Per Brunvand var en sentral redaktør og den lengstsittende sjefen i Arbeiderbladet (dagens Dagsavisen) etter Martin Tranmæl. Han ledet også Rogalands Avis i fem år, og var en sentral reporter i Fremtiden i yngre år. Bildet er fra Brunvands presentasjon i 1991 av sin bok om 16 turbulente år på redaktørkrakken i Arbeiderbladet. FOTO: MORTEN HOLM/NTB SCANPIX

Han løftet Arbeiderbladet inn i en ny tid

MINNEORD: Med Per Brunvands bortgang har norsk etterkrigspresse mistet en av sine fremste redaktører.

Per Brunvand tilhørte den generasjonen som måtte aksle jobben med å løfte avisene han ledet ut av sine tette redaksjonelle bindinger til den bevegelse de var sprunget ut av og inn i den moderne journalistikkens krav til uavhengighet fra krefter, som så på aviser som nyttige redskaper for å tjene egne formål. Han ledet sine aviser gjennom det store hamskiftet, og vil alltid bli husket som redaktøren som kjempet harde kamper for å føre norsk journalistikk inn i en ny tid.

Per var født inn i pressen og i arbeiderbevegelsen. Bokstavelig talt. Han kom til verden i vaktmesterleiligheten i Arbeiderforeningen i Kristiansand i 1937. Hans far var legendariske Olav Brunvand, som var leder av Arbeidernes Pressekontor fra 1949 til 1978. Selv kom Per inn i pressen i 1962 som journalist i en av arbeiderbevegelsens fremste aviser, Fremtiden i Drammen. Det skulle bli starten på en nesten 30 år lang pressekarriere. Han ble sjefredaktør i en annen av bevegelsens sentrale aviser, Rogalands Avis i Stavanger, i 1971, og overtok den tilsvarende stillingen i Arbeiderbladet i 1975. Det skulle bli 16 år på redaktørkrakken i det som alltid er blitt kalt «arbeiderbevegelsens hovedorgan», uavhengig av hvilket forhold avisen til enhver tid har hatt til parti og fagbevegelse.

Han kom til Arbeiderbladet i en urolig politisk tid og uroen skulle på mange måter vedvare fram til han gikk av som redaktør i 1991. Altfor mange av bevegelsens fremste tillitsvalgte hadde vanskelig for å forsone seg med at Per utviklet avisen til å bli en moderne dagsavis som drev uavhengig journalistikk om døgnets begivenheter og tidens strømninger, og da også uavhengighet når det gjaldt partiets og fagbevegelsens indre liv. Å verne om avisens integritet mot ytre press ble på mange måter hans mantra i redaktørstolen. Men uavhengighet i den løpende journalistiske dekningen var for ham på ingen måte det samme som å søke avstand til bevegelsens ideologi og grunnverdier. Per var en tydelig og klar sosialdemokrat, og på lederplass kunne leseren alltid vite at arbeiderbevegelsen var avisens fundamentale ståsted.

Per lyktes i sitt forsett, tross motkrefter som aldri spurte om hva som tjente Arbeiderbladet, men om hva som tjente deres egne politiske formål. Han skapte en moderne dagsavis. Han rekrutterte journalister utelukkende ut fra faglige kriterier, og spurte aldri etter politisk farge. Han tok avisen fra de siste reminisenser av blysats og over i moderne produksjonsteknologi, han tok den fra fullformat til tabloid, og fremfor alt; han ledet det store redaksjonelle hamskiftet, og skapte en avis som speilet hele døgnet, og ikke bare parti- og LO-døgnet. Og det skjedde uavbrutt i en stadig kamp mot økonomiske uværsskyer, som i perioder truet avisens eksistens. Men han red dem av, selv på de mest truende dager.

Vi som arbeidet sammen med Per gjennom ulike posisjoner og i ulike tidsperioder vil alltid minnes hans store hjerte, hans lojalitet og hans toleranse. Og hans ro. Det kunne storme. Som da de ansatte gjorde massivt opprør mot planene om å flytte avishuset fra Youngstorget til Hasle. Eller da sterke partikrefter la hindringer i veien for planene om å slippe Schibsted inn på eiersiden for å sikre et mer solid økonomisk fundament for avisens framtid. Han sto alltid oppreist, selv om det røynet på mentalt og fysisk. Aldri impulsiv med gale beslutninger som resultat. Alltid nøkternt handlende og vurderende. «Jeg vil sove på det», var svaret vi fikk når vi krevde umiddelbar handling.

Hans grunnleggende toleranse fikk mange uttrykk. Som da den flerkulturelle Sagene skole i 1983 mottok anonyme trusler om at skolen skulle «vies spesiell oppmerksomhet» i forbindelse med 17. mai-feiringen, fordi den hadde elever med ulik farge og nasjonalitet. Den norske rasismen hadde i disse årene begynt å vise sitt sanne ansikt. Harmdirrende mobiliserte Per avisen i en veldig støttekampanje for skolen, og på nasjonaldagen gikk våre fremste politikere i toget sammen med elevene fra Sagene for å gi barna beskyttelse og for å markere sin avsky mot truslene. Alt initiert av Per. I sine 16 redaktørår i Arbeiderbladet nektet han da også å la enhver rasistisk ytring komme på trykk i avisen.

Til tross for travle år hadde han også kapasitet til å skjøtte viktige medieverv, blant annet som mangeårig leder av Norsk Redaktørforening og medlem av kringkastingsrådet.

Tiden i Arbeiderbladet tok slutt i 1991. Han skrev i sin memoarbok «Mot deadline»: «Mange har spurt meg om jeg følte bitterhet da jeg forlot redaktørkrakken i Arbeiderbladet. Jeg følte en enorm lettelse. Ansvaret var tungt i de 16 årene. Men gleden var heldigvis større. Jeg opplevde årene i Arbeiderbladet som sammenhengende meningsfylte dager.»

Per fikk, sammen med sin Buster, mange gode år etter sin redaktørtid. Han ble utnevnt til presse- og kulturråd ved den norske ambassaden i Finland i 1992, og hadde også i en periode tilsvarende stilling ved den norske ambassaden i Danmark. Per utviklet en dyp forståelse og respekt for våre finske naboer; for landets historie, samtid og lynne, som han formidlet til et norsk publikum, blant annet gjennom boken «Mitt land, mitt land». Han gjorde en fremragende jobb både i Helsinki og København. Det skulle mange norske journalister på besøk i den finske og den danske hovedstaden få erfare.

Per sovnet stille inn etter en kort sykdomsperiode der kreft med full spredning var konstatert. Han gikk ut av tiden med den samme stoiske ro og nøkternhet som preget hele hans liv. Vi vil savne hedersmannen.

Arne Strand
Wiktor Martinsen
Olav Nilssen
Einar Olsen
Tor Axelsen
Aslak Ona
Harald Stanghelle
Thor Viksveen