Kommunen hadde selvsagt skapt en mengde dokumenter, protokoller og tegninger lenge før den tid.

I 1904 hadde det blitt innredet et arkivrom i Formannskapets lokaler i Gamle Logen på Grev Wedels plass 2. I 1914 lyste Kristiania bystyre ut en fast, lønnet kommunearkivarstilling, en god nyhet for alle som bekymret seg for tilstanden til kommunenes orden i papirene (Cecilie Lintoft, Tobias 2017).

I 1916 begynte Stian Finne-Grønn i stillingen som kommunearkivar, som han kombinerte han med stillingen som bestyrer av Oslo Museum. Finne-Grønn var jurist, men interessen for egen forskning i slekts- og lokalhistorie var større enn både forvaltning og orden.

Han fikk dermed ikke noen høy stjerne i kommuneadministrasjonen, som ønsket seg en funksjonær som kunne ordne og kassere (Leif Thingsrud, Tobias 1999).

Byggingen av det nye Rådhuset i Pipervika ga nye muligheter for moderne oppbevaring og ikke minst plass til å ta vare på byens voksende dokumentmengde. I Rådhusets østre tårn ble det innredet til kommunearkivet i 13. – 16. etasje. I de fire etasjene var det 3.700 meter med stålhyller. Flyttesjauen startet i 1939 med den nye kommunearkivaren Ludvig Engeseth, men krigsutbruddet forsinket flyttinga ettersom både Gamle Logen og Rådhuset ble tatt i bruk av Wehrmacht.

Arbeiderbladet var på plass i Rådhuset juli 1940 like før innvielsen: «Det er flyttesjau i Oslo kommune nå om dagen. Det store og verdifulle kommunearkivet fraktes over fra de trange og lite tidsmessige kjellerrommene i Losjen til de hypermoderne arkivmagasinene i østre tårn i Rådhuset» (Arbeiderbladet 20.07.1940).

Arbeiderbladet fikk presset seg til en samtale med den travle kommunearkivaren som forklarte at den egentlige jobben begynte når flyttinga var overstått: «Det gelder å få dette arkivet til å bli et smidig apparat, slik at vi kan finne fram på et øyeblikk det som det er spørsmål etter».

For deg med ♥ for Oslo: Følg oss på Facebook!

Den muntre og optimistiske tonen skjuler alvoret. Nazistenes okkupasjon av kommunale kontorer førte til at avleveringen av arkiv eksploderte i omfang. Det var nå ikke ordning som sto øverst på gjørelista til kommunearkivaren, men å sørge for å gjøre papirene utilgjengelige for nazistmyndighetene.

Da radioapparatene ble beslaglagt høsten 1941, ble kommunearkivet et knutepunkt for den illegale pressen. På det meste ble fem hundre forbudte aviser sendt ut fra Rådhuset daglig. I slutten av november 1943 var opprullingen av den illegale pressen i gang, og kommunearkivaren måtte flykte til fots over grensa til Sverige.

Heldigvis rakk han å gjennomføre et systematisk uordningsarbeid på forhånd, slik at det var nærmest umulig å finne fram i materialet for nazistisk kontroll.

Han sikret også verdifulle arkiv i mindre bombeutsatte magasiner. I mai kom Engeseth tilbake som politioffiser, og allerede i september var arkivet ordnet tilbake til sin opprinnelige stand. Med 60 år i Rådhuset fikk kommunearkivaren tilnavnet Tobias i tårnet, etter den gamle mannen på utkikkspost i Torbjørn Egners Kardemomme by, han som kunne svare på det meste. Navnet lever videre i dag i Byarkivets tidsskrift Tobias.

Kommunearkivet vokste ut av Rådhustårnet, hvor det etter hvert ikke var plass til verken arkiv eller publikum. Fjernlageret på Tveita ble beskrevet som «Det fullstendige kaos? Man kunne kanskje tro det når man åpnet en dør til et rom der arkivboksene var kastet inn hulter til bulter fra gulv til tak slik at det var umulig å få en fot innenfor».

Da Byarkivet ble etablert av Oslo bystyre i 1992 var det som en videreføring av kommunearkivet fra 1914. I 1999 flytter Byarkivet inn i lokalene etter Nora Fabrikker AS i Maridalsveien 3. Arkivet hadde da gjort litt av en reise både geografisk og arkivfaglig.

Johanne Bergkvist er historiker ved Oslo byarkiv.