Hatten av i teatersalen, takk!

Christianias teaterpublikum ble oppdratt med krav om anstendighet og forbud mot herrehatter.

Forventningene til Christianias nye teater var store høsten 1837. Så snart bygningen hadde fått «Tag over Hovedet», og mens murerne, snekkerne, malerne, blikkenslagerne og repslagerne fortsatt sto på for å få alt ferdig, strømma nysgjerrige til.

Trengselen nådde høydepunktet få dager før åpninga: «Folk styrtede ind gjennem Theatrets 15 lukkede Døre, steg op ad Kjælderen og ned at Skorsteenspiben, overalt hvor der var en Aabning, arbeidede man sig ind, Intet kunde modstaae Nysgjerrigheden. Man løb i Hundredeviis fra Øverst til Nederst, betragtede med Beundring Ansigterne, der vare malede under Loftet, prøvede med Omhyggelighed hver eneste Bænk i hver eneste Loge, saae med Forundring paa de hvide Lærredsqvadrater, der vare klistrede paa Bænkene i Parqvettet, trængte over Scenen ind i Skuespillernes Asyler, tog i Øiesyn Alt fra de elegante Speile i Skuespillerindernes Toiletværelse til de simpleste Dele af Meublementet i Acteurernes Paaklædningscabinetter og kastede sig med Velbehag i de blødryggede Lænestole i Directoriets Debatværelse.»

Saken fortsetter under bildet.

Christiania Theaters personale samla på scenen for siste gang før nedleggelsen i 1899.
Foto: Jens Carl Frederik Hilfling-Rasmussen/Oslo museum

Christiania Theaters personale samla på scenen for siste gang før nedleggelsen i 1899. Foto: Jens Carl Frederik Hilfling-Rasmussen/Oslo museum

Som åpningsforestilling ønska direksjonen seg «et originalt, norsk dramatisk Arbeide» i tre akter og innbød til konkurranse. Hele 11 bidrag kom inn, blant dem et «Syngestykke» kalt «Campbellerne eller Den hjemkomne Søn» av Henrik Wergeland. «Kong Sverres Ungdom» av A. Munch gikk av med seieren, men Wergelands stykke ble funnet verdig en seinere framføring.

Åpningsdagen var teaterpublikummet tidlig på beina: «Hanen havde neppe galet første Gang den 4de October, førend Theaterpladsen var bedækket med Mennesker og Paraplyer.» «Actiehaverne» hadde fortrinnsrett til billetter, og det var rift om de resterende. Ifølge «Den Constitutionelle» var det folk som hadde bedt vekteren ringe på porten klokka 4 om morran «for i Betids at kunne sende Bud efter Billetter».

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Lossinga av skipene på havna stansa opp fordi kornbærere sto i billettkø. «Og havde ikke et Skylregn vasket Skotøiet reent, vilde Halvdelen af Christiania have maattet gaae med upudsede Støvler; thi Alt hvad der har Navn af Oppasser og Sjouer, var opstillet en queue i en Række af fire Mænds Tykkelse».

Politi i galladrakt sørga for orden og rettferdighet i køen som strakte seg fra teatertrappa til «Professor Sørensens Gadedør» (nå Engebret Café). Ifølge «Den Norske Rigstidende» sto over 200 mennesker 3-4 timer i kø mens regnet hølja ned. Halvparten måtte gå med uforretta sak, «uagtet der var truffet den Foranstaltning, at Ingen fik kjøbt mere end 3 Billetter.»

Les også: Da Løkka luktet sjokolade og kadaver

De første teaterforestillingene i Christiania skal ha funnet sted allerede på slutten av 1600-tallet, i lokalene som seinere skulle huse Teatermuseet. Så overklassen var vant til å gå i teater, men etter hvert som kunsten ble offentlig, fant man det nødvendig å veilede publikum i korrekt teateroppførsel.

En av reglene som skulle sikre de «Skuespilbesøgende» ro, sikkerhet og bekvemmelighet, tilsa at «Ingen Mandsperson maa i Tilskuerlokalet beholde Hat eller Hue paa Hovedet, saalænge Teppet er oppe».

Kvinnelig hattebruk var ikke direkte forbudt, det ble bare uttrykt en forventning om at kvinnene tok av seg hatten eller valgte en «Hodebedækning» som ikke ville «genere nogen af de bagved Siddende».

Videre het det at «Reisetøi, Hatte, Paraplyer og deslige» ikke måtte «hænges over Skrankerne» eller henlegges på benkene på en måte som «indskrænker Rummet for de tilstedeværende Tilskuere». Under forestillingen var det forbudt å gå eller stå mellom radene. Man fant det også påkrevd med et forbud mot å stige opp på benkene.

Les også: Byens aller første teaterskole

Til å begynne med var det forestillinger bare to dager i uka. Ifølge «Den Constitutionelle» var det stor forskjell på publikummet. Søndag var fridag for «Haandværks- og Handelsklassen og en stor Del Studerende», da ville de «more sig efter Ugens udstandne Kjedsomheder og Arbeider, more sig for enhver Priis og trods Alt». Det var «et støiende, lystigt, naivt taknemligt Publicum».

«Fredagspublicummet» eller «Abonnenterne» var av motsatt støpning. En «Kulde og Stivhed er udbredt over Forsamlingen, ingen tør lydeligt yttre sit Bifald eller Mishag uden at oppebie Naboens Exempel». Og hvis en følelse skulle komme til uttrykk, så var det med «en Usikkerhed, en Forlegenhed og en Famlen, der er bedrøvelig».

Saken fortseter under bildet.

Ragna Wettergreen (liggende) og Johanne Dybwad i «Vasantasena» i 1895. Foto: Christian Gihbsson/Oslo museum

Ragna Wettergreen (liggende) og Johanne Dybwad i «Vasantasena» i 1895. Foto: Christian Gihbsson/Oslo museum

Den overordnede regelen for teateroppførsel var at ingen handling måtte hindre eller forstyrre tilskuernes nytelse av forestillingen eller stride mot «Orden og Velanstændighed». Men det het også at «Herunder henregnes naturligvis ikke Udøvelsen af den almindelig gjældende Theaterrettighed til paa sædvanlig Maade at yttre Bifald eller Mishag».

Nevnte teaterrettighet ble håndheva da Wergelands stykke «Campbellerne» ble framført for andre gang, 28. januar 1838. Dikterens motstandere uttrykte mishag ved en øredøvende pipekonsert, og tilhengerne svarte med gjallende klappsalver, hvilket utarta til en gedigen slåsskamp.

Les også: Drama i dramatikkens hus

I ettertid er Wergeland blitt regna som seierherre i det såkalte Campbellerslaget mellom «Piberne» og «Klapperne».

Kilder: Blanc: «Christiania Theaters historie 1827-1877», Collett: «Gamle Christiania-billeder, Den norske Rigstidende 1837-10-05», Morgenbladet 1837-10-06/1838-01-26/30, Den Constitutionelle 1837-10-02/05/14/1838-01-30/1842-11-13, oslobyleksikon.no, sln.no