Helten bak dekknavnet «Jan»

Per Røed fra Bærum var operativ aksjonsleder av den Oslo-baserte sabotasjegruppen Aks. 13.000 i Milorg under annen verdenskrig. Nå kommer boka om krigshelten, ført i pennen av svigersønnen Torstein Bjaaland.

Aksjonsgruppen gjennomførte 102 sabotasjeaksjoner det siste året av krigen og Røed selv, som gikk under dekknavnet «Jan», ledet 25 av dem. Torstein Bjaaland hørte i alle år svigerfaren fortelle historier fra krigen. Per Røed hadde også samlet et betydelig arkiv som har vært helt avgjørende for Bjaalands bok.

Saken fortsetter under bildet. 

Trening i Åmodtkollen 1943. Per Røed instruerer i «Battle Drill». Bildet er hentet fra Torstein Bjaalands bok «Sabotøren».

Lingeklubben

I fem år kjempet Per Røed som militær mot tyskerne. Høsten 1940 ble han også vervet til den militære motstandsbevegelsen der han var med å bygge opp Milorg i Østre Bærum.

Etter krigen var Per Røed medlem av Lingeklubben. Men, i motsetning til mer kjente spesialagenter og sabotører som Gunnar Sønsteby og Max Manus, gjennomgikk ikke Røed trening hos trening hos Kompani Linge i Skottland. Han hadde befalsutdanning som dragon og hadde gjennomgått sabotasjeopplæring av Linge-folk i Norge.

Dristige

Hoveddelen av Bjaalands bok er konsentrert om aksjonsvirksomheten til Aks. 13.000, som besto av en rekke utvalgte Milorg-lag i Oslo. Bjaaland, som også har tatt med aksjoner som gikk galt, forteller at flere av de meget dristige aksjonene de gjennomførte tidligere aldri er blitt omtalt offentlig tidligere.

En stund gikk Aks 13.000 med planer om å jevne Victoria terrasse med jorda, det ville være en triumf av de store. Laget hadde da flere store sabotasjeaksjoner bak seg allerede, blant annet sprengingen av Venstres Hus i Møllergata 16, Maskinfabrikken Møller & Larsen ved Vålerenga, og Engelies mekaniske verksted i Thereses gate 24. Men Victoria terrasse ble droppet av Forsvarets overkommando i Storbritannia. Faren for tyske represalier hvis Gestapos hovedkvarter ble lagt i grus, var for stor.

Milorgs kvinner og «Enka»

I boka gir Bjaaland også god plass til kvinnene i Milorg, der også hans svigermor var aktiv som sekretær for sjefen for Milorg i Oslo. Han mener deres rolle i motstandsbevegelsen er underfortalt i norsk krigshistorie. Oppgavene de fikk tildelt reflekterte nok tradisjonell kjønnsrolletenkning, for kvinnene jobbet enten på kjøkkenet, som ordonnanser eller de satt på dekkleiligheter.

Litt utpå høsten i 1944 hadde Aks. 13.000 fått tilgang til en dekkleilighet som lå i 5. etasje i Sinsenveien 14. Den ble brukt både til et stort våpenlager og som framskutt base. Ofte ble sprengstoff klargjort der før en aksjon. Innehaveren av leiligheten var modisten Else Wendel, som gikk under dekknavnet «Enka på Sinsen». Hun skulle bli en legende i motstandskretser.

– Mange av kvinnene var så beintøffe at de kunne gått inn som sabotører. Jeg vil påstå at uten kvinnene hadde Milorg i Oslo ikke greid seg like godt, sier Bjaaland.

Saken fortsetter under bildet. 

Forfatter og svigersønn Torstein Bjaaland. Foto: Gyldendal

Rastløs

Sabotørene levde et farlig liv, og selvfølgelig satte det sitt preg på mange av dem. Bjaaland beskriver svigerfaren som en tapper mann, en mann som var en «kriger» livet ut.

– Svigerfar var bestemt, han visste hva han ville. Og så var han forferdelig nøye, og nektet å sette bort farlige oppdrag som han selv ikke kunne gjennomføre. Kanskje var denne nitide nøyaktigheten grunnen til at han overlevde krigen også, sier Bjaaland.

– Det gikk jo gjetord under krigen om hans utrolige flaks.

Senere, etter krigen, avanserte Per Røed til stedfortredende direktør i Hydros kraft-divisjon, og var en dyktig næringslivsleder.

– Det var først etter at han gikk av med pensjon at han ble mer rastløs. Fikk kanskje mer tid til å tenke på krigsopplevelsene, følelser som nok ble holdt i sjakk mens han levde et meget aktivt arbeidsliv. Ingen kan leve uberørt av slike dramatiske hendelser Røed opplevde under krigen. Men som pensjonist hadde han mange jern i ilden. Hans store prosjekt var å få reist et minnesmerke over Milorg i Oslo. Det fikk han aldri oppleve, sier Bjaaland.

Saken fortsetter under bildet.

Livvakter: Per Røed (i midten foran) og jegere fra Barlindgjengen fikk jobben med å passe på kongefamilien etter krigen. Torstein Bjaalands bok «Sabotøren».

Ingen medaljer

Per Røed døde i 1992. Etter krigen ble det bestemt at Milorg-medlemmer ikke skulle motta medaljer og utmerkelser.

– Det rådende synet blant innflytelsesrike faghistorikere i dag er at det var Milorg selv som 20. juni 1946 «bestemte seg for å frasi seg dekorasjoner». Et slikt vedtak ble aldri fattet av Milorg. Pressemeldingen om dette fiktive vedtaket ble sendt ut i juli 1946 og var gjort på sviktende grunnlag og etter en ganske lukket og uortodoks politisk prosess styrt av Jens Chr. Hauge, hevder Torstein Bjaaland.

Saken fortsetter under bildet. 

Per Røed bevoktet Quisling under rettssaken, men takket nei til forespørsler fra politiet om å lede henrettelsen. Torstein Bjaalands bok «Sabotøren».

– Regjeringen hadde sjansen til å rette opp tidligere synder så sent som i 2016 uten å gripe den, sier Bjaaland.

Forfatteren har fortsatt et håp om at hans avdøde svigerfar og hans kamerater skal få en anerkjennelse av myndighetene for jobben de gjorde.

– Nå vet myndighetene i alle fall hvem som utgjorde Aks. 13.000.

Fakta om krigsmedaljer Milorg

* Etter at regjeringen den 4. juni 1946 vedtok at Milorg bare besto av sivile personer, fikk aldri noen Milorg-folk krigsmedaljer. Det kunne bare folk i Utestyrkene, som Linge-folk, motta.

* Noen få, utvalgte Milorg-karer ble likevel dekorert.

* Dette gjaldt dem som under krigen hadde blitt utnevnt av engelskmennene til «acting soldiers» etter innstilling fra lokale Milorg-ledere eller Linge-offiserer. Disse jegerne i Milorg hadde deltatt i Linge-kompaniets operasjoner i Norge og ble lønnet av britene på lik linje med de norske SOE-agentene.

Kilde: Torstein Bjaalands bok «Sabotøren»