Hestesporvogn til besvær

Det heftigste diskusjonstemaet før hestesporveien ble innført, var hvorvidt det skulle være én eller to «funktionærer» på hver vogn. Av økonomiske grunner ville ikke selskapet ansette konduktører.

Mange var skeptiske til at kusken aleine skulle kunne takle både hest, trafikk og passasjerer.

Innsender L. A. Enger skrev i Morgenbladet: «Indbilder man sig virkelig, at den mand, der skal styre Hestene, haandtere Bremsen (...) paase, at Veien er klar, varsko kjørende og gaaende osv. – ogsaa kan faa Tid til at ivaretage sine Konduktørpligter?» For hva skulle kusken prioritere hvis han i en nedoverbakke måtte bremse, stagge hestene og bruke signalpipa samtidig som utålmodige passasjerer krevde vekslepenger?

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Enger mente man umulig kunne forutsette at kuskene «lig andre eventyrlige Væsener, have Øine baade foran og bag ». Han frykta at ulykker ville inntreffe: «Da er jeg bange for, at altfor mange Hesteben, og kanske andre Ben ogsaa, komme til at gaa i Fløiten. (...) Lad os ikke indbilde os, at vore Kuske kunne gjøre det urimelige mere end andre Mennesker.»

Sporveiens bestyrelse var på sin side overbevist om at konduktører var overflødige. Et moderne betalingssystem ville gjøre det enkelt for kuskene: «For enhver, der har seet disse Betalingskasser og den Lethed, hvormed Kusken kan kontrollere samme, staar det klart, at det hele ere et Øiebliks Sag og ingen Gene vil forvolde for en Kusk med lidt Øvelse.»

Les også: Elektrikken – en ny byattraksjon

Sett med våre øyne kan systemet virke noe omstendelig: «Idet man stiger op i Vognen, bliver Betalingen at inlægge i en bag Kuskens Ryg anbragt Betalingskasse, hvor en Billett, eller den fornødne Mynt indlægges. Denne falder da ind paa en liden Plade, som Kusken kan se og saaledes med Lethed kan kontrollere, at den rigtige Betaling er erlagt. (Om Aftenen er denne Plade oplyst). Saasnart Kusken har forvisset sig om Betalingens Riktighed trækker han i en Bøile, hvorved Billetten eller Mynten falder ned i en nedenforstaaende Kasse.»

Heller ikke veksling ville «paa nogen Maaden genere Kusken eller bortdrage hans Opmærksomhed for Kjørselen».

Passasjeren skulle bare stikke seddelen eller mynten inn i en åpning og berøre en klokke som varsla kusken om at veksling var ønskelig. Kusken ville så gi passasjeren en konvolutt med «det tiloversblevne Beløb i Smaapenge» og en billett eller «den Mynt, han tiltrænger for at betale» fra en kasse med konvolutter inneholdende alle tenkelige beløp og med den «fornødne Udenpaaskrift».

Mange debattanter var mer bekymra for et annet scenario. For sjøl om det i reglene for «Befordring af Passagerer paa Kristiania Sporveie» het at «Kun renslig klædte og ædrue Folk tilstedes Adgang til Sporvognene», kunne man aldri være helt trygg. Ifølge Morgenbladet sto Kristiania langt tilbake for andre, større byer når det gjaldt «det ønskelige frie og ligestillede Samkvem i offentlig Liv mellem de forskjellige Samfundsklasser».

Avisa mente dette ville by på utfordringer fordi «den store Mængde» var så uvant med å oppføre seg anstendig at «det bedre Publikum og navnlig Damer vilde nære Frygt for at benytte sig af denne Befordring.» Den stakkars kusken kunne ikke makte å skjøtte sine primæroppgaver hvis han også måtte være politi «ligeoverfor de Paatrængenheder og Uordener af forskjelligt Slags som man antager ikke ville kunne udeblive hos et Publikum, der som vort kun er lidet vant til at færdes sammen». Men skylda for dette kunne ikke bare legges på «den lavere stillede Del» av befolkninga og deres manglende evne eller vilje til at ta de påkrevde hensyn.

Les også: Heksekunst på skinner

«Den bedre Del» måtte også ta sin del av ansvaret – ved å ha slurva med oppdragelsen: «der har idethele været stræbt altfor lidet efter at undergive det store Publikum den oppdragende Magt, som det hyppigere Samkvem med de bedre Klasser har». For å beskytte «Damer og Folk av den bedre stillede Samfundsklasse » mot overlast ved «drukne Personers Indtrængen» og for ikke å snakke om det Aftenposten kalte «de Ubehageligheder, som sletklædte og uopdragne Personer» kunne forvolde, oppfordra Sporveisselskapet og begge aviser publikum om å hjelpe til i påkommende tilfeller. Nå skal det ikke stikkes under stol at trakassering av kvinner forekom også på denne tida.

Som Morgenbladet skriver: «Det er under vore Forhold ikke til enhver Tid behageligt for disse at gaa uden Ledsagelse paa vore Gader». Uansett valgte sporveisselskapet å kjøre med to kusker på hver vogn den første tida. Etter mørkets frambrudd var det sågar en politikonstabel til stede på hver vogn for å påse at lov og orden ble overholdt. Faste konduktører kom først da den elektriske sporveien ble innført 19 år seinere.

Kilder alle tre artikler: Aftenposten, Morgenbladet, Dagbladet, Store Norske Leksikon, Oslo byleksikon, Arne Ording: Oslo sporveisbetjeningsorganisasjoner gjennem 40 år, Sporveiene i Oslo gjennem 60 år, Kåre Fasting: Sporveier i Oslo gjennem 100 år, Hans Andreas Fristad: Oslo–trikken: storbysjel på skinner, lokalhistoriewiki, Sporveismuseet.no