Hard kamp mot lønnsnedslag

Etter en periode med høy profitt fulgte det i 1878 et økonomisk tilbakeslag for næringslivet i Christiania. Oluf Onsum skal ha vært den første til å tilpasse seg: Han satte ned arbeiderlønna på Kværner Brug med 10 prosent. Flere verkstedeiere fulgte etter, og på byen gikk ryktene om at Onsum hadde instruert de andre.

Christianias arbeidere var ennå ikke organisert, men de klarte likevel å mobilisere til en protest. «Palmelørdag» 13. april samla de seg utafor Onsums hjem i St. Halvards gate 33, hvor de ifølge Aftenposten ga sin «efter deres Formening berettigede Misfornøielse» til kjenne ved «Hujen og Støi».

Les også: Kongen og dronninga av Kværnerdalen

Morgenbladet og Aftenposten er ganske samkjørte i skildringene av slaget. Den første kvelden skal demonstrantene ha trukket seg tilbake etter å ha fått vite at Hr. Onsum ikke «havde givet Stødet til nedsættelsen af Arbeidslønnen» på de andre verkstedene. Avisene hadde sjøl undersøkt saken og funnet at ryktene var «fuldstændig usandfærdige».

Aftenposten meldte også at lønnsnedsettelsen var ubetydelig, «da den fornemmelig rammer Akkordarbeiderne og disse kan med 1/10 Del større Flid tjene det samme som før».

Saken fortsetter under bildet.

Steinpukking ved Galgeberg cirka 1905–10. Disse kara skal ikke ha skylda for Onsumslaget rundt 30 år tidligere, men det var denne typen stein som her lages som demonstrantene, eller «Tumultuanterne», som Morgenbladet kalte dem, brukte som skyts. Foto: Oscar Hvalbye/Oslo museum

Antakelig var ikke disse forsikringene overbevisende nok, for demonstrantene kom tilbake de påfølgende kveldene, i stadig større antall. På det meste skal det ha vært 5.000–6.000 personer samla. Og nå nøyde de seg ikke lenger med å hoie, men tydde til håndgripeligheter.

Mandag kveld lyktes det politiet å drive folkemassen vekk fra Onsum-slottet. Men det var ikke noe smart trekk. På Galgeberg kom demonstrantene over veivesenets opplag av pukkstein, og snart hagla det steiner ned over konstablene. Både «Fruentimmer og Børn» var angivelig behjelpelige med å hente ammunisjon i kurver og forklær.

Følg Dagsavisen Oslo på Facebook!

Ifølge avisene hadde ikke politiet annet valg enn å «benytte Køllerne», og de banka da også «hjerteligt» løs på demonstrantene. Klokka 19 kom kavaleriet til og «ydede fortræffelig Bistand» ved å ri inn i folkemassen og slå «til med Klingen» mot «Pøbelen». Flere ble skada i begge leire, men visstnok ingen alvorlig.

Klokka 23 var alminnelig orden gjenoppretta. Men avisredaksjonene frykta oppblussing og anmoda byens «Husfædre og Byens Borgere i Almindelighed» om å holde hustanden hjemme for ikke å hindre politiets arbeid og oppvigle massene ytterligere.

Aftenposten trodde imidlertid at utsikten til å «erholde en banket Trøie» ville skremme nysgjerrige vekk. Videre at de som hadde mottatt «et velfortjent og velrettet Slag af en Kavallerisabel eller Konstabelkølle» neppe hadde lyst til å fornye bekjentskapet.

Les også: Slagmarken i Kværnerdalen

Neste ettermiddag var myndighetene føre var. Den «berygtede Pukstenshoug paa Toppen av Galgebjergsbakken» var under streng bevoktning, og kavaleriet patruljerte og sørga blant annet for at St. Halvards gate ble renska for «mistænkelige Personer».

Men da mørket falt på, hørtes det skrik som gikk over til voldsomme hyl, fra folk som strømma til «Høiderne ved Kampen». Politiet forsøkte å spre dem, men i Normannsgata ble de mottatt med et regn av pukkstein, murstein, «Kaffekjedler, Tallerkener og endel Husgeraad» og måtte trekke seg tilbake.

Saken fortsetter under bildet.

Demonstrantene forskansa seg på «Høiderne ved Kampen» under Onsum-slaget i 1878. Enebakkveien 6 ved Galgeberg er fotografert i 1897. Foto: Theodor Kielland-Torkildsen/Oslo museum

Politiet og militæret fikk etter hvert kontroll over situasjonen, og ved midnatt ble «et betydeligt Antal fakkede Urostiftere» ført til politistasjonen i Møllergata. Ifølge Aftenposten lot arrestantene til å finne «Vandringen meget fornøielig», men «Naar de imidlertid har siddet Helligdagene over i Fred og Ro paa Raadstuen og saa senere faar sig ilagt en klækkelig Mulkt og flere af dem ogsaa en langt høiere Straf, vil der sikkerlig ikke blive meget tilbage af deres gode Humør.»

Onsdag kveld hadde myndighetene truffet foranstaltninger for å kunne lese «Oprørsloven» og «bane sig Adgang til at bruge Vaaben paa Massen». Fotsoldatene hadde fått utlevert 10 skarpe skudd hver. Ifølge Morgenbladet var det merkverdig å se «med hvilken Hurtighed Synet af de i Maaneskinnet blinkende Bajonetter – der forøvrigt efter Politiets Begjæring strax sloges af – bragte Mængden til at forsvinde i Kampens Gyder og Stræder.»

Les også: Mysteriet frøken Fougner (Dagsavisen+)

Etter alt å dømme var dette slagets siste krampetrekninger. Heldigvis fant man det ikke påkrevd å ty til skarpe skudd.

Ifølge Morgenbladet var opptøyene planløse og av «drengeaktig» karakter, derfor var det nok å vise fram våpnene. Men avisa mente også at garnisonens fulle styrke burde settes inn hvis tumultene skulle blusse opp igjen. For «det er ene og alene Respekten for en mulig alvorlig Brug af blanke Vaaben eller Skudvaaben, som holder en saadan Masse i Ave, og som i Regelen vil gjøre, at Anvendelsen af disse Vaaben ikke udfordres».

Bladet uttrykte dessuten et ønske om at man skulle innprente arbeiderklassen sunnere økonomiske ideer, sånn at den kunne innse nødvendigheten av at arbeiderlønna steig og sank i takt med konjunkturene.

Kilder: Aftenposten 1878.04.16/17/20, Morgenbladet 1878.04.17/18, Arbeiderhistorie 1981–1, Morland: «Bruget. En industrihistorie. Kværner Brug Lodalen 1853-1999», Botnedal: Mot alle odds. «Et festskrift for Kværner Brugs verkstedklubb», Thorud: «Norsk jern- og metallarbeiderforbund 1891-1951, Kværner Brugs verkstedsklubb 75 år», Kjeldstadli: «Jerntid : fabrikksystem og arbeidere ved Christiania Spigerverk og Kværner Brug fra om lag 1890 til 1940,» Olsen: «Kværner brug 100 år».