Heksekunst på skinner

«Elektrisk sporvogn. Det blir rare greier det. Ingen hest. Ikkje lokomotiv. Berre ei stor vogn som fer gjenom gaturne stilt og snøgt. Ein skulde tru det var hekseri.»

 

Sitatet over er henta fra avisa «Den 17de Mai» 11. januar 1894, året da Kristiania fikk elektrisk sporvei. Det fortsetter: «Men høgt uppe ser ein ein traad i lufti, mest aa sjaa til som ein telefontraad; berre ein god del tjukkre. Dettea er traaden som leider den elektriske krafti fraa hovudstasjonen. Og gjenom ein arm fraa vogni som liksom held i denne traaden, fær vogni den kraft som driv hjuli rundt.»

Kristiania var den første nordiske byen som fikk elektrisk sporvei, og det fantes bare noen få andre i Europa, så det er ikke rart forundringa var stor. Da den første søknaden om konsesjon for elektrisk sporvei kom i 1887, møtte den da også mange motforestillinger. Både pressen og formannskapet hadde betenkeligheter. «At den offentlige Sikkerhed er ganske anderledes betrygget ved Hestedrift end ved mekaniske Motorer vil vel neppe nogen for Alvor bestride», fastslo Aftenposten.

Man frykta blant annet at ledningene som var «ophængte i Luften» skulle falle ned og skade folk eller forårsake brann. Andre var opptatt av estetikken, de syntes ledningene rett og slett var stygge. For å ta fenomenet nærmere i øyesyn dro stadsingeniøren med flere på studietur til Tyskland.

Les også: Elektrikken – en ny byattraksjon

De vendte tydeligvis tilbake noen motforestillinger fattigere. I hvert fall står det å lese i rapporten deres at selv om luftledningenes stolper og trådnett ville bli «noget uskjønne», ville man etter hvert venne seg til dem, sånn at synet ikke «længere støder Øiet». Videre heter det fortrøstningsfullt at risikoen for å bli skada av en sporvognshest var like stor som faren for å få støt av en trikkeledning.

Og skulle en person likevel komme i berøring med en ledning, så «vil han faa et elektrisk Stød med indtil 500 Volts Spænding, hvilket kan være ubehageligt nok, om det end ikke medfører Døden».

En viss fare var det derimot for at en telefonledning skulle falle ned på trikkeledninga, «hvorved Strømmen ledes ind i Telefonapparatene». Men dette kunne man sikre seg mot ved hjelp av sikkerhetstråder. Også problemet med de ubehageligheter «den gjennem Jorden tilbagegaaende Strøm» ville ha på «Telefonlinjenes Jordforbindelser», ville la seg løse.

Ledningsnettet skulle dessuten forsynes med strømbrytere og alle brannvogner utstyres med skjæretang samt nøkler til strømbryterkassene, slik at brannvesenet skulle kunne stenge strømmen ved branntilfeller. Etter at løsningene på potensielle problemer var presentert, fulgte en beskrivelse av fordelene ved elektrisk drift. For det første ville vognene være meget elegant utstyrt og ha komfort som glødelamper og oppvarming.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

De ville gå lydløst, hurtig og sikkert og ha sterke bremser sånn at farten lett kunne reguleres og vognene stanses nesten umiddelbart. Dessuten ville de ha god fjæring. Kjøringa ville kort sagt bli mye mer behagelig enn på hestesporveien. Rapporten slo også fast at «Sporvognskusken» lettere ville kunne skjøtte sine «øvrige Forretninger» når han var «fri for at passe Hest» og bare behøvde å dreie på et lite ratt for å regulere farten.

I motsetning til ved hestesporveien ville kusken ha fri utsikt til foranliggende gatestrekning, «saa at ingen Ulykke bør kunde finde Sted under Kjøringen». Av andre for del er nevntes mindre slitasje og mindre forurensning av banelegemet, og ikke minst at publikum ville slippe synet av «Sporveishestenes Anstrengelse, specielt naar de skulle sætte svært belastede Vogne i gang». (Fortsettes. Se også artikkel 14. januar.)

Les også: Sporveien: Oslos trikkepark skal være skiftet ut innen 2024

Kilder: Aftenposten, Morgenbladet, Dagbladet, Store Norske Leksikon, Arne Ording: Oslo sporveisbetjenings organisasjoner gjennem 40 år, Sporveiene i Oslo gjennem 60 år, Kåre Fasting: Sporveier i Oslo gjennem 100 år, Hans Andreas Fristad: Oslo - trikken: storbysjel på skinner, Oslo byleksikon, lokalhistoriewiki, sporveismuseet.no.