Hestenes store skrekk

Før trikken gjorde sitt inntog i Kristiania, ble det advart mot at byens hester ville løpe løpsk ved synet av de «vandrende Huse» – vogner som beveget seg uten hest.

 

Under debatten om elektrifisering av sporveien var det mange som uttrykte bekymring på vegne av byens hestebestand. Aftenposten var blant dem som hadde forståelse for at spesielt bondehester og de mer «fyrige og forvænte Luxusheste» ville ha vanskelig for å akseptere «de vandrende Huse, som mekanisk drevne Sporvogne frembyde».

Byens vognmannshester, som ville måtte omgås de sjølgående vognene daglig, ville etter avisas mening raskt bli vant til farkostene. Men medlemmene av Kristiania Vognmannsforening, som frykta at trikken skulle utkonkurrere dem, var av en annen oppfatning. Rundt 150 vognmenn og andre hesteeiere forfatta et protestskriv til formannskapet. Her ble det vist til at «en Flerhed af Byens bedste Vognmænd og saavidt vides ogsaa Kristiania Brandvæsen» under prøvedriften hadde kjørt fram og tilbake langs sporene for å venne hestene til synet av trikken.

Les også: En ny byattraksjon

Dette hadde ikke vært noen umiddelbar suksess, snarere tvertimot: «Saagodtsom samtlige Heste, der ellers aldrig har vidst af Skyhed, er imidlertid løbet løpsk ». Etter gjentatte forsøk med samme resultat mente foreninga å kunne fastslå at det var «liden eller ingen Udsigt til, at Hestenes Skyhed for nævnte Sporvej med Tiden skal forandre sig ». Det ble også vist til erfaringer «andetstedsfra» som tyda på at elektrisk sporveisdrift var forbundet med «en uberegnelig Fare for Liv og Gods».

Foreninga vedgikk at den elektriske sporveisdriften neppe lot seg stoppe – snaue fem uker før åpninga – men man ville advare mot de mange «skadeerstatningskrav» som ville følge i kjølvannet av «en saa farlig Bedrift». Hvor mange erstatningskrav Kristiania Elektriske Sporveier mottok, er uvisst. Men det var unektelig en del hester som løp løpsk.

Allerede under prøvekjøringa ble ei dame rent ned. Og i januar 1895 skremte trikken en hest i Stortingsgata. Hestens ville ferd endte på «Vestbanetorvet, hvor den med sin svære Arbeidsslæde tørnede imodt flere af Vognmændenes Drosker, der blev adskillig ramponerede». En hest og en kusk brakk beinet i sammenstøtet.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Mer overraskende var det at «den lille Kjøregut» hadde holdt seg «tappert paa Slæden» under hele ferden og «slap fra det hele med bare Skrækken». For å få hestene til å akseptere de for dem så naturstridige, sjølgående konkurrentene, ble det foreslått å montere utstoppa hester foran trikkene. Men det er lite som tyder på at ideen ble realisert. Og kan hende var det ikke bare trikken hestene ble skremt av. Iallfall er ingen elektrisk sporvei nevnt i dagbladnotisen med overskriften «Gratis pølser» i november 1894.

Det dreide seg om en hest i Holtegata som var forspent en vogn med pølser og andre delikatesser. Idet hesten løp løpsk, sprang vogndøra opp og «alskens Deiligheder» flomma ut: «En Skare Haabefuld Ungdom var straks tilstede og langede Pølse i sig i Metervis, tiltrods for, at dette under de nuværende Gadetilstande i enhver Henseende maatte betegnes som en ‘smudsig’ Beskjæftigelse.»

Vognføreren sprang naturlig nok etter hesten og vogna, men ikke fortere enn at han rakk å avlevere en kvikk replikk. Det var ikke «paa denne Maade, han havde tænkt sig Bespisning af Byens opvoksende Ungdom gjennemført».

Les også: Heksekunst på skinner

Vognmennenes advarsler var som vi har erfart, nytteløse, sjøl om de gamle sporveishestene ifølge sporveisbetjeningas beretning aldri overvant redselen for de «vandrende Huuse». Den nye generasjonen hester tok derimot trikken som en selvfølge. 14. januar 1900 gikk byens siste hestesporvogn i rute gjennom Gamlebyen.

Kilder: Aftenposten, Morgenbladet, Dagbladet, Store Norske Leksikon, Arne Ording: Oslo sporveisbetjeningsorganisasjoner gjennem 40 år, Sporveiene i Oslo gjennem 60 år, Kåre Fasting: Sporveier i Oslo gjennem 100 år, Hans Andreas Fristad: Oslo- trikken: storbysjel på skinner, Oslo byleksikon, lokalhistoriewiki, Sporveismuseet.no.